Anne Helene Guddal - Bebo (Norsk på norsk #3)

Tittel: Bebo
Sjanger: Roman
Forlag: Kolon
Utgitt: 2015
Sidetall: 97 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Denne ba jeg om fra Kolon fordi Anita har snakket veldig varmt om Guddal etter å ha sett henne på Lillehammer. 

(Fun fact: Jeg satt ved siden av Anita da hun hørte henne, uten at jeg fikk med meg noenting. Jeg var nemlig altfor opptatt av at jeg under en time senere skulle se Margaret Atwood, og hørte ikke etter.)

Jeg hadde ikke altfor høye forventninger da jeg begynte. Hovedgrunnen var at jeg allerede hadde bladd i den og sett at den ikke ser ut som en tradisjonell roman. Hadde ikke dette ordet stått på tittelbladet, ville jeg kalt den kortprosa, en sjanger jeg tidligere har hatt stor glede av, men som jeg i det siste ikke har hatt tålmodighet til. Ingen av forsøkene denne høsten på å lese kortprosa har ført til minneverdige leseopplevelser, og det har gjort noe med forventningene mine. 

Når det er sagt: Bebo er den som har kommet nærmest. Jeg synes Guddal skriver fantastisk, og jeg rent ut forelsker meg i mange av formuleringene hennes. Jeg trenger ikke bla lenger enn til aller første side for å finne et godt eksempel:

Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter rom. (s. 7)

Det tok tid å komme inn i boka og se de ulike tekstene som en helhet, mye fordi de er ganske springende i starten. Det er ikke før på side 30, det vil si nesten en tredjedel inn i boka, at man begynner å ane konturene av en historie og dermed får en kontekst å tolke resten inn i. Etter å ha fullført, gikk jeg tilbake og leste frem til dette punktet på nytt, og da ser jeg jo at starten henger sammen med resten, men ved førstegangs lesning ga de første tekstene ingen mening annet enn hver for seg. 

Dette er ingen lettlest roman, den krever mye av meg som leser. Det er mange hull som må fylles ut, scener som må plasseres, hint om ting som aldri skrives helt ut. Det er en bok jeg føler jeg må lese flere ganger om jeg skal få noe ordentlig ut av den, og det kan det også hende jeg vil gjøre. Strengt tatt har jeg allerede lest store deler av den for andre gang bare mens jeg har bladd frem og tilbake for å skrive dette. 

Som sagt forelsker jeg meg i Guddals språk. Jeg har lyst til å kalle det poetisk, men hva betyr egentlig det? Jeg tenker at et poetisk språk er fullt av kraftfulle bilder, men det er ikke det som kjennetegner språket i denne romanen. Det er klart, tydelig og rett frem, men når jeg likevel ikke oppfatter det som normalprosa er det fordi det innholdsmessig går nye veier. Jeg leser setninger jeg ikke har lest før, ordene er satt sammen på måter som er nye for meg. Og jeg liker det.

Under trekkperioden kan hvitstrupespurven holde seg våken i opptil syv dager. Det amerikanske forsvaret studerer fuglens hjerneaktivitet for å kunne skape den søvnløse soldaten - en liten del av et større prosjekt for å beherske søvnen. Målet er det uavbrutt produktive mennesket. Den søvnløse soldaten er forløperen til den søvnløse arbeideren og forbrukeren. Søvn er i vår tid en motstandshandling. (s. 43)

Romanen dreier seg om et forhold mellom to personer. Det starter med et tilfeldig møte, og ikke lenge etter har hun flyttet inn til ham i et gammelt trehus med utsikt over fjorden. De lever i en intens tosomhet når de er sammen, men han er mye bortreist i jobb og overlater jeg-personen alene i det store huset. Uten at det blir gjort klart hvorfor, flytter hun etterhvert ut av huset, inn i en leilighet i byen. Men alt er ganske svevende skildret, fragmentert og ikke i rekkefølge, drøm, virkelighet og tilbakeblikk glir over i hverandre og det er opp til meg som leser å skille dem fra hverandre. Samtidig er vi også innom mørkere tematikk enn et brutt kjærlighetsforhold, og dramatiske hendelser ligger og lurer både mellom og på linjene.

På tross av hvor godt jeg likte denne boka mens jeg leste den, er jeg usikker på hvor lenge jeg kommer til å huske innholdet. Fordi dette er en bok som drives av språket heller enn handlingen, kom jeg aldri tett nok på karakterene til å bli følelsesmessig engasjert. Og erfaringsmessig gjør det at jeg glemmer.

Samtidig tror jeg at jeg vil huske følelsen av å lese noe velskrevet, av å lese en forfatter som har stålkontroll på språket. Så får månedene frem til januar gi meg svaret på om dette er en av årets beste norske romaner for min del. 

