En litt annerledes reiseskildring

De to siste ukene har jeg knapt hatt tid til å skru på PCen.
Mens noen har ferie, må andre jobbe overtid. Og heller ta reisingen i bokform.

Jeg leser nå Geert Mak: Europa - En reise gjennom det 20. århundret , ei bok jeg plukket med meg fra Norli uten å vite mer om den enn det jeg kunne lese på baksiden.
Men jeg er godt fornøyd med valget!

Mak er en nederlandsk journalist som i 1999 skulle oppsummere århundret gjennom en rundreise til steder som har vært viktige i Europas historie mellom 1900 og 2000. Resultatet er en reiseskildring utenom det vanlige, en tidsreise like mye som det er historien om hans år på reisefot. Mak kombinerer leting etter fysiske spor, møte med mennesker som forteller sine historier og en grundig research til et helhetlig lappeteppe av historier som jeg finner veldig vanskelig å legge fra meg. Jeg er mektig imponert over hvordan han greier å flette sammen alle elementene og skape flyt, hovedsakelig ved hjelp av rammefortellingen som skapes av hans fysiske forflytning.

Det er klart at mye er utelatt og mye behandles overfladisk når Europas historie gjennom 100 år skal oppsummeres på 700 sider, men denne boka er en strålende inngang og peker videre i mange retninger for den som vil fordype seg. En litteraturliste bak i boka på 20 sider er en god start.

Jeg har nå 200 sider igjen, men skulle ønske det var mer der det kom fra.

Per Petterson og språk

Jeg har lest Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Min første tanke, jeg har ingenting å si om den.

Jeg satt i en hagestol i sola og leste ut siste side, gikk inn og hentet ei ny fra bunken og var klar til å avfeie den med et skuldertrekk, men føler jeg ikke kan. For all del, det er på ingen måte en dårlig skrevet bok. Men for meg ble det for mange små irritasjonsmomenter som gjorde at teksten hele tiden holdt meg på en armlengdes avstand.

For eksempel har jeg god lyst til å klappe til jeg-fortelleren med flat hånd på hvert kinn og rope alt jeg makter opp i ansiktet på han at han må ta seg sammen.

Dessuten er det endel formuleringer jeg ikke er med på, som denne:

... , og sletta var flat som bare danske sletter kan være flate. En gang for lenge siden gikk noen berserk med et strykejern her.

Så da får det heller være med det.

Isteden vil jeg heller skrive om mitt første møte med skribenten Per Petterson:

En tekst opprinnelig skrevet som et foredrag til et seminar med Norsk Oversetterforening, trykket som essay i samlingen Månen over porten. Teksten heter "Stil og språk i klassereisens tid".

Jeg tror aldri jeg har hatt en sterkere "ja! ja! akkurat sånn er det"-følelse enn da jeg leste denne teksten. Petterson skriver her om hvor trøblete det har vært å komme fram til et språk han kan være komfortabel med, stå inne for. Han skriver om en oppvekst med begrensninger på hvilke ord man kunne bruke når man snakket sammen:

Men først og fremst var ord flaue. Ikke alle ord sjølsagt, vi kunne jo snakke, men en viss type ord, en viss type språkbruk. På godt norsk heter det å ta munnen for full. Å ta munnen for full var ekstremt flaut.

De uskrevne reglene for det muntlige språket kom raskt på kollisjonskurs med det skriftlige, både det han lærte på skolen og det han erfarte gjennom litteraturen han leste. Da Petterson satt seg ned for å skrive, helt på alvor som han selv sier, oppdaget han at han ikke hadde et skriftspråk. Han forteller om hvordan det tok han ti år og komme fra setningen "Hun gikk opp til ham og ga ham en ørefik" til "Hun gikk rett bort og slo han i ansiktet med flat hand." Han skriver om å ta inn over seg begrensningene han følte i språket, ordene han ikke kunne bruke, og heller skrive seg rundt det, om å gå fra det abstraktet til det helt konkrete og kroppslige.

Som når hovedpersonen i boka mi I Kjølvannet ser på TV, og så er det en reportasje der om noe helt forjævlig som har skjedd, noe som i høyeste grad angår han, men han forstår ikke hva han ser, han tenker ikke: Å gud, å gud, noe forferdelig har skjedd, konsekvensene for livet mitt vil bli enorme. Det som skjer er at beina hans klapper sammen, og han tenker: Fy faen, jeg har fått MS, det blir rullestol fra nå av.

