mandag 1. januar 2018

Årets favorittbøker 2017

Det er ingenting som trigger blogglysten som et årsskifte. Året som har gått skal oppsummeres - opp, ned og i mente. Og det nye året ligger der som en endeløs slette av muligheter man tror man kan fylle med all verdens gode lese-forsetter, noe man selvsagt må dele med verden.

Og vipps så sitter man og skriver sitt tredje blogginnlegg på like mange dager, og prøver å unngå tanken om en sammenligning med tettheten av svette treningsmennesker på  et treningssenter i januar mot resten av året...

Uansett, det er tid for å kåre årets favorittbøker fra året som gikk. I år har jeg besluttet å gjøre en litt ny vri og ta favoritter per sjanger.


Fantasy


Jeg har lest en god del fantasy i år, men det er likevel såre enkelt å kåre en favoritt: The Broken Earth-trilogien til NK Jemisin som består av bøkene The Fifth Season, The Obelisk Gate og The Stone Sky. Teknisk sett er de to første bøkene gjenlesninger, men jeg leste hele trilogien fra begynnelse til mål samlet og nå er det vanskelig å se hver bok som separate enheter.

Dette er intelligent fantasy som krever konsentrasjon av leseren, med en god historie, en god verdensbygging og karakterer det er verdt å bli kjent med. Dette er også en av de få bøkene jeg har skrevet en skikkelig omtale om i løpet av året, så om du vil vite mer, les den her.



Science Fiction


Jeg har ikke lest mye sci-fi dette året, men jeg har likevel ei bok jeg vil ha med på favorittlisten min: A Closed and Common Orbit av Becky Chambers.

Dette er veldig langt fra min vanlige komfortsone innenfor science fiction og fantasy. Jeg pleier å foretrekke undersjangeren grimdark, det vil si bøker der det begynner med dritt og blir stadig verre jo lenger du leser. A Closed and Common Orbit er omtrent så langt fra dette som du kan komme.

Boka er en oppfølger til The Long Way to a Small Angry Planet, som var på favorittlista mi i fjor, og jeg vil ikke en gang si hvem den handler om fordi det vil spoile noe av den første boka. Men dette er science fiction der vennskap, kjærlighet og forsøk på forståelse får stor plass, og er ei bok som etterlater deg med et visst håp om at det finnes muligheter for gode ting i verden. Det er ikke utelukkende rosenrødt, men det er ikke håpløst heller. Det er for øvrig fint mulig å lese denne boka uten å ha lest den andre først, men jeg anbefaler likevel å begynne på begynnelsen.


Non-fiction


Jeg velger å bruke den engelske betegnelsen på denne sjangeren fordi det norske "sakprosa" virker så tannløst.

Jeg har lest mye non-fiction i år, og veldig mye bra. Jeg har lært masse, fått mye ny input og blitt inspirert til å utforske videre. Flere av høydepunktene har vært hentet fra den norske bokhøsten, som Grensen av Erika Fatland, Verda er ei skandale av Agnes Ravatn og Nesten menneske av Alfred Fidjestøl. Men det er likevel noen andre jeg vil trekke frem som de absolutte favorittene i 2017.

Jeg har funnet ut de siste årene at jeg virkelig liker å lese bøker som beveger seg i landskapet memoarer og personlige essays. I år har jeg lest tre som skiller seg ut:

The Outrun av Amy Liptrot er hennes memoarer om å flytte fra London og hjem til Orknøyene der hun vokste opp som en del av prosessen med å bli tørrlagt. Årene i London bød på stadig mer fest og alkohol, inntil alkoholen tok fullstendig overhånd. På et punkt ønsket hun ikke lenger å være med på festene, fordi drikkingen der gikk for sakte. Hun forlot vennene på puben for i stedet å sitte hjemme alene på hybelen hvor hun kunne drikke i sitt eget tempo. I motsetning til andre bøker jeg har lest om å kjempe mot en avhengighet, får alkoholen relativt liten plass - noe jeg satt pris på. Det var langt mer interessant å lese om hennes nye liv, om naturen på Orknøyene og om å prøve å finne ut hvem man er når man ikke lenger har mennesker rundt seg hele tiden. Dette er en stemningsfull bok der det ytre og det indre smelter sammen i en større helhet.


