lørdag 3. februar 2018

Ny favoritt: Inger Christensen

Et av målene mine for 2018 er å finne ti nye-for-meg forfattere som har potensiale til å bli nye favoritter. Jeg har funnet den første: Inger Christensen.

Mange av mine tidligere favorittbøker har vært tilfeldige møter, og det er også tilfellet denne gangen. Boka Hemmelighetstilstanden var stilt ut på ei hylle med anbefalt non-fiction på biblioteket, jeg tok den ned og leste blant annet følgende bakpå boka: “I essayene i Hemmelighetstilstanden tar Christensen utgangspunkt i egen skriving, og forsøker å finne gyldige svar på poetikkens grunnspørsmål, om språkets relasjon til verden og menneskets relasjon til språket, men også på de eksistensielle spørsmål om det enkelte menneskelivs forhold til naturen, historien og universet.” Jeg hadde akkurat satt meg mål om a) lese bøker om skriving og b) lese bøker om språk og denne samlingen så ut til å handle om begge deler. Den ble med meg hjem.

Det beste med bøker funnet frem til på denne måten, er at man går inn i dem helt uten forventninger. Da er det lettere å møte teksten som det den faktisk er og ikke som det man har et håp om at den skal være. Jeg tror ikke det er tilfeldig at så mange av bøkene jeg setter høyest har vært bøker jeg visste lite om før jeg leste dem: Ingen forventninger som ikke oppfylles og dessuten en følelse av å ha funnet frem til noe på egenhånd. 

Jeg har problemer med å si noe konkret om Hemmelighetstilstanden. Jeg kan si den inneholder 13 essays, alle skrevet for spesifikke formål men samlet i denne boka. Jeg kan si den ble utgitt i Danmark i 2000, og at den var den siste boka Christensen ga ut før hun døde. Jeg kan si at den norske oversettelsen jeg leste ble utgitt av Pax i fjor og at den har 154 sider. Men om du spør meg hva den handler om, henviser jeg til sitatet fra baksiden gjengitt lenger opp. Det oppsummerer innholdet langt bedre enn jeg kan få til.

Det jeg kan si noe om, er min opplevelse av møtet med teksten. Det ble veldig fort tydelig for meg at dette er ei bok jeg kommer til å vende tilbake til, igjen og igjen. I praksis har jeg allerede lest den tre ganger: Hver gang jeg var ferdig med et avsnitt måtte jeg lese det om igjen for å sjekke at jeg hadde forstått, så en gang til for å nyte formuleringsevnen. Christensens tanker satt i gang tanker hos meg selv. Noen ganger måtte jeg gå tilbake fordi jeg hadde lest en side uten å få med meg noe som helst, hjernen var fremdeles travelt opptatt med å spinne videre på det som ble sagt på forrige side. Jeg elsker når det skjer, alt jeg leser er jakten på tekst som har den effekten. 

Hemmelighetstilstanden er ikke en lettlest bok. Christensens fabuleringer er abstrakte, teoretiske, filosofiske og det er krevende å henge med i tankerekkene. Samtidig er noe av det hun skriver hyper-konkret. Hun forankrer tankene i den fysiske virkeligheten hun som menneske, som kropp, er en del av. 

Jeg er nødt til å finne mening i verden, ikke fordi det er noe jeg bestemmer meg for, og kanskje ikke engang fordi det er noe jeg ønsker, men fordi jeg som en annen innfødt - på samme måte som et tre er innfødt - ja virkelig som en inngrodd del av verden, ikke kan unngå å skape mening, en mening som finnes der på forhånd, og som ustanselig forvalter sin egen forvandling som det vi forstår ved å overleve.” (s.13)

Silke er et substantiv. Alle substantiver er svært ensomme. De er lik krystaller, som lukker seg om hver sin lille del av vår kjennskap til verden. Men betrakt dem nøye, i alle deres grader av gjennomsiktighet, og de vil før eller siden gi denne kjennskapen tilbake. Si ordet silke og det forsvinner med lyden, men dine sansninger, din erindring og viten kaster et ekko tilbake.” (s.25)

Jeg gikk videre fra denne essaysamlingen til å lese diktsamlingen Alfabet fra 1988. Og jeg er så glad for at jeg hadde lest essayet “Det er ord alt sammen” først, der Christensen blant annet skriver om prosessen hun var gjennom for å skrive Alfabet. Konteksten hjalp meg få mer ut av diktene, hjalp meg se det jeg ellers ikke ville sett. 

Alfabet er nemlig en diktsamling der formen er viktig. Det er to styrende elementer: språket og matematikken. Diktene følger alfabetet, slik at det første diktet inneholder ord på a, det andre ord på b, og så videre. Men diktene følger også Fibonaccis tallrekke, slik at det første diktet har en linje, det neste to, så tre, fem, åtte, tretten, tjueen osv. 

