Norsk på norsk #2

I fjor høst lest jeg noe sånt som 20 nye norske bøker, men jeg skrev nesten ikke om noen av dem. Jeg var rett og slett altfor opptatt med å lese til å ha tid til å skrive. Derfor har jeg bestemt meg for at årets norske bøker får plass i samleinnlegg av denne typen for at alle skal bli omtalt. Det blir litt kortere enn en vanlig anmeldelse, men lilevel langt mer enn ingenting, som strengt tatt er det mest reelle alternativet.

Forrige runde hadde syv titeler, denne gangen er det bare tre. I tillegg har jeg lest Evna av Siri Pettersen, men der venter jeg med omtalen til boka faktisk har kommet ut.
Alle disse tre sorterer inn under åpen klasse med tanke på Bokbloggerprisen 2015.

Tittel: Ingenting skjedde
Forfatter: Inger Wold Lund
Sjanger: Kortprosa
Kilde: Biblioteket

Dette er ei av bøkene jeg har plukket med meg fra biblioteket uten å  vite noe annet om den på forhånd enn at den er norsk og utgitt i 2015. Etter å ha lest den er jeg usikker på hvor mye mer jeg har å tilføye.

Boka er en samling korte tekster som alle er bygget opp på samme måte. De starter med en angivelse av et sted og en tid, for deretter å skildre en kort scene. De henger sammen ved å ha samme fortellerstemme, men det ville være å dra det langt å si at de til sammen forteller en historie. Det er snakk om fragmenter som alle skal bære sin egen vekt.

Dette var ei bok jeg likte mens jeg leste den, men som jeg hadde glemt mesteparten av to dager etterpå.

Tittel: Kjønn og ukjønn - Ordhistoriske essays
Forfatter: Kristin Fridtun
Sjanger: Essay
Kilde: Anmeldereksemplar

Jeg har lest noen essaysamlinger det siste året, og funnet ut at det er en sjanger jeg vil lese mer av. Derfor ba jeg Samlaget om anmeldereksemplar av denne.

Jeg ble faktisk overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til tekster som diskuterer kjønn og/eller feminisme fordi jeg ofte føler de går for langt i den ene eller den andre retningen. Denne samlingen hadde imidlertid et utgangspunkt som lå langt nærmere mitt eget interessefelt, nemlig språkvitenskapen.

Gjennom fem essays ser Kristin Fridtun på selve ordet kjønn. Vi får vite hvorfor ordet, eller konseptet ordet betegner, er problematisk, vi får høre om etymologien, om hvordan ordet er brukt i norsk fra vikingtiden og frem til i dag, vi får en diskusjon om det er mer fornuft i et delt begrep sex/gender slik det er på engelsk og til slutt diskuterer Fridtun hva det gjør med selvoppfattelsen å være et preposisjonsmenneske. Eller transeperson, om du vil.

Som sagt likte jeg denne godt. Fridtun skriver lett og humoristisk. I overkant humoristisk innimellom kanskje, men det bikker ikke over til flåsete, så jeg faller ikke av. Selv humrer jeg best når det blir skikkelig nerdete, men det er nok å ta av også for den som ikke ser humoren i grammatikken. Selv om Fridtun er fiolog og tar utgangspunkt i det språklige, er boka også full av personlige anekdoter og funderinger over kjønn generelt fra en person som aldri har vært komfortabel med noen av de to merkelappene som er tilgjengelige. En følelse som er helt fremmed for meg, men som jeg lærte veldig mye om av å lese disse tekstene. Jeg liker hvordan essayet gir muligheten til å koble det faglige og det personlige på denne måten, og jeg synes Fridtun balanserer de to godt.

Så kommer det som en ekstra bonus for språknerden i meg at det ene essayet helt sømløst gled fra nåtidsnynorsk over i landsmål over i 1910-rettskriving og så tilbake til nåtidsnynorsk kun for å demonstrere et poeng.

Kom igjen, medbokbloggere, les en essaysamling i høst, og la det gjerne være denne!

Tittel: Kjære søster
Forfatter: Alf Kjetil Walgermo
Sjanger: Ungdomsroman
Kilde: Lånt av Silje som igjen har lånt av Gro

Denne ungdomsromanen er skrevet som en lang rekke daglige oppdateringer en storesøster skriver på sin avdøde lillesøsters Facebook-vegg før kontoen skal slettes. Hun har først endret instillingene slik at ingen andre enn henne selv faktisk kan se det som står skrevet.

Vi følger henne gjennom disse daglige oppdateringene fra begynnelsen av oktober og frem til julaften. Vi ser hvordan sorgen lammer henne, hvordan hun stenger seg inne og ikke vil ha kontakt med andre, slutter å spille piano og blir sykemeldt fra skolen. Hun ser tilbake på delte minner og på den måten blir vi kjent med begge søstrene, ikke bare hun som forteller.

Jeg liker ideen med å skrive en roman gjennom disse oppdateringene, men jeg er ikke helt overbevist over måten det ble gjennomført på. Det er rett og slett litt for tydelig at det er en forfatter som skriver til sine lesere, ikke en søster som skriver til en annen søster, til at illusjonen kan opprettholdes for meg. Hadde dette faktisk vært Eli Annes brev ti Amalie, ville langt mer vært inneforstått. Det er som når en dårlig filmdialog skal fortelle oss hele backstoryen til karakterene, det er ikke naturlig for dem å snakke sammen på den måten, det blir altfor tydelig at noen snakker til meg som ikke kjenner dem.

Når det er sagt, selve historien er fin og du skal ikke se bort fra at det rant en aldri så liten tåre på slutten likevel. Så helt ute av illusjonen var jeg likevel ikke.