M Train av Patti Smith var en bok jeg gledet meg veldig til fordi jeg elsket Just Kids. De er begge memoarer, men likevel vidt forskjellige bøker. I Just Kids møter vi Smith i hennes unge år da hun kom til New York for første gang og boka handler om alle menneskene hun møtte og hvordan de påvirket henne. I M Train er det en langt eldre Smith vi møter, enke og mor til to voksne barn, boende alene med to katter. Dette er en dypt introspektiv bok der vi stort sett følger Smiths tanker mens hun sitter i senga og ser på detektivprogrammer på TV eller er på kafe og drikker kaffe, leser og skriver. Veldig fascinerende!





The Lonely City: Adventures in the Art of Being Alone av Olivia Laing er vanskeligere å sette en sjangermerkelapp på. Sannsynligvis er det mest riktig å kalle dette essays. Boka utforsker emnet ensomhet, uten å være deprimerende. Laing tar utgangspunkt i seg selv. Hun flyttet til New York, egentlig for å flytte sammen med en kjæreste, men det skar seg før hun kom fram. I stedet entret hun en periode i livet der hun var bunnløst ensom. Hun starter med å skildre og problematisere denne følelsen, men går ganske raskt over til å snakke om sin metode for å komme ut av det på: hun fant kunsten, eller mer spesifikt - fire bestemte kunstnere. Tekstene glir over fra å handle om henne personlig til å bli en form for minibiografi om disse fire, inkludert reflekterte tanker om verkene deres. Jeg må innrømme at jeg er et fullstendig blankt lerret når det gjelder kunst, så her var det mye som var nytt for meg. I tillegg er det et kapittel om AIDS-epidiemien på 80-tallet og ett om sosiale medier og hvordan det påvirker ensomheten. Denne boka var ekstremt velskrevet, og Laing er en forfatter jeg har store planer om å lese mer av i 2018.


Literary fiction


Igjen tyr jeg til den engelske benevnelsen, denne gangen fordi vi ikke har et begrep for akkurat dette på norsk. I hvert fall ikke et som jeg kan, fortell meg gjerne om jeg tar feil.

Jeg har lest mange gode romaner i året som gikk, og noen veldig gode. Det jeg ikke har lest er en åpenbar ny favorittbok, ei bok jeg har gitt fem stjerner på Goodreads. Men tre bøker har vært veldig nære:

Og for øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen leste jeg i årets første uke og den står igjen som den romanen som har gjort mest inntrykk på meg i år. Dette er en stream-of-consciousness roman der vi følger Krister, en elektriker som på grunn av prolaps i ryggen har fått ny jobb som norsklærer på voksenopplæringa. En jobb han verken liker eller er spesielt godt egnet for. Krister er en klassisk upålitelig forteller, og jeg syntes det var fantastisk å tilbringe noen timer i hans språk og selskap. I tillegg er dette sannsynligvis den første romanen jeg har lest som er så konkret plassert i Drammen, noe som ga boka en ekstra dimensjon for min del. Alle bildene jeg fikk i hodet ble sylskarpe på en måte jeg ikke har opplevd før.



Tung tids tale av Olaug Nilsen har vært høstens åpenbare høydepunkt på romanfronten. Hennes ærlige portrett av en mor og hennes sterkt autistiske sønn er skildret rett frem og usentimentalt, noe som gjorde at den virket desto sterkere på meg. Denne boka er både en kjærlighetserklæring og et kampskrift, og var en strålende leseopplevelse. Egentlig føler jeg for å lese den igjen allerede, det er alltid et godt tegn.







Pond av Claire-Louise Bennett, på norsk utgitt under tittelen Dam,  er en annen bok jeg har satt stor pris på i 2017. Her møter vi en kvinne bosatt alene i ei hytte på landsbygda i hennes hverdagsliv. Dette er en samling korte fortellinger som fokuserer på de virkelig bittesmå tingene. De handler om å gå ut med søpla, bytte en knott på komfyren, ta et bad - men det som gjør dem verdt å lese er fortellerstemmen. Jeg opplever den navnløse fortelleren som alene uten å være ensom, i hvert fall er det det hun forteller seg selv. Det er humor i formuleringene hennes som får meg til å smile, og jeg følte en enorm sympati for denne kvinnen mens jeg leste. Og kanskje enda mer i tiden etterpå. Dette er ei bok jeg likte godt da jeg leste den, men som likevel har vokst i minnet etterpå.