Det er en konstant utvidelse. Det begynner i det helt konkrete “aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes”, som en besvergelse som vil lime fast alt i verden som allerede er der. Men gjennom diktene blir verden stadig større, og med det også mer truende. For det er ikke bare aprikostrærne og bjørnebærene som finnes, men også atombomben og kjemiske våpen og luftforurensing. Den konstante repetisjonen av hva som finnes gir mer og mer følelse av desperasjon, men også av et imperativ: Dette finnes, dette har en verdi, dette er verdt å leve for. Men det gir meg også følelsen av å være en påminnelse til seg selv, en oppramsing av de fine tingene i verden som en regle som kan holde dødsangsten på avstand. Det er et potensiale for at disse tingene ikke vil finnes i fremtiden, men per nå er det bare et potensiale. Aprikostrærne finnes. Pust inn, pust ut. 

Jeg er en novise i diktsammenheng, og må innrømme at store deler av Alfabet var uforståelig for meg. Jeg har ikke greid å trenge inn i dette landskapet enda, men jeg har planer om å gjøre flere forsøk. Fortrinnsvis på et tidspunkt der influensa ikke har laget pudding av hjernen min. 

Foreløpig er det jeg kan si at som essayist har Christensen skrevet seg inn i min personlige litterære kanon. En fantastisk start på leseåret 2018!

9 kommentarer:

  1. Oppløftende innlegg, og yay til deg for gladstart på blogg/leseåret. Dette burde absolutt kvalifisere under innlegg det er nødvendig at du skriver, til tross for at jeg, nesten bombesikkert, kan si at jeg ikke skal lese Christensen. Språklige essays forvirrer meg (tror jeg, see, allerede forvirret) og aprikostrær er så likt myrstrå at jeg nesten ikke greide lese ferdig innlegget. Pust inn og ut...

    Kampen for å holde meningsløsheten på avstand med litteratur fungerer best når litteraturen ikke handler om meningsløshet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Gladstart er alltid positivt. Før Christensen leste jeg "Devotion" av Patti Smith, som også var en innertier. I tillegg leste jeg fem bøker de to første ukene og følte jeg var on a roll. Så begynte jeg å jobbe overtid igjen, og det ble mindre lesing. Men uansett en god start på året.

      Og Inger Christensen skriver ikke om meningsløshet, heller om det motsatte. Hun finner meningen i å være en del av en større helhet, ikke religiøst, men helheten som er den biologiske verden.

      Slett
    2. De har fjernet nesten alle (bare ei igjen), Patti Smith fra storytel. Det betyr at jeg neppe kommer til å velge henne som biodame med det første. De har også fjernet Egans Manhatten Beach, som jeg skulle lese i labbensirkelen, må være noe rettighetskrangling. Veldig irriterende.

      (Alt er meningsløshet, sa hun fra mørkets dal, du skal se at jeg ikke før er ferdig med å spa ut århundrets veinett, snøborg og eventyrsti, så kommer mildværet og ødelegger).

      Slett
  2. Jeg har bare lest bruddstykker av Christensen (har støtt på henne en del i studiesammenheng), men det jeg har lest liker jeg veldig godt. Bør kanskje flytte Alfabet fra bokylla til haugen på nattbordet. Hun skriver i grunnen den typen modernistiske dikt jeg liker best.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg leste Alfabet når jeg lå hjemme med influensa, skal innrømme at det ikke var beste timing for modernistiske dikt. Skal gi dem en ny sjanse litt senere og se om jeg forstår mer da. Men det var mye jeg likte i dem ved første gangs lesing også.

      Som essayist er hun superb! Må finne mer essaysamlinger - mulig jeg da må lese på dansk, men det går jo fint.

      Slett
  3. Jeg har også bare lest bruddstykker av hennes dikt, her og der, noe i Bokmagasinet antar jeg.
    Nå ble jeg mest opptatt av at hun er død. Jeg trodde hun levde. Så mye for min kunnskap om Inger C, liksom.
    Ut fra innlegget ditt, blir nok dette for abstrakt for meg, i alle fall akkurat nå, men jeg ser ikke bort fra at jeg kan ta en titt på diktsamlingene hennes på bib, hvis jeg ser dem. Men ikke de essayene, tenker jeg.
    Hver sin smak..
    Ære være deg for at du fant mening i disse:)
    Og bra jobba med tanke på diktlesesirkelen!

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå måtte jeg dobbeltsjekke at jeg ikke skrønte, men jo, hun døde i 2009. Hadde lest i etterordet at boka var den siste hun utga - men tviler på alt som skjer etter hukommelsen.

      Jeg er litt usikker på hvor trofast deltager jeg blir i diktlesesirkelen fremover. Jeg skal lese dikt, men som jeg skrev i forrige innlegg vil jeg ha færre innlegg jeg "må" skrive fordi jeg har forpliktet meg via lesesirkler. Men finner jeg dikt jeg har LYST til å skrive om, skal jeg selvsagt gjøre det.

      Slett
  4. Et fantastisk innlegg, Elisabeth <3 Jeg ble veldig nysgjerrig på Christensen, kanskje særlig lyrikken hennes.

    SvarSlett