At jeg nå har ferdigstilt dette materialet og gir det ut, skyldes en redsel for tendensen til å se på kjernekraft som et riktig miljøvalg i forhold til energiformer med store CO2 utslipp.
Dette skriver Storholmen i etterordet til denne boka. Samme dag jeg leser dette, skriver Aftenposten om "gjennombruddet" på FN møtet i New York der Kinas president, Hu Jintao, for første gang varsler kutt i CO2 utslipp fra Kina. Hvordan? Ved økt satsing på kjernekraft. Tendensen hun ser er med andre ord helt reell.
Jeg har derimot vanskelig for å lese hennes bok som et debattinnlegg, en brannfakkel, en oppfordring til motstand. Den ligger langt unna sjangerkonvensjonene mitt hode forventer seg av slike tekster.
Tsjernobylfortellinger er akkurat det, en mosaikk av fortellinger, øyeblikksbilder av mennesker som på forskjellige måter er påvirket av ulykken som skjedde i reaktor 4 lørdag 26. april 1986. Det hele er skildret i et poetisk språk, et insisterende språk med gjentakelser og pustepauser, et fokus på det nære. Det kunne blitt vakkert og kjedelig, men kontrasten til det farlige som hele tiden ligger rett under overflaten, forhindrer det. Storholmen belærer ikke, hun viser fram og håper det skal være nok.
Som leser sitter jeg igjen smattende på en del formuleringer med en vag uhygge, en skygge av hennes redsel. Og en setning som oppsummerer bokas budskap.
Om en vindmølle velter, vil den ikke medføre endringer i genmaterialet til et foster.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar