Jeg leser om å skrive igjen. Vet ikke om jeg tror jeg lærer noe av alle disse bøkene. Ettervert begynner det meste å være kjent. De gjentar hverandre. Eller sier det stikk motsatte. De sier akkurat det jeg vil høre, og jeg later som jeg er overrasket. Får tårer i øynene og nikker "ja". "There is no such thing as discipline. Only need." Og litt senere: "The goal and the fruit of true discipline is completion. The completion of the work of art." Jeg er en kunstner. Jeg føler meg ikke som en kunstner. Jeg tenner telys og heller opp vin i et glass, håper det skal hjelpe. Livet mitt er ingen novelle, jeg må slutte å vente på vendepunktet. Jeg sitter med laptopen i fanget og er en klisjé. Jeg lukker øynene, skal tenke tilbake og la bildene flyte forbi. Jeg sovner. "Show, don't tell", men eksemplene er fra bøker jeg ville gitt opp etter få sider. Det hele begynner å bli krampeaktig. Hva vil jeg med denne boka? Den er en stemme som forteller meg ting jeg allerede vet. "A writer is someone who writes." Så mye bedre det ordet er på engelsk. Hva skal man kalle seg på norsk når ordet forfatter er for stort for munnen? Jeg er en skriver, en skrivende, jeg skriver. Jeg bytta jobb og gjorde det offentlig. Jeg har sagt det høyt, med rødmende stemme. Jeg skriver. Jeg gir meg selv tyn fordi jeg ikke skriver. Jeg skriver blogginnlegg. Jeg skriver brev. Jeg skriver små snutter uten retning. Jeg skriver dette. Jeg får spørsmål om hvordan det går med boka mi. Jeg sier jeg ikke skriver. Vil gjemme meg. Det er ingen bok. Men det er ord. Andre ord. Og bøker som denne dytter meg ned i sofaen og plasserer laptopen i fanget mitt. Jeg skriver. Hva annet kan jeg kalle det? Jeg trykker på tastene og bokstavene gir mening. Ett ord om gangen. Det er ingen annen måte.
onsdag 29. september 2010
Skrive alene
Jeg leser om å skrive igjen. Vet ikke om jeg tror jeg lærer noe av alle disse bøkene. Ettervert begynner det meste å være kjent. De gjentar hverandre. Eller sier det stikk motsatte. De sier akkurat det jeg vil høre, og jeg later som jeg er overrasket. Får tårer i øynene og nikker "ja". "There is no such thing as discipline. Only need." Og litt senere: "The goal and the fruit of true discipline is completion. The completion of the work of art." Jeg er en kunstner. Jeg føler meg ikke som en kunstner. Jeg tenner telys og heller opp vin i et glass, håper det skal hjelpe. Livet mitt er ingen novelle, jeg må slutte å vente på vendepunktet. Jeg sitter med laptopen i fanget og er en klisjé. Jeg lukker øynene, skal tenke tilbake og la bildene flyte forbi. Jeg sovner. "Show, don't tell", men eksemplene er fra bøker jeg ville gitt opp etter få sider. Det hele begynner å bli krampeaktig. Hva vil jeg med denne boka? Den er en stemme som forteller meg ting jeg allerede vet. "A writer is someone who writes." Så mye bedre det ordet er på engelsk. Hva skal man kalle seg på norsk når ordet forfatter er for stort for munnen? Jeg er en skriver, en skrivende, jeg skriver. Jeg bytta jobb og gjorde det offentlig. Jeg har sagt det høyt, med rødmende stemme. Jeg skriver. Jeg gir meg selv tyn fordi jeg ikke skriver. Jeg skriver blogginnlegg. Jeg skriver brev. Jeg skriver små snutter uten retning. Jeg skriver dette. Jeg får spørsmål om hvordan det går med boka mi. Jeg sier jeg ikke skriver. Vil gjemme meg. Det er ingen bok. Men det er ord. Andre ord. Og bøker som denne dytter meg ned i sofaen og plasserer laptopen i fanget mitt. Jeg skriver. Hva annet kan jeg kalle det? Jeg trykker på tastene og bokstavene gir mening. Ett ord om gangen. Det er ingen annen måte.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Fantastisk innlegg!
SvarSlettJeg vet ikke hva du skriver, men jeg leser mye i boken "Skriv! Håndverk i sakprosa" av Anders Johansen. Den gir meg veldig mye.