PS:

Tittelen på boka har vært en gåte for meg, helt til jeg leste Anitas omtale som jeg linket til lenger opp. 

Jeg har lest Bebo med trykk på første stavelse og ikke skjønt hva det skulle bety. Så er det så enkelt som å legge trykket på andre stavelse i stedet, og plutselig ga alt mening. Å bebo et hus, en leilighet, et sted. 

Snakk om aha-opplevelse og pinlig innrømmelse...

Margaret Atwood - The Heart Goes Last

Tittel: The Heart Goes Last
Sjanger: Roman
Forlag: Bloomsbury
Utgitt: 2015
Sidetall: 306 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Det er ikke til å komme unna at det var litt høytidsstemning i heimen da en ny dystopi fra Margaret Atwood dumpet ned i postkassa. Jeg hadde fått med meg at anmeldelsene av denne ikke akkurat var overdrevent positive, men etter å ha fangirlet meg gjennom Handmaiden's Tale og Madd Addam-trilogien, var det helt umulig å legge en demper på forventningen.

Det var med vilje ikke veldig mye jeg visste om denne på forhånd utenom hovedpremisset:

Vi befinner oss i en nær framtid i et USA med seriøse økonomiske problemer, og arbeidsledigheten er skyhøy. Vi følger det unge ekteparet Charmaine og Stan som bor i bilen og lever på det lille Charmaine tjener som bartender i en luguber bar. Men så ser Charmaine en reklame for noe som kan gi dem en ny sjanse: Positron. En by, eller heller et sosialt eksperiment, der alle er sikret jobb og et sted å bo mot at de annenhver måned gir slipp på friheten og bor i en fengselscelle. 

Jeg regnet med jeg ville forstå logikken i denne alterneringen mellom en måned i frihet og en måned i fengsel når jeg leste boka, men det største problemet jeg har med The Heart Goes Last er at jeg tok feil. Logikken forklares, men hele ideen fremstår fremdeles for absurd for meg til at jeg kan tro på at dette er en økonomisk modell noen ville komme frem til som en logisk løsning på problemet. 

I praksis er Positron et dobbelt fengsel. For å flytte inn må man signere en livstidskontrakt, og byens murer er ikke bare laget for å holde verden ute, men også beboerne inne. Her lever de måneden i frihet i en Stepford Wives-aktig 50-talls verden i pastell og oppbyggelig musikk, men også under måneden i fengsel er de sikret en god seng, bra mat og arbeid hele dagen. Charmaine og Stan lever et langt bedre liv på innsiden av muren enn de gjorde på utsiden, der de stadig sov med et halvt øye åpent for å kunne stikke av fra vandrende kriminelle gjenger. Men et liv i idyll hadde gitt en dålig dystopi, så selvsagt må idyllen slå sprekker etter hvert.

Og det var her boka overrasket meg og tok en helt annen retning enn jeg var forberedt på. For sprekkene i idyllen kom ikke i første omgang av et ulmende ubehag over fasade-verdenen som omgir bokas hovedpersoner, men i deres eget forhold der begge opplever sterke seksuelle følelser for andre enn sin egen ektefelle. I en lang bolk i midten av boka er det dette som er hovedfokus, og jeg må innrømme jeg falt litt av. Ikke fordi det er dårlig, ikke fordi det ikke henger sammen, men fordi det var noe helt annet enn det jeg trodde jeg skulle lese. Etter hvert kommer det imidlertid flere tråder inn i veven, og innen jeg kom til slutten var jeg tilbake der jeg følte jeg skulle være, men veien dit var altså en helt annen enn den jeg hadde trodd jeg skulle ta.

Hovedinntrykket til slutt er likevel positivt. Selv om det ikke er min favorittbok av Atwood, er en ikke-helt-topp Atwood bok fremdeles bedre enn veldig mye annet jeg leser. Jeg liker måten hun skriver på, jeg liker karakterene og de etter hvert ganske absurde situasjonene de havner i, og etter å ha kommet gjennom den bolken i midten der jeg ikke var helt med, var boka både underholdende og spennende. 

Det som skuffet meg med boka er at jeg denne gangen ikke helt greier å tro på framtidsbildet Atwood tegner opp. I de andre dystopiene er det nettopp troverdigheten av skremselsbildene som har gjort dem ubehagelige å lese. Jeg kan se på ting i samtiden og trekke de samme linjene Atwood har gjort og se for meg at hennes visjon er en reell mulighet. Denne gangen er jeg med så langt som til at økonomien har kollapset og arbeidsledigheten eksplodert, men derfra blir resten for absurd. Kanskje fordi The Heart Goes Last finner sted nærmere vår egen tid og det er en del teknologiske nyvinninger her jeg ikke tror på at kan eksistere så nær min egen virkelighet. I tillegg tror jeg som sagt heller ikke på modellen som er grunnlaget for Positron. Til sammen gjør dette at jeg opplever boka som langt mindre farlig enn de andre dystopiene hennes. 