Lyrikk


Jeg har aldri lest mye dikt, men hadde et mål om å komme i gang i 2017. Hadde du derimot sagt til meg at årets to absolutte favorittbøker, og de to eneste jeg gjennom hele året skulle gi 5 stjerner på Goodreads, skulle bli diktsamlinger, hadde jeg ikke trodd deg. Noen ganger er det fantastisk å ta feil!


Sorgensoveralt av Valérie Rouzeau, oversatt av Kjersti Skomsvold, traff umiddelbart noe i meg som gjorde vondt. Jeg hulket, snufset og strigrein meg gjennom første lesning, og det ble ikke bedre gang to eller tre. En reaksjon jeg var totalt uforberedt på. Boka er en samling dikt skrevet etter farens bortgang, og handler om sorgen. Setningene henger ikke sammen, det er vanskelig å forstå hvor en slutter og den neste begynner, ord kommer i feil rekkefølge, tidvis hopper vi over i babyspråk eller barneregler. Det er som om språket har gått fullstendig i oppløsning i møtet med sorgen, og jeg elsket det! Denne boka var årets beste for min del.





Du bestemmer deg for at dette er et minne av Marianne Teie er en norsk debut-samling fra 2017. Jeg kjenner forfatteren fra tidligere skrivekurs og har lest og gitt tilbakemeldinger på et tidligere utkast av denne boka. Her var jeg med andre ord mer forberedt på effekten boka ville ha på meg, men jeg trodde ærlig talt at jeg skulle kunne holde tårene tilbake siden jeg visste hva som ventet. Den gang ei. Samlingen består av en rekke dikt som til sammen forteller om livet til Martinus Mathisen, forfatterens oldefar. Utgangspunktet var slektsforskning, men Teie har tatt faktaopplysningene hun har funnet i arkivene og brukt dette som et rammeverk til å tegne opp sin fortelling om oldefarens liv. Her er det fattigdom og barnedødelighet, men også kjærlighet og en vilje til å fortsette. Språket er ganske rett fram, men skåret til beinet slik at bare det mest nødvendige står igjen. Og selv om hvert dikt tilsynelatende er ganske hverdagslig, er det helheten av å lese dem sammen, det ene etter det andre, som til slutt knekker meg. For meg er dette en åpenbar favoritt i Åpen Klasse til Bokbloggerprisen - hadde jeg bare ikke jobbet med teksten før publisering og kunnet nominere den. Krysser fingrene for at noen andre gjør den jobben for meg.



19 kommentarer:

  1. Ooh, dette var et artig innlegg! Liker sjangerinndelingen. Jeg bruker for øvrig også non-fiction og literary fiction av samme grunner som deg. Det hender jeg sier sakprosa, men det er ikke mulig å si literary fiction på norsk. Jeg pleier å beskrive det som karakterdrevne bøker med fokus på språk og indre følelsesliv, men det blir ikke en god overskrift.

    Takk for påminnelsen om å lese Becky Chambers, tror nok det blir årets første sci-fi. Har førsteboken klar, men har ventet med å kjøpe andre i tilfelle den ikke fenger. Har tabbet meg på det ganske mange ganger før, senest i sommer da jeg kjøpte de to første bøkene i en britisk tidsreiseserie som hørte ut som om den skulle være midt i blinken for meg, men som egentlig var som en ganske dårlig ungdomsbok.

    The Outrun fikk jeg også lyst til å lese. Patti Smith har av en eller annen grunn aldri fristet, til tross for alle lovordene fra mange hold. Bør nok lese en bok av henne en gang for å få has på egne fordommer. For øvrig artig at det ble så vellykket å lese diktsamlinger. Får se om jeg tør å prøve en dag jeg også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Spent på hva du vil synes om Becky Chambers. På et vis er det ganske lettbeint underholdning, men samtidig er det noe i bøkene hennes jeg setter pris på. En følelse av samhold og kameratskap som er det nærmeste jeg har kommet Firefly i bokform. Disse bøkene har blitt mine feelgood-alibier. Og årets bok ble lest tre dager etter at jeg ble single, så litt feelgood var definitivt på sin plass ;)

      Jeg har startet året med mer Patti Smith. Fikk "Devotion" av Silje til jul, og fortærte hele i ett strekk. Riktignok bare 93 sider, men likevel. Det er noe nesten hypnotisk over å lese Smiths tankesprang som fenger meg. I denne boka er det også en lang novelle jeg likte veldig godt. En god start på leseåret med andre ord.

