Lesemåneden juli

Dette er bøkene jeg har lest i juli:

• 39: Arto Paasolinna: Harens år
• 38: Erich Maria Remarque: Intet nytt fra vestfronten
• 37: Donna Tartt: The Secret History
• 36: George Orwell: Animal Farm
• 35: Colm Tóibín: The Testament of Mary
• 34: Joe Abercrombie: Half a King
• 33: Eowyn Ivey: The Snow Child 
• 32: Ian C. Esselmont: Return of the Crimson Guard

Høydepunktene har vært The Snow Child og The Secret History. Sistnevnte jobber jeg med å skrive om, men ordene er ikke helt med meg om dagen. Månedens svakeste bok var Harens år. Jeg burde snart innse at bøker som av andre får merkelappen morsomme, ikke er noe for meg. Jeg har foreløpig funnet svært få unntak fra denne regelen, og Harens år etterlater jeg med et likegyldig skuldertrekk. Intet nytt fra vestfronten var sterk, vond og tidvis poetisk og måtte leses i små bolker for at jeg skulle orke komme gjennom den. Jeg kan fråtse i de groteske detaljene når de er i ei fantasybok, men skrevet av en frontsoldat fra skyttergravene i første verdenskrig blir beskrivelsene brått mer kvalmende. Animal Farm har jeg lest så mye om før jeg nå endelig fikk lest den faktiske boka at det jeg fikk var akkurat det jeg ventet meg, mens The Testament of Mary var fin mens jeg leste den, men kommer til å bli fort glemt. Return of the Crimson Guard var heller ingen overraskelse. Etter å ha lest 10 bøker fra samme univers, visste jeg godt hva som ventet meg selv om denne boka er skrevet av Esselmont, mens de ti andre jeg har lest er skrevet av Steven Eriksson (Malazan Books of the Fallen). Det tok litt tid å komme inn i den, jeg fikk ikke helt kontakt med karakterene før jeg var nesten halvveis i ei bok på over 1000 sider, men etter hvert tok det seg opp og jeg ble hekta på fortellingen her også. Men boka manglet den ubestemmelige x-faktoren jeg har funnet i Erikssons bøker, så helt overbevist ble jeg ikke. Half a King var grei underholdning og har fått sitt eget innlegg.

Når det gjelder kryss, har ikke akkurat det stått høyt på lista mi denne måneden. Men litt tilfeldig, så står i det minste fire av bøkene på 1001-lista, og pynter på uttellingen på det lesemålet. 

Dette gir også følgende måloppnåelse så langt:

• 5/15 av bøkene på 1001 lista
• 8/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
• 3/5 novellesamlinger
• 10/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
• 2/15 norske bøker utgitt i 2014
• 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
• 0/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
• 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
• 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

Joe Abercrombie - Half a King

Ny bok fra Abercrombies penn pleier å bety høytidsstemning her i heimen. Den forrige, Red Country, er høydepunktet så langt, så man skulle forvente at med Half a King kom julekvelden i juli.

Men jeg var nervøs. Og skeptisk. Hadde ikke helt trua.
For her hadde mannen jeg liker for alle de feil grunnene gått hen og startet en helt ny serie - for ungdom! Er det noe jeg har kunnet være sikker på i Abercrombies bøker, er det at jeg vil bli møtt av en solid dose blod, gørr, vold, svik, gjørme og en generell følelse av at alt går til helvete. Alt det jeg ikke burde like, men digger likevel. Jeg så for meg at ungdomsbokversjonen av Abercrombie ville bli altfor snilt og mildt for min indre berserk.

Jeg burde holdt meg for god til å tvile på Lord Grimdark i så måte.  Snilt og mildt tilhører den delen av adjektivskalaen han ikke bruker. Svik, hevn og vold er fremdeles viktige ingredienser, selv om målgruppen nå er yngre. Det eneste som er borte er sexen, uten at jeg kan si det var et nevneverdig savn.