Da sitter jeg igjen med underholdningsverdien, som er nok til å lese boka, men ikke nok til at den troner øverst på noen favorittliste.

Norsk på norsk #2

I fjor høst lest jeg noe sånt som 20 nye norske bøker, men jeg skrev nesten ikke om noen av dem. Jeg var rett og slett altfor opptatt med å lese til å ha tid til å skrive. Derfor har jeg bestemt meg for at årets norske bøker får plass i samleinnlegg av denne typen for at alle skal bli omtalt. Det blir litt kortere enn en vanlig anmeldelse, men lilevel langt mer enn ingenting, som strengt tatt er det mest reelle alternativet.

Forrige runde hadde syv titeler, denne gangen er det bare tre. I tillegg har jeg lest Evna av Siri Pettersen, men der venter jeg med omtalen til boka faktisk har kommet ut.
Alle disse tre sorterer inn under åpen klasse med tanke på Bokbloggerprisen 2015.

Tittel: Ingenting skjedde
Forfatter: Inger Wold Lund
Sjanger: Kortprosa
Kilde: Biblioteket

Dette er ei av bøkene jeg har plukket med meg fra biblioteket uten å  vite noe annet om den på forhånd enn at den er norsk og utgitt i 2015. Etter å ha lest den er jeg usikker på hvor mye mer jeg har å tilføye.

Boka er en samling korte tekster som alle er bygget opp på samme måte. De starter med en angivelse av et sted og en tid, for deretter å skildre en kort scene. De henger sammen ved å ha samme fortellerstemme, men det ville være å dra det langt å si at de til sammen forteller en historie. Det er snakk om fragmenter som alle skal bære sin egen vekt.

Dette var ei bok jeg likte mens jeg leste den, men som jeg hadde glemt mesteparten av to dager etterpå.

Tittel: Kjønn og ukjønn - Ordhistoriske essays
Forfatter: Kristin Fridtun
Sjanger: Essay
Kilde: Anmeldereksemplar

Jeg har lest noen essaysamlinger det siste året, og funnet ut at det er en sjanger jeg vil lese mer av. Derfor ba jeg Samlaget om anmeldereksemplar av denne.

Jeg ble faktisk overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til tekster som diskuterer kjønn og/eller feminisme fordi jeg ofte føler de går for langt i den ene eller den andre retningen. Denne samlingen hadde imidlertid et utgangspunkt som lå langt nærmere mitt eget interessefelt, nemlig språkvitenskapen.

Gjennom fem essays ser Kristin Fridtun på selve ordet kjønn. Vi får vite hvorfor ordet, eller konseptet ordet betegner, er problematisk, vi får høre om etymologien, om hvordan ordet er brukt i norsk fra vikingtiden og frem til i dag, vi får en diskusjon om det er mer fornuft i et delt begrep sex/gender slik det er på engelsk og til slutt diskuterer Fridtun hva det gjør med selvoppfattelsen å være et preposisjonsmenneske. Eller transeperson, om du vil.

Som sagt likte jeg denne godt. Fridtun skriver lett og humoristisk. I overkant humoristisk innimellom kanskje, men det bikker ikke over til flåsete, så jeg faller ikke av. Selv humrer jeg best når det blir skikkelig nerdete, men det er nok å ta av også for den som ikke ser humoren i grammatikken. Selv om Fridtun er fiolog og tar utgangspunkt i det språklige, er boka også full av personlige anekdoter og funderinger over kjønn generelt fra en person som aldri har vært komfortabel med noen av de to merkelappene som er tilgjengelige. En følelse som er helt fremmed for meg, men som jeg lærte veldig mye om av å lese disse tekstene. Jeg liker hvordan essayet gir muligheten til å koble det faglige og det personlige på denne måten, og jeg synes Fridtun balanserer de to godt.

Så kommer det som en ekstra bonus for språknerden i meg at det ene essayet helt sømløst gled fra nåtidsnynorsk over i landsmål over i 1910-rettskriving og så tilbake til nåtidsnynorsk kun for å demonstrere et poeng.

Kom igjen, medbokbloggere, les en essaysamling i høst, og la det gjerne være denne!

Tittel: Kjære søster
Forfatter: Alf Kjetil Walgermo
Sjanger: Ungdomsroman
Kilde: Lånt av Silje som igjen har lånt av Gro

Denne ungdomsromanen er skrevet som en lang rekke daglige oppdateringer en storesøster skriver på sin avdøde lillesøsters Facebook-vegg før kontoen skal slettes. Hun har først endret instillingene slik at ingen andre enn henne selv faktisk kan se det som står skrevet.