      The Outrun var god, tror du vil like den.

      Slett
  2. Jeg er enig med deg ang Fidjestøl, Fatland, Smith og Nilssen. De to andre du beskriver i non-fiction ble jeg veldig nysgjerrig på. Kommer de på norsk? Jeg ble også nysgjerrig på Teies dikt, kanskje jeg skal lete dem opp på eBokBib.
    Dam- ble jeg ikke så begeistret for egentlig. Men Andreassens roman var ganske morsom..

    Ønsker deg et riktig godt nytt år Elisabeth.:) Håper vi ses igjen på Lillehammer eller Bokbloggertreff :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vet ikke om Outrun og Lonely City kommer på norsk, har ikke sett dem i noen liste så langt i hvert fall.

      Og jeg har planer om både Lillehammer og Bokbloggertreff, så vi sees nok i 2018 også :)

      Slett
  3. Ja, det må jeg si. Jeg som skulle inn å kommentere på et tidligere innlegg og så var det plutselig kommet flere nye:-) Den eneste av dine favoritter jeg har lest er Olaug Nilssen sin Tung tids tale som ble 2018s første bok faktisk. Og den likte jeg veldig godt. Jeg må finne inspirasjon til å oppsummere fjoråret jeg også etter hvert, og tror jeg kommer til å finne mange favoritter, da det var et meget godt leseår for min del.

    SvarSlett
    Svar
    1. Gleder meg til å lese din oppsummering også :)

      Slett
  4. Jemisin ligger klar og skal definitivt leses i 2018. Gleder meg til noe skikkelig plottbasert. Har all tru på at deter for meg, bare litt engstelig for det du skriver om konsentrasjon. Måtte den bli bedre i 18 enn i 17.

    Nei til Pond. Ja til det meste annet. Teie og Olaug regner jeg med å se på langlista, hopper derfor over i første omgang. Spesielt Olaug ser jeg på som rimelig bankers.. Outrun høres ut som noe jeg kan like (litt sånn H for Hawk?) og Patti Smith må jeg jo lese en eller annen gang, men ikke før jeg har glemt at alle har lest (hun er fremdeles biosirkelens mest brukte).

    SvarSlett
    Svar
    1. Er det så mange som har lest Teie? Hele Osloligaen? Hara lori hørt om boka før nå, jeg..

      Slett
    2. Det jeg skriver om konsentrasjon er ikke noe å bli engstelig for. Det er plottbasert og lett å følge med. Men du må selv huske hva som har skjedd og hvem folk er. I motsetning til i veldig mange andre serier hjelper hun deg ikke med det underveis. Også er det ikke bare underholdning, det er litt ting å tenke på underveis også. Noe som for meg er grunnen til at det er bra.

      Jeg har ikke lest H is for Hawk enda, så det er vanskelig å svare på. Men det kan godt være. Litt stillferdig, mye fokus på natur, men også selvrefleksjon. Og godt skrevet. Kan komme tilbake til saken om jeg leser H is for Hawk (som naturlig nok står i bokhylla).

      Og til Anita:
      Tror bare vi som har lest Teie var veldig høylytte på sist tvangslesecafe, da hadde jeg akkurat lest ferdig. Det er både min og Lines favoritt blant de norske 2017 bøkene. Og Silje fikk den til jul og ga den 5 stjerner på goodreads i romjula. Ellers har jeg sett at Beate skrev om den tidligere i år og likte den. Les les les, den er på eBokBib, og du rekker før lørdag ;)

      Slett
    3. Men kjære- dere må da si fra om godbitene i god tid før fristen går ut? oooo;) Og Line må begynne å blogge igjen.. oooo:) En diktsamling skal også synke inn...;) Men for å si det også så lastet jeg den ned fra eBokBib i går.. Men jeg leser Grensen for harde livet nå, men måtte ta meg en middagshvil etter jobb. Hardt å begynne på igjen.. Men jeg rekker den vel til frokost lørdag, diktene altså.:)

      Slett
    4. Har lest den nå Elisabeth. Gripende historie, men noe minus mht til form, rytme og lyriske formuleringer. Skrev fort ned noe på GR..Fire stjerner fra meg.