Hovedpersonen, Yarvi, er prins i et kongerike der styrke, krigerevne og ære er normen for hva det vil si å være mann. (I en verden som er mer enn litt inspirert av vikingtid.) Uheldigvis for Yarvi er han ganske langt fra å fylle denne støpeformen, født som han er med en deformert arm. Siden han uansett er yngste sønn, går han i lære for å bli Minister, en form for broderskap der du sier fra deg alle slektsbånd for i stedet å fungere som rådgiver. Men rett før han skal ta den avgjørende prøven, blir både faren og den eldre broren drept, og plutselig er Yarvi konge. Det kan ikke gå bra, spesielt ikke når du er hovedpersonen i en Abercrombie-roman, og hoveddelen av boka handler om hvordan Yarvi forsøker kjempe seg tilbake til tronen etter et tidlig svik.

Half a King er på mange måter en klassisk oppvekstroman. I starten av boka er Yarvi en usikker ung gutt som lever fullt og helt på de voksnes premisser. I løpet av teksten tvinges han imidlertid til å stå på egne bein, ta egne beslutninger og ta vare på seg selv. Kort sagt: han må bli voksen. Akkurat dette er kanskje den største forskjellen fra Abercrombies tidligere bøker: Dette at hovedpersonen har en veldig tydelig, positiv utvikling fra start til slutt.

En annen forskjell er at plottet er strammere. Det er bare én synsvinkel vi følger gjennom hele teksten, det er mindre digresjoner, noe som gir kraftigere driv og raskere tempo. Det fører også til at boka er en god del kortere enn sine forgjengere. Jeg vil tro at dette er et stort pluss i manges øyne, jeg har sett flere anmeldere hylle dette som Abercrombies beste så langt, men selv er jeg glad i digresjonene og utbroderingene og savner dem her. Jeg liker følelsen av å vite mer enn karakteren jeg følger, oppdage sammenhenger og misforståelser som karakterene selv ikke vet om, og den muligheten får jeg ikke når jeg bare er inne i hodet på én person. Det fører også til at det blir et tydeligere skille mellom Yarvi og resten av gjengen, og bikarakterene blir litt utydelige for meg. Det gjorde også at jeg forutså alle hovedtvistene i plottet - når fortellingen blir så stram blir hintene veldig tydelige underveis.

Det jeg liker best med boka, er nok at Abercrombie fremdeles sniker seg unna eller leker med mange av sjangerklisjeene. Yarvi har for eksempel ikke noen profesi å leve opp til. I stedet er drivkraften en ed han selv har gitt av fri vilje: "I swore an oath to be avenged on the killers of my father. I may be half a man, but I swore a whole oath." Han har heller ikke en veileder som holder ham i hånda mens han utforsker verden. Han har riktignok hatt en lærer, men ettersom handlingen skrider frem, er det opp til Yarvi selv og løse problemene på grunnlag av kunnskapen han har tilegnet seg gjennom læretiden. Abercrombie er også god på å skape gråsoner: På tross av at vi skal heie på Yarvi, og han hovedsakelig fremstår som en sympatisk fyr, er ikke handlingene hans alltid like moralske. Det er dessuten en god del humor og mange one-linere, slik det pleier å være i Abercrombies bøker, selv om noen av dem gjentas i overkant mange ganger.

Oppsummert kan jeg si at dette var bra driv og god underholdning. Men hadde dette vært min første Abercrombie-bok, hadde jeg nok ikke vært helfrelst blodfan på første forsøk...

Eowyn Ivey - Snow Child

Jeg har lest og lest denne sommeren, sulteforet på skjønnlitteratur etter måneder med ensidig pensumfokus, og jeg har kost meg med det jeg har lest. Men jeg har vært en rastløs leser, hele tiden tenkt på hva som skal bli neste bok ut og ikke helt vært til stede i teksten. Jeg har ventet på boka som skulle endre det - boka som krevde oppmerkomheten fullt og helt, som dro meg inn i sin verden og fikk meg til å glemme omgivelsene rundt meg.