Vi følger henne gjennom disse daglige oppdateringene fra begynnelsen av oktober og frem til julaften. Vi ser hvordan sorgen lammer henne, hvordan hun stenger seg inne og ikke vil ha kontakt med andre, slutter å spille piano og blir sykemeldt fra skolen. Hun ser tilbake på delte minner og på den måten blir vi kjent med begge søstrene, ikke bare hun som forteller.

Jeg liker ideen med å skrive en roman gjennom disse oppdateringene, men jeg er ikke helt overbevist over måten det ble gjennomført på. Det er rett og slett litt for tydelig at det er en forfatter som skriver til sine lesere, ikke en søster som skriver til en annen søster, til at illusjonen kan opprettholdes for meg. Hadde dette faktisk vært Eli Annes brev ti Amalie, ville langt mer vært inneforstått. Det er som når en dårlig filmdialog skal fortelle oss hele backstoryen til karakterene, det er ikke naturlig for dem å snakke sammen på den måten, det blir altfor tydelig at noen snakker til meg som ikke kjenner dem.

Når det er sagt, selve historien er fin og du skal ikke se bort fra at det rant en aldri så liten tåre på slutten likevel. Så helt ute av illusjonen var jeg likevel ikke.

Månedsoppsummering september

September har vært en ny måned der jeg sluker bøkene heller enn å lese dem. Jeg er ikke helt sikker på om jeg synes det er positivt. Jeg har lyst til å lese absolutt alt og greier derfor ikke slå meg til ro med noe. Uansett hva jeg leser, føler jeg at jeg heller burde lest noe annet. Jeg setter meg ned for å lese med tre bøker ved siden av meg fordi jeg ikke greier å bestemme meg for én. Jeg leser ett kapittel i ei bok, legger den ned, plukker opp neste og leser ett kapittel der. Jeg sitter stadig og sjekker hvor mye jeg har igjen for å se hvor lenge det er til jeg er ferdig med boka og kan begynne på en ny.
Det er ikke en sånn leser jeg vil være, men akkurat nå er det der jeg er.

Totalt har jeg lest 14 titler i september, 11 bøker og 3 tegneserier. Det hjelper selvsagt at mange av bøkene har vært korte, men uansett er dette et ekstremt høyt tall til meg å være. Lista er som følger:

Bøker:

• Alf Kjetil Walgermo - Kjære søster
• Neil Gaiman - The Graveyard Book (lydbok)
• Kristin Fridtun - Kjønn og ukjønn: Ordhistoriske essays
• Margaret Atwood - The Heart Goes Last
• Inger Wold Lund - Ingenting skjedde
• Siri Pettersen - Evna (Ravneringene #3)
• Chigozie Obioma - The Fishermen (kindle) 
• Miranda July - No One Belongs Here More Than You
• Marguerite Duras - To erotiske fortellinger
• Kristine Leganger Iversen - I ringane
• Michel Faber - The Book of Strange New Things

Fire menn, seks kvinner og en som helst skulle vært uten disse båsene.
Fem på engelsk, seks på norsk.
En på kindle, ei lydbok og ni på papir.
Av papirbøkene var to fra biblioteket, en lånt av en venn, to anmeldereksemplarerog og fire kjøpt selv.
To novellesamlinger, ei essaysamling, en kortprosa og resten romaner.

Jeg har rett og slett lest for mange bøker denne måneden til at jeg føler jeg kan oppsummere hver og en kort her. De norske titelene er alle 2015-bøker og skal få sitt eget innlegg. Utover det kan jeg si at jeg likte Gaiman som lydbok, The Fishermen var et helt middelmådig første møte med årets Booker-shortlist og Miranda Julys novellesamling var på langt nær like morsom som romanen fra tidligere i år. De to siste tenker jeg skal få sine egne innlegg, så får vi se hvordan det går med den planen.

Tegneserier:

• Noelle Stevenson - Nimona
• Brian K. Vaughan og Fiona Staples - Saga Vol. 5
• Hanne Sigbjørnsen - Tegnehanne

Tegnehanne dumpet til min store glede ubedt ned i postkassa og var lest innen middagen kom på bordet samme dag. Jeg har fulgt henne på blogg og i Aftenposten fra før, og ble ikke overrasket over at jeg likte denne også. Saga er fortsettelsen på en historie jeg allerede er i gang med, og jeg likte denne i hvert fall nesten like godt som de forrige. Nimona er en webserie som nå er samlet i ei bok, og den anbefales varmt. Den handler om ei ung shapeshifter-jente som overbeviser en supervillain om å få være sidekicken hans, og både tekst og tegning var supersjarmerende. Jeg lo høyt flere ganger underveis, det er det ikke alle som får til.

Måloppnåelse

Som vanlig avslutter jeg med å se på hvordan månedens leste bøker har påvirket årets lesemål.