Pettersons beskrivelse av kampen om å finne sitt språk traff meg, som ung forfatterspire, rett i magen, og etter å ha lest essayet igjen i dag, har det inntrykket ikke forandret seg.

Da jeg leste det første gang, falt flere brikker på plass i hodet mitt. Først og fremst det at han brukte ordet flaut om språk. Da jeg leste gamle tekster, var det akkurat det jeg kjente. En enorm flauhet, ikke nødvendigvis for innholdet, men fordi språket kjentes helt feil, som om jeg skulle åpne munnen for å snakke og høre stemmen til Hans-Wilhelm Steinfeldt komme fra mine lepper.

Det skjer fremdeles at jeg har den følelsen, men litt sjeldnere og mindre kraftig.

Jeg jobber med det, prøver å skjønne hva som gjør at setninger ikke flyter som de skal eller føles lånte. Forhåpentligvis ender det opp i noe som er mer meg enn det er en pastisj på det siste jeg til enhver tid har lest.

Fersk i faget

Jeg var fire år da jeg skrev mitt første dagboksnotat. Jeg husker jeg stod på Obs med boka i hånda og mamma som sa "men det er bare store jenter som skriver dagbok". På ett eller annet vis må jeg ha overbevist henne om at fire år var ganske stort, for jeg fikk boka, med blå plasthengelås og det hele. Den dukket opp igjen under en opprydning, fantastisk morsom å lese nå i "voksen" alder.

Dagbok har jeg altså skrevet litt til og fra nesten hele livet, men tanken om en blogg har aldri falt meg inn.
Før nå.
Det er noe jeg har tenkt på en stund før jeg bestemte meg for å prøve. Det er et nytt medium for meg, skal innrømme at jeg knapt har lest blogger før jeg begynte, det kommer til å ta litt tid før jeg finner en form jeg er komfortabel med. Men akkurat nå handlet det om å begynne, om å tvinge meg selv i gang med det som tross alt er det viktigste, selve skrivingen. Så får resten komme på plass etterhvert.

Jeg tilbragte noen timer i går med å lete etter og lese andre lignende blogger.
Det resulterte i at Dipsolitteraten linket min nystartede blog og plutselig skrev jeg ikke lenger bare for meg selv. Litt skummelt, men selvsagt veldig, veldig hyggelig. Tusen takk for drahjelp!
I tillegg til denne bloggen har jeg også laget profil på skriveforumet www.underoverflaten.no der jeg la ut min første lille tekst i dag tidlig.

For meg handler dette om nettverksbygging. Om å finne mennesker som deler min interesse, som kan fungere som samtalepartnere, som kan tipse meg om ting som er verdt å lese, som kan yte meg motstand når jeg tror jeg er verdensmester eller gi meg et klapp på ryggen når jeg er overbevist om at alt jeg gjør er håpløst. Forhåpentligvis kan jeg også selv være den personen for andre. Jeg gleder meg!

Sturle Brustad - Anarchy in Åmot

Før første refrenget kom, sprengte det sånn i brøstet, verka det sånn i
hjertet, at jeg måtte bøye meg forover og holde rundt meg sjøl av frykt for at
jeg skulle sprenges. Jeg var kvalm. Jeg frøys - likkavæl svetta jeg som en gris.
Jeg visste ikke hvor mye av detta som skyldtes hjernrystelsen og hvor mye som
var bandet, men jeg følte meg på no vis utvida. Det kjentes som vegger
hadde ramla ner i meg, som jeg for første gang i livet mitt pusta.
Virkelig pusta.

Dette er hovedpersonens beskrivelse av første gang han hørte Sex Pistols, høyt og over speakeranlegget på stadion.
Det er ikke et tilfeldig valgt sitat. Selve boka har jeg ikke så mye å si om. Ta "Beatles", spol tida litt framover, bytt ut Oslo med Åmot og Beatles med Sex Pistols og du vet langt på vei hva det dreier seg om. I tillegg er boka skrevet på moing, uvant og lese først, men etter noen sider er jeg helt med (og prata plutselig mye breiere selv noen dager).