Helt til jeg tilfeldigvis plukket ut The Snow Child av Eowyn Ivey blant de uleste bøkene i bokhyllene mine. Boka plukket jeg med meg fra en brukthandel i København i fjor sommer, fordi jeg så den og husket på Julies begeistrede omtale. Så kan jeg bare skylde meg selv for at boka har ligget ulest så lenge, for dette var rett og slett en liten perle!

Boka handler om Mabel og Jack, et barnløst ektepar som har valgt isolasjonen i 1920-tallets Alaska fremfor å daglig konfronteres med savnet av barnet som mangler. Men teori og praksis stemmer ikke alltid overens. I stedet for tosomheten i Mabel og Jack mot resten av verden, opplever hver av ektefellene en nesten altoppslukende ensomhet, der de dag ut og dag inn sliter med sitt hver for seg i Alaskas ugjestmilde klima. Boka begynner her, i dette fortvilede mørket der den eneste utveien Mabel kan se, er å falle i elva og avslutte alt.

Men noe skjer som gir en form for håp. Årets første snøfall skaper en uventet tilnærming mellom de to ektefellene som sammen bygger et snøbarn. I dagene som følger dukker det opp et barn i utkanten av gårdstunet. Først i form av spor, deretter kan de skimte henne på avstand, før hun til slutt kommer nærmere. Men er hun virkelig eller bare en ønskedrøm? Er hun et barn av kjøtt og blod, eller er hun snøbarnet de bygde sammen som på magisk vis har fått liv, som i det russiske eventyret? I gårdens ensomhet er det ikke så lett å vite svaret. Samtidig får ekteparet noe motvillig kontakt med en annen familie som bor i nærheten, og ensomheten krymper, side for side.

Det er komplett umulig å yte denne boka rettferdighet gjennom noen form for handlingsreferat. Styrken ligger i språket, og i forfatterens evne til å male frem bilder med enkle setninger. Det er sjelden jeg så til de grader går inn i settingen i ei bok og ser alt så tydelig for meg som jeg gjorde her. Jeg satt på terassen i bakende sol, med svetten rennende nedover ryggen og hutret meg gjennom Alaskas strenge vintre. Jeg levde meg helt inn i karakterenes liv, satt flere ganger med tårer i øynene fordi jeg var rørt over en eller annen gest, en setning, en tanke. Det er små forhold og små bevegelser som utgjør handlingen her, men følelsene var likevel store.

Jeg tror det er alt jeg greier si. I begeistringens rus, blir alt annet floskler (eller så er det meg som er ute av trening). Konklusjonen er i hvert fall enkel, og kan skrives med ett ord:
Anbefales!

Lesemåneden juni (Eller: jeg var ikke så tilbake som jeg trodde jeg skulle være)

Juni var en god lesemåned, men en dårlig skrivemåned. Jeg har lest syv bøker, pluss store deler av en murstein på over 1000 sider, men bare skrevet om én. Hoveddelen av forklaringen er at jeg er så sulteforet på lystlesing at jeg ikke har tid til å skrive. Eller lyst. Dessuten er det fotball VM. Og for varmt til å sitte inne foran en PC. Unnskyldninger har jeg i hvert fall nok av, om ikke annet.

Men altså, i juni har jeg lest følgende titler:

31: Martha Breen: Født feminist
30: Alice Munro: Dear Life
29: Édouard Levé: Selvportrett
28: Sarah Bakewell: How to Live - A Life of Montaigne in one question and twenty attempts at an answer
27: Agnes Ravatn: Folkelesnad
26: Junot Diaz: This is how you lose her
25: Neil Gaiman: Neverwhere 
Om dette utvalget kan jeg si følgende:

• Fire lest på engelsk, tre på norsk
• Fire kvinnlige og tre mannlige forfattere
• En roman, to novellesamlinger, ei bok det er vanskelig å sjangersette og tre sakprosabøker
• Samtlige bøker er kjøpt i 2014

 Dette gir også følgende måloppnåelse så langt:

• 1/15 av bøkene på 1001 lista
• 8/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
• 3/5 novellesamlinger
• 10/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
• 2/15 norske bøker utgitt i 2014
• 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
• 0/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
• 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
• 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

Så får vi se, om juli blir måneden der jeg finner igjen skrivelysten også, og skriver noe annet enn lister...