Jeg har fått fem nye kryss for norske 2015 bøker, og er da oppe i 11 totalt. Det bør ikke være et problem å greie målsettingen på 20 innen året er omme.

Jeg deltok i Heddas bokhylleutfordring denne måneden og leste Duras' lille novellesamling, noe som gir dobbeltkryss: både for bokhyllelesing og noveller. I tillegg leste jeg altså Miranda Julys novellesamling, så til sammen to novellekryss denne måneden. Det vil si at bokhyllemålet er oppnådd, mens jeg bare trenger én novellesamling til for å komme i mål.

Evna ga også årets første kryss for norskskrevet fantasy/SF. Her må jeg gjøre en innsats om jeg skal greie de fem jeg har satt opp. 

Jeg har også lest en essaysamling, noe som gir sakprosakryss. Der var jeg allerede i mål forrige måned.

Totalt gir dette ei liste det er fullt mulig å fullføre, om jeg går inn for det de tre siste månedene av året. Den seigeste er definitivt målet om å lese ei bok på fransk, skal jeg få til det, må jeg begynne snart. 

• 11/20 norske bøker utgitt i 2015
• 15/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 4/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 5/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 7/6 andre faglitterære bøker
• 1/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 4/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• ?/? faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

Marguerite Duras - To erotiske fortellinger

Tittel: To erotiske fortellinger
Sjanger: Fortellinger
Forlag: Solum
Utgitt: 2009 (originalt 1980/83)
Sidetall: 95 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk (oversatt fra fransk av Kjell Helgheim)

Jeg meldte meg spontant på bokhyllelesingen hos Boktanker forrige måned, men meldte avbud like snart da jeg rett etterpå ble rekruttert som bokbader til bogbloggertreffet og plutselig fikk et helt annet lesefokus. Som den tvangsleseren jeg etterhvert har blitt, lovet jeg imidlertid bot og bedring og meldte meg på denne månedens runde i stedet.

Temaet for denne runden var forfattere som skriver på fransk, og jeg valgte meg Marguerite Duras. For det første fordi Moderato Cantabile og Elskeren begge troner høyt på lista over mine absolutte favorittromaner. For det andre fordi den eneste jeg hadde ulest av henne i hylla var ei lita flis jeg tenkte det skulle bli enkelt å komme gjennom selv om jeg ikke hadde mye tid til overs.

Enkelt å komme gjennom var det riktignok, men enkelt å skrive om er det ikke. Boka består av to fortellinger: Mannen i korridoren og Dødens sykdom. Jeg kan ikke påstå jeg ble spesielt begeistret for noen av dem, men jeg likte definitivt sistnevnte best.

Mannen i korridoren forteller om en hun og en han. Hun sitter naken i en hage, han betrakter henne fra enden av en korridor. Etter hvert beveger de seg mot hverandre og de har sex, men det hele fremstår mer som et maktspill enn som kjærlighet. Episoden fortelles av en jeg-person, slik at det underveis er snakk om en dobbel betraktning. Jeg-personen ser på ham som igjen ser på henne, og språket er fullt av formuleringer som sår tvil om dette er noe som faktisk skjer eller om det bare er noens drøm og fantasier.

Hun skulle ha nærmet seg sakte, åpnet sine lepper for plutselig å sluke hele dens varme og myke spiss. Hun skulle ha lukket leppene om den kanten som markerer dens begynnelse. Hennes munn hadde vært full. (s. 34)

Dødens sykdom er fortalt i høflig annenperson, der teksten hendvender seg til en De-person. Også her er det skrevet i denne verbtiden som lanserer alt som en mulighet heller enn å forplikte seg til handlingene som beskrives.

De kjenner henne kanskje ikke, De kan ha truffet henne hvor som helst, på et hotell, på en gate, på et tog, i en bar, i en bok, i en film, i Dem selv, i Dem, i deg, når ditt kjønn reiser seg i natten og søker et hvilested hvor det kan tømme sine tårer. (s.45)

Også her er blikket sentralt. Hovedpersonen har kjøpt seg selskap for en bestemt periode, men det dveles lite ved selve seksualakten. I stedet dreier teksten rundt betraktningen av henne som ligger der, han sitter, står eller ligger og ser på henne. Noen ganger vekker han henne for å høre henne snakke. Det er drømmeaktig og absurd, dialogene er knappe og merkelige. Selv om det er han som har betalt, er det helt tydelig at det er hun som har makten og svarene, det er hun som er den sterke.

Det er lett å kjenne igjen Duras i tekstene, hun har et veldig distinkt språk. Setninger som overrasker meg med hvor de dukker opp, og dette drømmeaktige og potensielle kjenner jeg igjen også fra romanene jeg har lest av henne. Det er definitivt ikke for alle, men jeg elsker måten Duras leker med språket på.

