Anne Helene Guddal - Bebo (Norsk på norsk #3)

Tittel: Bebo
Sjanger: Roman
Forlag: Kolon
Utgitt: 2015
Sidetall: 97 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Denne ba jeg om fra Kolon fordi Anita har snakket veldig varmt om Guddal etter å ha sett henne på Lillehammer. 

(Fun fact: Jeg satt ved siden av Anita da hun hørte henne, uten at jeg fikk med meg noenting. Jeg var nemlig altfor opptatt av at jeg under en time senere skulle se Margaret Atwood, og hørte ikke etter.)

Jeg hadde ikke altfor høye forventninger da jeg begynte. Hovedgrunnen var at jeg allerede hadde bladd i den og sett at den ikke ser ut som en tradisjonell roman. Hadde ikke dette ordet stått på tittelbladet, ville jeg kalt den kortprosa, en sjanger jeg tidligere har hatt stor glede av, men som jeg i det siste ikke har hatt tålmodighet til. Ingen av forsøkene denne høsten på å lese kortprosa har ført til minneverdige leseopplevelser, og det har gjort noe med forventningene mine. 

Når det er sagt: Bebo er den som har kommet nærmest. Jeg synes Guddal skriver fantastisk, og jeg rent ut forelsker meg i mange av formuleringene hennes. Jeg trenger ikke bla lenger enn til aller første side for å finne et godt eksempel:

Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter rom. (s. 7)

Det tok tid å komme inn i boka og se de ulike tekstene som en helhet, mye fordi de er ganske springende i starten. Det er ikke før på side 30, det vil si nesten en tredjedel inn i boka, at man begynner å ane konturene av en historie og dermed får en kontekst å tolke resten inn i. Etter å ha fullført, gikk jeg tilbake og leste frem til dette punktet på nytt, og da ser jeg jo at starten henger sammen med resten, men ved førstegangs lesning ga de første tekstene ingen mening annet enn hver for seg. 

Dette er ingen lettlest roman, den krever mye av meg som leser. Det er mange hull som må fylles ut, scener som må plasseres, hint om ting som aldri skrives helt ut. Det er en bok jeg føler jeg må lese flere ganger om jeg skal få noe ordentlig ut av den, og det kan det også hende jeg vil gjøre. Strengt tatt har jeg allerede lest store deler av den for andre gang bare mens jeg har bladd frem og tilbake for å skrive dette. 

Som sagt forelsker jeg meg i Guddals språk. Jeg har lyst til å kalle det poetisk, men hva betyr egentlig det? Jeg tenker at et poetisk språk er fullt av kraftfulle bilder, men det er ikke det som kjennetegner språket i denne romanen. Det er klart, tydelig og rett frem, men når jeg likevel ikke oppfatter det som normalprosa er det fordi det innholdsmessig går nye veier. Jeg leser setninger jeg ikke har lest før, ordene er satt sammen på måter som er nye for meg. Og jeg liker det.

Under trekkperioden kan hvitstrupespurven holde seg våken i opptil syv dager. Det amerikanske forsvaret studerer fuglens hjerneaktivitet for å kunne skape den søvnløse soldaten - en liten del av et større prosjekt for å beherske søvnen. Målet er det uavbrutt produktive mennesket. Den søvnløse soldaten er forløperen til den søvnløse arbeideren og forbrukeren. Søvn er i vår tid en motstandshandling. (s. 43)

Romanen dreier seg om et forhold mellom to personer. Det starter med et tilfeldig møte, og ikke lenge etter har hun flyttet inn til ham i et gammelt trehus med utsikt over fjorden. De lever i en intens tosomhet når de er sammen, men han er mye bortreist i jobb og overlater jeg-personen alene i det store huset. Uten at det blir gjort klart hvorfor, flytter hun etterhvert ut av huset, inn i en leilighet i byen. Men alt er ganske svevende skildret, fragmentert og ikke i rekkefølge, drøm, virkelighet og tilbakeblikk glir over i hverandre og det er opp til meg som leser å skille dem fra hverandre. Samtidig er vi også innom mørkere tematikk enn et brutt kjærlighetsforhold, og dramatiske hendelser ligger og lurer både mellom og på linjene.

På tross av hvor godt jeg likte denne boka mens jeg leste den, er jeg usikker på hvor lenge jeg kommer til å huske innholdet. Fordi dette er en bok som drives av språket heller enn handlingen, kom jeg aldri tett nok på karakterene til å bli følelsesmessig engasjert. Og erfaringsmessig gjør det at jeg glemmer.

Samtidig tror jeg at jeg vil huske følelsen av å lese noe velskrevet, av å lese en forfatter som har stålkontroll på språket. Så får månedene frem til januar gi meg svaret på om dette er en av årets beste norske romaner for min del. 

PS:

Tittelen på boka har vært en gåte for meg, helt til jeg leste Anitas omtale som jeg linket til lenger opp. 

Jeg har lest Bebo med trykk på første stavelse og ikke skjønt hva det skulle bety. Så er det så enkelt som å legge trykket på andre stavelse i stedet, og plutselig ga alt mening. Å bebo et hus, en leilighet, et sted. 

Snakk om aha-opplevelse og pinlig innrømmelse...