Roadtrip til bokland - reprise

Når du er *kremt* litt *kremt* over gjennomsnittlig opptatt av bøker, ikke bare innholdet i dem, men også bøker som fysiske objekter i verden, er det få steder i Norge som er hyggeligere å være enn Halfdans Bokhus. Jeg var der for første gang i fjor, og på søndag var det klart for reprise. Denne gangen husket jeg til og med å ta bilder mens jeg var inne der, og dette er et av de tilfellene der jeg vil la bildene tale for seg:

Det er omtrent 2,5 time å kjøre hver vei fra Drammen, men det går fint når målet er så trivelig. Det ble ei banankasse med bøker denne gangen også. Bing og Bringsværd er godt representert denne gangen, i tillegg en god bunke 1001-bøker og litt annet småsnacks. For detaljert liste, se under juni i fanen anskaffet 2014.

Édouard Levé - Selvportrett

Jeg har gitt opp bokhandlene i hjembyen min, de har ikke evnen til å inspirere meg. Sist jeg forsøkte handle i en av dem spurte jeg etter Ingvild Rishøis Vinternoveller og fikk beskjed om at butikken ikke lagerførte novellesamlinger. En annen gang hadde ikke personen på jobb hørt om Per Petterson. Idealisten i meg vil gjerne holde liv i fysiske bokhandler, men om akkurat disse går under, gir jeg blaffen.

Sist jeg var på Eldorado bokhandel i Oslo, møtte jeg derimot en ansatt som kunne jobben sin. Jeg hadde gått hyllelangs og kikket en god stund og samlet meg opp en liten bunke bøker jeg gikk og bar på. Hun var på vei forbi meg, stoppet opp og spurte om jeg hadde funnet noe bra i dag. Jeg viste frem bunken min, hun kommenterte den, vi snakket om andre bøker og hun anbefalte meg flere bøker jeg burde lese. Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte ei bok fordi den ble anbefalt meg av en ansatt i en bokhandel, men denne dagen kom jeg hjem med Selvportrett av Édouard Levé ene og alene på grunn av henne.

Boka, som er oversatt fra fransk av Rune H. Skoe, er en form for selvbiografi, men ligner ikke på noe jeg har lest tidligere. Her er det ingen fortelling, ingen kronologi, bare drøye 80 sider med løsrevne setninger uten verken pauser eller indre sammenheng. Dette høres ikke akkurat ut som en suksessoppskrift, men noen ganger kan de merkeligste oppskrifter gi fantastiske resultater.

Det er noe insisterende med denne oppramsingen av tilfeldige egenskaper, hendelser og påstander. Helt i starten er det slitsomt, jeg tenker det blir umulig å komme gjennom en hel bok på denne måten, nå må det snart skje noe, dette er helt surrealistisk. Men jeg er sta, vil ikke gi meg og leser videre. To sider, tre sider, fire sider - plutselig er jeg hypnotisert og greier ikke slutte. Det er som om noen har satt seg fore å fortelle hele livshistorien sin med stillbilder, knipser alt som skjer hele tiden ukritisk, kaster alle bildene ned i en kasse og ber meg trekke dem opp i tilfeldig rekkefølge. Et bittelite utdrag for å illustrere:

Da jeg bodde i rue Legendere, så jeg ofte en dame i sekstiårene som hadde utallige nervøse rykninger, jeg lurte på hvordan hun klarte å røyke uten å brenne seg. Tre ting gjør at jeg finner svømmehaller ubehagelige: garderobene, neonlysene, lukten av klor. Jeg har ingen økonomiske problemer. Jeg venter med  å sortere posten. Livet mitt ligner ikke en hammer. Jeg ville foretrukket at vinflasker inneholdt en liter. (s. 84) 

Det bare fortsetter og fortsetter, et selvportrett etter innfallsmetoden der ingenting er viktigere enn noe annet. Store hendelser, små hendelser, meninger, spørsmål, betraktninger, selvfølgeligheter, alt hulter til bulter. Det får meg til å tenke på det jeg har lest om kategorier i semantikken - forsøket på å finne nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at noe skal tilhøre den ene eller den andre kategorien. Hva er for eksempel definisjonen av en fugl? Hvilke kriterier må være oppfyllt for at det skal være en fugl og når har du mange nok av dem? Hvor går grensen mellom et glass, en karaffel og en vase?

Når jeg leser Selvportrett får jeg følelsen av at forfatteren forsøker ramse opp alle kriteriene som er nødvendige for å definere personen bak egennavnet Édouard Levé. Men der kategoridiskusjonene i semantikken gjerne munner ut i prototypeteori, er det umulig å komme frem til en mer eller mindre prototypisk Édouard Levé, og prosjektet med å finne en endelig definisjon virker dødfødt.

Håpet ser likevel ut til å være at alle disse enkeltstående setningene, alle fragmentene, danner en mosaikk som gjør at man kan lese et større bilde ut av det hele. Men det stemmer heller ikke, i hvert fall ikke for meg, for etter en stund har jeg helt gitt opp tanken om en helhet. Det som betyr noe er alle bitene, så mange tilsynelatende meningsløse biter som utgjør et menneske, og så mye større jeg selv plutselig føler meg fordi jeg innser at også jeg er sammensatt av uendelig mange biter, og at noen av disse sammenfaller med bitene Levé presenterer. Det ligger en trøst i å se det som er felles, og i å se hvor presist en annen enn meg selv har greid å formulere det.

Boka gjorde sterkt inntrykk på meg, den førte tankene på villspor og ga meg mye mens jeg leste. Jeg har allerede gått tilbake og lest deler av den på nytt, og vet at dette blir en sånn bok jeg stadig kommer til å slå opp i og lese en setning her og en setning der når jeg trenger inspirasjon. En perfekt anbefaling som ga en fornøyd kunde. Om jeg anbefaler den videre? Tja, ikke til hvem som helst - til det er den altfor sær. Men til rett person - ja gjett om!

( For øvrig regner jeg denne boka som et godt nok eksempel på crossover til å kvalifisere til deltakelse i Moshonistas biografilesesirkel denne måneden.)

Se, hun lever - oppsummering april/mai

I mars, april og mai la jeg bokbloggingen på hylla. Mellom studier og jobb var det ingen ledig tid til noe som helst. Nå er siste eksamen unnagjort, og jeg har planer om å gjøre et forsøk på å begynne å skrive igjen. I dag nøyer jeg meg imidlertid med å oppdatere listene mine og å lage en kjapp oppsummering med tanke på lesemålene mine så langt:

• 1/15 av bøkene på 1001 lista
• 8/15 off the shelf bøker (definert som bøker som sto i bokhylla pr.31.12.13)
• 1/5 novellesamlinger
• 7/8 fagbøker som ikke er pensumbøker
• 1/15 norske bøker utgitt i 2014
• 1/4 bøker på fransk (godt hjulpet av pensumbøker)
• 0/10 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 1/1 bok av Kim Newman (Norcon æresgjest)
• 0/1 bok av Pat Cadigan (Norcon æresgjest)
• 0/2 begge Eirabu bøkene til Kristine Tofte, for henholdsvis tredje og andre gang (Norcon æresgjest)

I april og mai har jeg fullført til sammen 11 bøker, men mesteparten av det har vært pensum. Tre av dem var imidlertid kjøpt før 31.12.13 og jeg teller dem ubeskjedent som off the shelf. Jeg har dessuten lest ikke mindre enn tre fagbøker som ikke er pensum. En av dem som støtte til pensum, de to andre for moro skyld. (Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte på da jeg valgte en relativt akademisk tekst om byutvikling i Mesopotamia som "avbrekk" fra studiene, men interessant var den i hvert fall...)

Av skjønnlitteratur har jeg lest to:
Amin Maalouf: De forvillede  og Neil Gaiman: Heldigvis hadde jeg melka

Nå ser jeg fram til to måneder med lystlesing og en høst der jeg skal ta to emner i stedet for fire. Håpet er at med leselysten kommer skrivelysten tilbake også!