      Slett
    5. Ja, men slike diktfortellinger går også radig å lese.. i alle fall første gangs gjennomlesing.

      Slett
    6. Men man må være i rett modus, eller greie å sette seg i rett modus.:) I alle fall er det slik for meg. Det krever en annen ro og tilstedeværelse enn når man kaster seg over en krim eller lettere underholdningsroman feks..

      Slett
  5. Jeg kom over sorgensoveralt på supertilbud for litt siden, men la den tilbake etter å ha bladd litt i den. Det irriterer meg enda, for anbefaler du noe, så lytter jeg. Vanligvis. Jeg skal skjerpe meg!

    - Men Teie-boka kan jeg umulig rekke til fristens utløp...?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg leste Teie-boka fra perm til perm i ett jafs. Husker ikke helt hvor lang tid det tok, to timer kanskje? Fordi diktene til sammen forteller en historie, fungerte det veldig fint for meg å lese hele sånn. Men vi er jo forskjellige som lesere, så mulig du vil ha mest utbytte av å bruke lenger tid?

      Jeg kan ikke akkurat skryte på meg å være en erfaren diktleser. For meg har det foreløpig vært ganske enten eller. De som treffer, treffer veldig.

      Slett
  6. Jeg skal lese The Broken Earth-trilogien etter din anbefaling. Men du skriver at det er en serie som krever konsentrasjon og da må jeg bli ferdig med en eksamen først. Både A Closed and Common Orbit og den første boken virket som de kunne passe i mine sjangre så de skriver jeg også ned.

    Som jeg fortalte deg sist jeg så deg så har jeg overhodet ikke lest biografier. Men dette året skal jeg likevel prøve meg på Moshonistas biografilesing og se om jeg kan få snudd lit på flisa :-D

    Tung tids tale skal jeg også lese, den har bare blitt utsatt.
    Ha et riktig godt nytt år!

    SvarSlett
    Svar
    1. Mulig jeg overdriver litt når jeg sier den krever konsentrasjon. Det er tross alt plottdrevet fantasy. Men det jeg likte så godt med den var nettopp det at den ikke undervurderer meg som leser, den regner med jeg følger med og husker ting som har skjedd uten å minne meg på det hele tida. (Noe som irriterer meg grenseløst i en del andre serier.) Også er den kanskje hakket mer "litterær" i formen enn mye annen fantasy.

      Blir spennende å følge biografilesingen din! :)

      Slett
  7. Smart innlegg!

    Mulig jeg låner konseptet (sannsynligvis til 2018s favoritter, i den farten jeg blogger nå for tiden).

    Mange av disse har jeg jo notert meg allerede, og spesielt The Broken Earth roper på meg føler jeg. Chambers har jeg allerede lest og likt, hadde nok sneket seg inn på en topp-ti hos meg. Diktsamlingene er jeg nysgjerrig på (og en av dem står jo i hylla), men jeg er litt redd for å ta fatt på dem også. Redd for å ikke forstå, redd for å ikke bli truffet.

    Sier konsekvent non-fiction i stedet for sakprosa selv, uten at jeg egentlig har reflektert over hvorfor. Sannsynligvis mest fordi sakprosa er et veldig kjipt ord, men også litt fordi sakprosa høres så mye mer seriøst ut enn den typen non-fiction jeg leser. Begrepet Literary fiction har jeg egentlig aldri brukt, og jeg er faktisk ikke 100% klar over definisjonen. Antar dog at jeg leser mye som kan plasseres under merkelappen, og skulle ønske det fantes et tilfredstillende norsk begrep som jeg kunne brukt når folk spør meg hva slags bøker jeg leser mest av, og jeg blir nødt til å si romaner ("åh, har du lest Alkymisten ??").

    SvarSlett