Men der romanene forteller hele liv i underteksten, synes jeg særlig den første av disse to fortellingene ble for eksplisitt og ga meg mindre å spinne videre på. Den andre er bedre, her falt jeg inn i rytmen i språket og var mer med på tankeeksperimentet, men boka som helhet var langt unna og bevege meg på samme måte som de to nevnte romanene gjorde det.

Du finner flere omtaler av bøker opprinnelig skrevet på fransk hos Hedda.

Norsk på norsk #1

Jeg skulle være så flink i år og faktisk skrive om alle de norske 2015-bøkene jeg leste, men sånn ser ikke virkeligheten ut.

Så langt i år har jeg lest 7 bøker i denne kategorien, og ikke skrevet om noen av dem. Derfor kaster jeg meg nå på trenden med samleomtaler, her kommer alle sju, fort og gæli, som vi sier i Drammen, i kronologisk rekkefølge.

Så langt i år har taktikken vært 'les det som står i nyhetshylla på biblioteket', så får vi se om jeg finner en mer avansert strategi utover høsten.

1.

Tittel: I beste mening
Forfatter: Benedickte Meyer Kroneberg
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket

Jeg likte Kronebergs forrige bok Hvis noen ser meg nå veldig godt, så dette er en av bøkene jeg har gledet meg til denne høsten. Denne gangen ble jeg dessverre ikke like begeistret.

Vi følger bokas hovedperson, Helene, over to tidsplan. Fortiden der hun er ei ung jente i fosterhjem på Sørlandet, og i nåtiden der hun er tobarnsmor i et skrantende ekteskap som har flyttet tilbake til sørlandsbyen der hun vokste opp i et forsøk på å redde ekteskapet. Helene er en veldig distansert hovedperson jeg sliter med å få tak på. Uansett hvor hun er føler hun ikke at hun hører til, hun befinner seg på siden og observerer seg selv og de rundt seg utenfra. Hun flyter rundt: Fra fosterhjemmet til studentlivet og videre inn i ekteskapet og morsrollen, uten å feste seg ved noen ting. Skildringene i boka er fine, stemningen sår, men Helene er en karakter jeg føler jeg har lest om så mange ganger før: Hun som sett utenfra har alt, men som innvendig er tom. Jeg føler ikke at boka vil meg noenting, og greier derfor ikke engasjere meg. Det endte som en helt midt på treet leseropplevelse for meg.

2.

Tittel: Tellemarck
Forfatter: Morten Øen
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket

Jeg må innrømme jeg ble overrasket over hvor godt jeg likte denne boka, og synes den var forfriskende annerledes enn andre norske bøker jeg har lest de siste årene. En übermacho endetidsroman (eller er den det?) der hovedpersonen er en småparanoid og gjennomkynisk poet som ikke gis rom for å sitte innestengt og småsutre over hun som har forlatt ham, men i stedet freser rundt Telemarks snøkledde vidder på snøscooter og omringes av andre menn som skyter først og spør etterpå. Legg til dette en rekke filosoferinger rundt litteraturens og kunstens plass i samfunnet, og du har ei bok som både underholdt meg med over-the-top actionsekvenser og fikk meg til å le av selvhøytidelige litterater. Definitivt ikke ei bok for alle, men meg traff den akkurat der den skulle.

3.
Tittel: Slipp Hold
Forfatter: Heidi Sevareid
Sjanger: Ungdomsroman
Kilde: Biblioteket

Den eneste boka jeg har lest så langt i år som hører til i åpen klasse, og foreløpig min norske favorittbok fra 2015.

Boka handler om Mari. Hun er sammen med Torger, en kontrollerende dust som alle andre enn Mari ser at ikke er spesielt bra for henne, men så møter hun August. Skildringen av hvordan de to nærmer seg hverandre, og hvordan det lar Mari finne ut hvem hun er, gjorde meg helt varm i hjerterota.
Mari og August var så fine, både hver for seg og sammen, at jeg gikk og tenkte på dem og smilte for meg selv i flere uker etter at jeg var ferdig med boka.
Og, ja, August er en del av suspension-miljøet, det vil si folk som fester kroker i huden og henger fra taket, men det er ikke det boka handler om, det er bare settingen. Boka handler om Mari og August, og de synes jeg faktisk du skal bli kjent med.

4.
Tittel: /lyte/
Forfatter: Kristin Ribe
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket

Denne boka har jeg store problemer med å beskrive fordi jeg ærlig talt ikke skjønte halvparten av den.
Den handler om en kvinne som nylig har vært gjennom et samlivsbrudd som har gjort henne deprimert. Så får hun diagnosen brystkreft og nekter å la seg behandle, og gjennom teksten blir hun gradvis sykere og sykere. Jeg har inntrykk av at hun hadde hatt gode sjanser til å bli frisk om hun hadde latt seg behandle fra starten av, men hun lar altså være. Det er på en måte et langsomt selvmord ved hjelp av kreft, der hun isolerer seg fullstendig og velger å dø alene.

Grunnen til at jeg sier jeg ikke forsto halvparten, er at formen er veldig eksperimentell. Boka er karakterisert som en roman, men ser du på hvordan ordene plasseres på sidene, ser det ut som en diktsamling. Språket er hakkete og ugrammatisk. Ord mangler, de kommer i feil rekkefølge, verb står i feil tid og pronomener er nesten fraværende, i hvert fall i deler av teksten. I tillegg er store deler av teksten plassert mellom /klammer/ uten at jeg greier å forstå funksjonen disse skal ha. Hva er forskjellen på tekst som står innenfor og utenfor klammene? Jeg vet ikke. Men selv om jeg ikke forstår alt er jeg fascinert. Både av konseptet selvmord via kreft, og fordi det innimellom det jeg ikke forstår kommer mange glitrende formuleringer og observasjoner jeg faller fullstendig for. Det er nesten fristende å lese boka på nytt for å se hvor mye mer jeg kan forstå andre gangen.

5.
Tittel: Det som en gang var jord
Forfatter: Simon Stranger
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt anmeldereksemplar av Line

Med tanke på alt som skjer i verden for tida, kjenner jeg meg følelsesløs og kald når jeg nå for andre gang på rad leser ei bok av Simon Stranger uten at den berører meg noe særlig. Her er ikke problemet at boka ikke vil meg noe, det er nemlig veldig tydelig at Stranger har et budskap, men jeg er ikke med på premissene og alt han vil si meg sklir unna på grunn av det.

Mikael bor i et beleiret område sammen med Miriam og sønnen Isak. Vi får ikke vite hvor, vi får ikke vite av hvem, vi får ikke vite noe særlig om hvorfor annet enn forsiktige hint om at de som styrer er kristne av det litt mer fundamentalisktiske slaget. Omgivelsene virker norske, men situasjonen er helt tydelig inspirert av Palestina/Israel. Mikael og Miriam har gjort et bevisst valg om ikke å delta i motstandsbevegelsen, de vil leve et så vanlig liv som mulig. Likevel har Mikael de siste månedene arbeidet intenst med å grave en tunnell til utenfor det beleirede området. Hvorfor? Utfra bokas fokus vil jeg si det er fordi han savner vin og parmaskinke, men jeg antar det er meningen motivasjonen skal være å mate familien. Stranger har valgt å strippe vekk alle beskrivelsene av samfunnet og i stedet gå tett på en liten familie for å skildre enkeltmenneskene i en politisk situasjon. Men jeg føler ikke jeg kommer tett på. Miriam og Isak føles mer som kulisser enn karakterer og jeg forstår ikke hva Mikael drives av annet enn helt på slutten når det faktisk står noe på spill. Igjen blir dette rett og slett for tynt for meg, jeg trenger mer dybde og patos om budskapet skal bankes inn følelsesveien.

6.
Tittel: Alt inkludert
Forfatter: Marit Eikemo
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt anmeldereksemplar av Gro

Det jeg har sett av anmeldelser av denne har vært lunkne, men jeg likte den. Agnes og hennes 6-årige datter kommer flyttende til en ikke navngitt norsk by uten annet enn det de har fått plass til i koffertene. Leiligheten Agnes trodde skulle være delvis møblert, viser seg å være helt tom. Hun får igjen depositumet sitt for å ha noe å kjøpe møbler for, og setter igang jakten på finn.no. Gjennom dette kommer hun i kontakt med de merkeligste mennesker, og det jeg lite best med den boka er alle de litt snurrige, absurde samtalene hun har med disse menneskene med utgangspunkt i tingen de ønsker å selge. Eikemo er faktisk en av de få forfatterne som får meg til å le, det skal man ikke kimse av.

Også Eikemo har et klart budskap, selv om det kanskje kan bli litt vel tydelig til tider når hun maler ut alle nabolagets oppussingsprosjekter og merkepress i skarp kontrast til Agnes sin likegyldighet rundt alt det materielle. Det er også noe uforløst i hennes forhold til datteren som ikke problematiseres. Agnes ser på Maja nærmest som en voksen, ikke som et barn hun har ansvaret for. Hun engasjerer seg like lite i oppdragelsen som i omgivelsene, og i mine øyne svekker det budskapet fordi Agnes fremstår apatisk i stedet for å være et alternativ til det materielle verdensbildet alle naboene står for.

7.
Tittel: I ringane
Forfatter: Kristina Leganger Iversen
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket

Forlaget klassifiserer dette som en roman. Formmessig ligner den mest på kortprosa, men alt henger sammen som en større fortelling, så jeg antar roman-merkelappen sitter greit.

