Per Petterson og språk

Jeg har lest Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Min første tanke, jeg har ingenting å si om den.

Jeg satt i en hagestol i sola og leste ut siste side, gikk inn og hentet ei ny fra bunken og var klar til å avfeie den med et skuldertrekk, men føler jeg ikke kan. For all del, det er på ingen måte en dårlig skrevet bok. Men for meg ble det for mange små irritasjonsmomenter som gjorde at teksten hele tiden holdt meg på en armlengdes avstand.

For eksempel har jeg god lyst til å klappe til jeg-fortelleren med flat hånd på hvert kinn og rope alt jeg makter opp i ansiktet på han at han må ta seg sammen.

Dessuten er det endel formuleringer jeg ikke er med på, som denne:

... , og sletta var flat som bare danske sletter kan være flate. En gang for lenge siden gikk noen berserk med et strykejern her.

Så da får det heller være med det.

Isteden vil jeg heller skrive om mitt første møte med skribenten Per Petterson:

En tekst opprinnelig skrevet som et foredrag til et seminar med Norsk Oversetterforening, trykket som essay i samlingen Månen over porten. Teksten heter "Stil og språk i klassereisens tid".

Jeg tror aldri jeg har hatt en sterkere "ja! ja! akkurat sånn er det"-følelse enn da jeg leste denne teksten. Petterson skriver her om hvor trøblete det har vært å komme fram til et språk han kan være komfortabel med, stå inne for. Han skriver om en oppvekst med begrensninger på hvilke ord man kunne bruke når man snakket sammen:

Men først og fremst var ord flaue. Ikke alle ord sjølsagt, vi kunne jo snakke, men en viss type ord, en viss type språkbruk. På godt norsk heter det å ta munnen for full. Å ta munnen for full var ekstremt flaut.

De uskrevne reglene for det muntlige språket kom raskt på kollisjonskurs med det skriftlige, både det han lærte på skolen og det han erfarte gjennom litteraturen han leste. Da Petterson satt seg ned for å skrive, helt på alvor som han selv sier, oppdaget han at han ikke hadde et skriftspråk. Han forteller om hvordan det tok han ti år og komme fra setningen "Hun gikk opp til ham og ga ham en ørefik" til "Hun gikk rett bort og slo han i ansiktet med flat hand." Han skriver om å ta inn over seg begrensningene han følte i språket, ordene han ikke kunne bruke, og heller skrive seg rundt det, om å gå fra det abstraktet til det helt konkrete og kroppslige.

Som når hovedpersonen i boka mi I Kjølvannet ser på TV, og så er det en reportasje der om noe helt forjævlig som har skjedd, noe som i høyeste grad angår han, men han forstår ikke hva han ser, han tenker ikke: Å gud, å gud, noe forferdelig har skjedd, konsekvensene for livet mitt vil bli enorme. Det som skjer er at beina hans klapper sammen, og han tenker: Fy faen, jeg har fått MS, det blir rullestol fra nå av.

Pettersons beskrivelse av kampen om å finne sitt språk traff meg, som ung forfatterspire, rett i magen, og etter å ha lest essayet igjen i dag, har det inntrykket ikke forandret seg.

Da jeg leste det første gang, falt flere brikker på plass i hodet mitt. Først og fremst det at han brukte ordet flaut om språk. Da jeg leste gamle tekster, var det akkurat det jeg kjente. En enorm flauhet, ikke nødvendigvis for innholdet, men fordi språket kjentes helt feil, som om jeg skulle åpne munnen for å snakke og høre stemmen til Hans-Wilhelm Steinfeldt komme fra mine lepper.

Det skjer fremdeles at jeg har den følelsen, men litt sjeldnere og mindre kraftig.

Jeg jobber med det, prøver å skjønne hva som gjør at setninger ikke flyter som de skal eller føles lånte. Forhåpentligvis ender det opp i noe som er mer meg enn det er en pastisj på det siste jeg til enhver tid har lest.