Jeg er uenig i forfatteren av boken du leser som mener at dette ikke handler om selvdisiplin. Jeg mener at det er det som er kjernen. I kreative yrker må man kanskje også si til seg selv, helt til man tror det selv, at dette er en jobb. Jeg har valgt den selv, jeg former den selv, det er kun meg som straffes når jeg ikke gjør det jeg skal, men det er en jobb. Og jobben må gjøres.
Men jeg kjenner meg igjen, det er tidstyver overalt! Jeg får koble ut bloggverden og gjøre jobben: skrive.
Tvi, tvi - og takk for innlegget!!
Det er dessverre slik det er, selv om jeg er innehaver av de fleste skrivebøker som finnes.... Skriving kan bare utføres. Man kan ikke lese seg til den. Når det er sagt, så finnes det ulike former for skriving. All skriving er ikke lik for meg. Noe skriving kommer helt til bunns i det jeg vil, og annen skriving skraper bare av litt lakk på toppen..... Dessuten er det jo forskjellig hva vi vil fra gang til gang. Noen ganger kjenner man terrenget. Andre ganger går man jo rundt i mørket.... Jeg opplever at skrivebøker kan gi meg ideer til turene ut med pennen.... Nistemat osv... Ting å pakke i sekken. Men selve turen må jo gjøre selv. Har du kjøpt den boka altså? Du tittet på den på kurset.... Man kan fort bli skuffet også. Det en person trenger, er jo ikke nødvendigvis det du vil ha..... Har du et prosjekt for tiden? Noe som styrer deg i en retning? Det hender det hjelper.... Selv skal jeg visst sende noe avgårde.... Det blir vel litt redigering i siste liten... Som alltid... Ønsker deg en fin dag :-)
SvarSlettKlem fra Marianne (som nå leser regelmessig i bloggen din igjen)..
Men jeg leser jo ikke grundig nok, for du har jo boka som du styrer etter.... Hva med litt samarbeid? Jeg sender snart en mail om det jeg.... ;-) Marianne
SvarSlettJanke: Takk! Sitatene i denne teksten er tatt ut av sammenheng, så tror ikke forfatteren av boka er helt enig i at skriving ikke er selvdisiplin heller. Hun snakker mer om at du må kjenne deg selv og dine egne vaner og jobbe MED dem heller enn MOT dem.
SvarSlettMarianne: Ja, jeg kjøpte denne boka. Får stadig sånne innfall om at om jeg bare leser , så vil alt falle på plass. Det gjør det selvsagt ikke, men det den gjør er gi meg veldig lyst til å skrive. Så da oppfyller den en funksjon likevel. Og nei, jeg har ikke noe bestemt prosjekt akkurat nå. Bare skriver for å skrive, en mellomting mellom friskrift, dagbok og generell idemyldring tror jeg er den beste beskrivelsen jeg kan gi. Men det føles godt å vite at jeg ihvertfall skriver noe, så jeg fortsetter, og håper noe annet dukker opp på veien. Så spennende at du skal sende avgårde! Gleder meg til å høre hvordan det går. Lykke til :)
Har haugevis med skrivebøker men lite egenskrevet tekst jeg også... Enda så glad jeg egentlig er i å skrive så gjør jeg det så sjelden. Får også innfall om at hvis jeg bare hadde DEN boka, og hadde lest DET og DET, så hadde det løsnet! Jeg skriver også mest blanding av friskrift, dagbok og generell idemyldring. Men i fjor var jeg med på Nanowrimo, da skrev jeg 50 000 ord som ble til en slags historie til slutt. Ikke at den var noe bra da, men likevel. Vurderer å bli med i år igjen.
SvarSlett"Livet mitt er ingen novelle, jeg må slutte å vente på vendepunktet." Den var fin, den kan du putte i boka! Fortsett.
SvarSlettSelv skriver jeg best når jeg ikke hvisker, ikke korrigerer. Selv skriver jeg best om det som krever mest energi: det som gjør vondt eller det som gjør godt.
For meg fungerer det å skrive ned det jeg gjør hver dag, gjøremål, hva jeg lager til middag, hva jeg har sett. Der finnes inspirasjonen. Men jeg har ingen planer om å skrive en bok da. Forstår presset. Lykke til!