Men tilbake til sitatet.
Dette handler om å oppdage noe for første gang. Den følelsen man får når man skjønner at man er vitne til noe stort, noe som kommer til å forandre deg. Det handler om musikk som opplevelse.
For meg er det det litteratur handler om. Når jeg setter meg ned med bok etter bok, er det akkurat den følelsen jeg er på jakt etter. Opplevelsen. Det er ikke ofte det skjer, men når det gjør det føler jeg meg "på no vis utvida", akkurat som HP gjør det.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha lest mye litteraturteori, men jeg har lest litt. Mest fordi det var eksamensfag på forfatterstudiet, men har også lest litt etterpå fordi jeg følte det forventes av meg som "litteraturinteressert".
Men helt ærlig, for all litteraturteori jeg leser, kjennes det som noe dør inni meg.
Teorien river ting i biter, kompliserer ting som er fullt forståelige sånn som de står, lager abstraksjoner ut av alt som er konkret.
Jeg vil ha litteraturen i fred! Jeg vil fremdeles få lov til å kose meg med tekster, rives med i stemninger, fryde meg over velformulerte setninger. Jeg vil ha leseropplevelser som river meg ut av stedet jeg er her og nå og plasserer meg et helt annet sted.
Kanskje er jeg naiv, men isåfall foretrekker jeg det.

Mircea Cartarescu - Nostalgien

Noen ganger er det tilfeldigheter som fører til de største leseropplevelsene. Jeg plukket med meg denne boka på et tilbudsbord på Tronsmo uten å ha noen som helst aning om hva jeg betalte for og puttet i posen. Jeg begynte å lese totalt uten forventninger.
Nå har jeg lest ferdig og føler meg nyforelsket!

Vanligvis er det enten språk eller historie som fanger meg. Her er det begge deler, språket er som en jevn pust som blåser fram historiene. Noen ganger så du knapt kan merke det, andre ganger som vindpust som virvler lekent rundt med bladene på bakken. Noen av historiene er realistisk barndomsnostalgi, men hele tiden stopper de ulike fortellerstemmene opp og kommenterer, eller heller unnskylder, seg selv for valgene som er tatt når noe skal fortelles. Som allerede i starten av den første fortellingen:

Gi Israels trøst
til en som har åtti år og ingen morgendag.

Jeg noterer her (hvorfor?) disse versene fra Eliot. Slett ikke som et mulig motto for noen av bøkene mine, for jeg skal aldri skrive mer.

Andre ganger starter fortellingene realistisk men glir over i det magiske, en verden uten fysiske grenser å ta hensyn til. I en av fortellingene gir en ung mann meg svaret på et spørsmål jeg en gang for lenge siden skrev i ei dagbok: "Hvordan kan jeg skrive noe som helst, når min egen dagbok får meg til å sovne". Heller ikke han har (før denne fortellingen kan jeg nok legge til) hatt de store opplevelsene, men han har lest enormt mye, og gjennom litteraturen har han likevel fått referanserammer som gjør han istand til å skildre og kommentere dønn presist.

Jeg vil ikke skrive så mye mer, annet enn et langt sitat som handler om det å skrive. Dette er et svar på et spørsmål om vedkommende ønsker å bli en stor forfatter. Et svar velegnet til å sette en skrivendes prestasjonsangst i perspektiv:

En stor forfatter er ikke annet enn en forfatter. Forskjellen er en
gradsforskjell, det er ikke noe stort brudd. Alle høydehoppere kommer over, la
oss si to meter. Én klarer to meter og ti og er en stor idrettsmann. Så nei, det
er ikke bryet verdt å tenke på om å bli en stakkars stor forfatter, ikke en gang
en stakkars genial en. Ta de beste bøkene som noengang er skrevet. Det er såvidt
de hever seg over de middelmådige bøkene. I utgangspunktet er de bøker, ikke noe
annet. Når du leser dem, gir de deg en litt større estetisk glede. Som en kopp
kaffe som er litt søtere. Du legger dem fra deg etter tretti sider for å ta en
skive med brød og gå på badet. Du leser dem parallelt med en tilfeldig
kriminalroman. Om noen tusen år er de støv.

Kjettingdrømmer

Ei tom notisblokk som skræver med permene mot deg. Å bla i de tomme sidene, kjenne mulighetene krible som en maursti på innsida huden, med blyant i hånda klar til å besudle de rene, hvite sidene.
På samme måte hypnotiseres jeg av den blinkende streken på en hvit dataskjerm og vet at så snart jeg skriver det første ordet, den første setningen, er fortryllelsen brutt, jeg låst fast i det jeg har begynt på, kan ikke gjøre annet.
Dette tenker jeg før jeg begynner, og drømmer kjettingdrømmer i tre netter før jeg kan skrive det første ordet.