Marjane Satrapi: Persepolis 2

Jeg startet dagen i dag på biblioteket, og ble minnet på at jeg bare hadde lest den første Persepolis boka da jeg så den i ei hylle. Nå har jeg lest ut denne andre i ett strekk, og er enda mer begeistret enn jeg var forrige gang.

I denne andre boka forteller Satrapi om fire år i Østerrike og om hjemkomsten til Teheran. Det handler om å vokse opp, om en tenåring i identiteskrise som forsterkes av ikke å høre til i samfunnet hun lever i. Først i Østerrike dit hun kommer som en fremmed. Deretter å føle seg fremmed i sitt eget land fordi hun etter fire år i utlendighet plutselig skiller seg ut også der. Samtidig er det også krass regimekritikk og en sterk personlig historie som fortelles.

Jeg tar meg i å tenke at Persepolis-bøkene, på tross av å være lite barnevennlige, ville gjort seg som pensum i skolen. Kulturforståelse banket inn når man er som mest påvirkelig.

Kanskje som en hviskende stemme i en kassettspiller under senga i ekte Aldous Huxley stil? (Det er blitt mange år siden jeg leste A Brave new World, men det var sånn de hjernevasket alle fra spedbarnsaldre, var det ikke?)