En smakebit

Rainer Maria Rilke: Malte Laurids Brigges opptegnelser

At jeg for eksempel aldri er blitt klar over hvor mange ansikter det finnes. Det finnes en mengde mennesker, men enda flere ansikter, for hvert av dem har flere. Der er mennesker som bærer et ansikt i årevis. Naturligvis blir det slitt, det blir tilsmusset, det sprekker i foldene og vider seg ut som en hanske man har brukt på en reise. Det er sparsomme, enkle folk; de skifter det ikke og holder det ikke rent engang. Det er godt nok som det er, mener de, og hvem kan bevise det motsatte? Nå er det riktignok et spørsmål om hva de gjør med de andre, når de allikevel har flere? De gjemmer på dem. Deres barn skal bære dem. Men det hender også at hundene deres går omkring med dem. Og hvorfor ikke? Et ansikt er et ansikt.
Andre mennesker setter opp ansikter uhyggelig fort, det ene efter det andre, og bruker dem opp. Til å begynne med tror de at de har ansikter nok for bestandig. Men de er ikke blitt førti før de bruker det siste. Det er naturligvis tragisk. De er ikke vant til å være forsiktig med ansikter, og på åtte dager er det siste utbrukt, har huller, og er på mange steder tynt som papir. Da kommer efterhvert underlaget fram, det ansiktsløse, og det går de omkring med.