Vi møter en kvinne i det hun ligger på baderomsgulvet og blør etter en abort, og gjennom de små tekstene får vi vite noe av bakgrunnen for hvordan hun havnet der. Jeg møter teksten med utålmodighet og får ikke ting til å henge sammen. For at en sånn type tekst skal treffe meg, må jeg forelske meg i språket og formuleringsevnen, det gjør jeg ikke her. I stedet kjeder jeg meg, og er bare glimtvis til stede i det jeg leser. Muligens feil bok til feil tid, men mest sannsynlig bare feil bok til feil person.

Månedsoppsummering august

Jeg fortsetter trenden fra juli, og har lest et tosifret antall bøker også i august. Det er jeg godt fornøyd med, selv om tallet kanskje kunne vært enda høyere siden jeg denne måneden faktisk har hatt ei uke ferie. Men fordi jeg leser flere titler samtidig, er ingen av de tre tjukke bøkene som var med på tur ferdiglest innen utgangen av måneden, så de får komme med i september i stedet.

Lista for august ser slik ut:

• Samuel R. Delaney - Babel 17
• Marit Eikemo - Alt inkludert
• Simon Stranger - Det som en gang var jord
• Aina Basso - Ingen må vite 
• Aina Basso - Finne ly
• Aina Basso - Inn i elden
• Ida Jackson - Morfar, Hitler og jeg
• Chimanda Ngozi Adichie - The Thing Around Your Neck
• N.K. Jemisin - The Fifth Season
• Kate Bolick - Spinster: Making a Life of One's Own
• Kristin Ribe - /lyte/

I tall:
Totalt 11 bøker.
9 av kvinner, 2 av menn.
4 på engelsk 7 på norsk.
8 romaner (hvorav 2 er scifi/fantasy), 1 novellesamling, 1 dokumentar, 1 essaysamling

Augustlista preges av at jeg halvveis i måneden ble spurt om å være bokbader for Ida Jackson og Aina Basso under utdelingen av Bokbloggerprisen 2014 den 12. september. Det har jeg sagt ja til, og ville derfor lese meg gjennom forfatterskapene deres på nytt. Av de fire bøkene på denne lista, var det bare Inn i elden jeg ikke hadde lest fra før. I tillegg har jeg lest de tre barnebøkene Jackson har skrevet, men det føltes som vel mye juks å telle bøker det tok meg fem minutter å lese i årsregnskapet, derfor er de ikke med på lista. Jeg har fremdeles to bøker igjen å lese før jeg er helt gjennom, en av hver forfatter, mer planlagt lesestoff for september.

De tre norske 2015-bøkene jeg har lest denne måneden har jeg planer om å skrive om i et eget innlegg, da gjenstår bare å nevne de fire engelske:
Spinster: Making a Life of One's Own hørte jeg om på Youtube. Det er en samling personlige essays der Kate Bolick utforsker tanker rundt det å bo alene som en nødvendighet for å realisere seg selv. Hun tar utgangspunkt både i seg selv og i fire andre kvinner hun kaller sine 'awakeners', kvinner som levde i en tid da det å være single kvinne som bodde for seg selv var et langt større brudd med sosiale normer enn det det er i dag. Jeg likte boka og kjente meg igjen i trangen til alenetid, uten at jeg har tenkt å flytte for meg selv av den grunn. The thing around your neck er en novellesamling jeg likte godt, men som likevel ikke når opp til hvor godt jeg likte romanene Americanah og Half a Yellow Sun av samme forfatter. Det var lett å kjenne igjen stil og tematikk, men jeg liker tydeligvis Adichie aller best i større doser. The Fifth Season er den første boka i en ny trilogi fra N.K. Jemisin, som jeg har vært spent på. Boka handler om en verden som preges av jordskjelv og naturkatastrofer, der noen mennesker har en evne til å påvirke naturkreftene. Jemisin er god på å skrive frem komplekse og annerledes fantasyverdener, denne boka bekrefter det, men i tillegg opplever jeg henne som mer litterær her enn hun har vært tidligere. Jeg likte den godt, og venter spent på fortsettelsen. Babel-17 er en science fiction bok med lingvistikk som utgangspunkt, og en åpenbar må-lese-bok for meg. Mer om denne også senere. 

På tide å runde av med hvordan dette har påvirket måloppnåelsen for året.

Tre nye kryss for norske 2015-bøker er bra, ligger langt bedre an enn på samme tid i fjor, og dette vil fortsette å være et fokusområde utover høsten. I tillegg ett kryss for novellesamling og ett på andre faglitterære bøker for essaysamlingen. Det vil si at 'andre faglitterære bøker' er det første målet jeg har nådd i år. Da ser lista slik ut:

• 6/20 norske bøker utgitt i 2015
• 14/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 4/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 5/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 6/6 andre faglitterære bøker
• 0/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 2/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• ?/? faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på