Tid til å skrive?

Det sa jeg så fint i juni da jeg sa opp jobben og skulle gå over i deltidsstilling.
Selve overgangen skjedde i midten av august, men denne tiden jeg skulle kjøpe meg, har jeg sett lite til.

I september var ferituren til England den eneste grunnen til at jeg ikke hadde timer nok til å kunne kalle det full stilling.
I oktober leverte jeg timeliste på 183 timer.

I tillegg har jeg så smått begynt å frilanse litt igjen. Seks oppdrag har det blitt til nå. Og jo visst, journalistikk er jo også skriving. Men ikke den typen skriving jeg snakket om i juni.

Summa sumarum har jeg faktisk jobbet mer siden jeg sa opp jobben.
Samtidig trives jeg mye bedre, så det kjennes ikke sånn ut.

I dag sitter jeg som jeg har gjort resten av uka. Med pekefingeren på knappen til NaNoWriMo og lurer på om jeg skal melde meg på. Den eneste grunnen til at jeg ikke har gjort det allerede, er min lave tiltro til egen gjennomføringsevne. 50 000 ord på en måned? Fra denne siden av november ser det ut som et litterært Mount Everest.

Men man kan kanskje ha en fin tur om man bare kommer et stykke på veien?

Naja Marie Aidt: Bavian

Novellekurset jeg skulle på er utsatt, men jeg fortsetter med hjemmeleksene. Kurs eller ikke, jeg prøver uansett å skrive noveller. Det er fint å kunne inspireres av noen som gjør det bra.

Og blant dem er så absolutt danske Naja Marie Aidt. Jeg har akkurat lest ferdig samlingen Bavian, og er begeistret. Jeg liker de litt odde situasjonene mange av karakterene hennes befinner seg i. Det er mange familiære forhold, men alt er liksom litt på skakke, det er ingen happily-ever-after-Disney-stemning her. Det vakre går hånd i hånd med det ekle og min sympati hører sjelden hjemme hos hovedpersonene.

Som alltid i en samling liker jeg noe bedre enn resten. I Bavian står teksten Store træers grønne mørke fram som en klar favoritt for min del. En mann med et spesielt forhold til trær, en ung kvinne han møter i parken, sår tilnærming og et keitete svik. Dette er historien jeg kommer til å huske fra denne boka!

Jorden rundt - Nord-Amerika

Det er rart med fordommer. Uten å ha lest et eneste ord av Paul Auster, og knapt et ord om Paul Auster, hadde jeg en bestemt tanke om at hans bøker ikke var for meg. Den eneste grunnen til at Illusjonenes Bok fikk være med hjem fra biblioteket, var at det var den eneste av oktobers tre Jorden Rundt bøker som var inne den dagen jeg var der. Og etter å ha avbrutt mitt septemberforsøk (Åndenes Hus), var jeg sta og ville ikke gi meg for andre måned på rad.

Så viser det seg altså at Paul Auster definitivt er noe for meg. Hvor har jeg fått alle mine motforestillinger fra? Jeg aner ikke. Jeg leste de første siden med skepsis og en forventning om at jeg ville begynne å kjede meg hvert øyeblikk. Gradvis forsvant skepsisen, og i stedet ble jeg sittende fast i fortellingen uten ønske om å slite meg løs.

Jeg sliter derimot med å finne noe halvveis fornuftig å si om leseopplevelsen. Mine forsøk på å si noe om boka ender istedet opp som lange gjenfortellinger av handlingen. Jeg ser det som et tegn på at fortellingen både fenget og fanget. Kanskje burde jeg ventet lenger før jeg skrev noe, fått boka litt på avstand?

En kortversjon av handlingen kommer likevel her: David Zimmer, litteraturviter, har mistet kona og begge sønnene i en flyulykke. I et forsøk på å drukne sorgen i arbeid skriver han ei bok om filmene til stumfilmskaper Hector Mann, som forsvant sporløst en gang på slutten av 20-årene. En dag får Zimmer et brev fra ei dame som hevder å være Manns kone og at han fremdeles lever. Herfra flettes narrativene om Zimmer og Mann sammen, og hvem som egentlig er hovedpersonen, er jeg litt i diskusjon med meg selv om.

Zimmer, som er jeg-personen, er nemlig ikke den jeg opplever som bokas sentrale karakter. Den boka egentlig forteller om er Hector Mann. Jeg leser Zimmer bare som en fortolker i en rammefortelling, og får aldri helt sympati med tragediene i hans liv.

Hector Mann derimot, er annerledes. Hans liv egner seg som biografi. Og det at Auster har valgt å fortelle hans historie gjennom Zimmers begrensede tilgang på informasjon, gjør Mann bare mer mystisk. Jeg liker også at Manns personlighet i stor grad kommer fram gjennom særdeles detaljerte skildringer av filmene hans. Jeg føler jeg har sett dem sammen med Zimmer, skildringene gir meg helt konkrete, visuelle bilder i hodet.

Jeg har hatt Orakelnatt av Auster stående ulest i bokhylla i en liten evighet. Jeg tror kanskje det er på tide å gjøre noe med det.

Har - har ikke?

Jeg liker å innbille meg at jeg har kontroll på min stadig voksende boksamling. At om jeg ikke faktisk har lest alle bøkene mine, så vet jeg ihvertfall at de er der. Nå har jeg nesten lest ferdig Naja Marie Aidts novellesamling Bavian som jeg lånte på biblioteket forrige uke. Attpåtil på dansk, fordi det var bare det de hadde. Og hva så jeg i bokhylla mi i går kveld? Du gjettet det. Naja Marie Aidt: Bavian. I norsk oversettelse. Lurer på når den havnet der?

Tanker om egen blogging

Jeg startet bloggen min i juni i fjor som et spark bak til meg selv. Da hadde jeg ikke lest en eneste bokblogg. Jeg hadde noen vage tanker om hva jeg skulle skrive her, men først og fremst var tanken i det hele tatt bare å skrive noe. Og å lese mer.

Jeg skulle ikke skrive bokanmeldelser. Tenkte at om man vil lese det, er det mange steder man kan finne dem. Og det finnes så mange anmeldere som gjør det bedre enn meg. Jeg hadde en idé om å føre en samtale med bøkene jeg leste. Med det mente jeg at jeg ikke skulle skrive om selve boka, men heller om hva den fikk meg til å tenke på, hva den betydde for meg. Og de aller første innleggene mine, er spede forsøk på dette.

Nå, halvannet år senere, ser bloggen helt annerledes ut enn jeg hadde tenkt meg. Og jeg tror grunnen er enkel: Så fort jeg begynte å skrive en bokblogg, begynte jeg også å lese andre bokblogger. Og jeg ble påvirket. Nå er hoveddelen av det jeg skriver og legger ut anmeldelser. Jeg sier ikke at det er negativt, bare annerledes enn det jeg så for meg da jeg begynte. Og jeg har hele tiden hatt i bakhodet at det er midlertidig. En måte å gjøre det på til jeg finner ut hvordan jeg egentlig vil skrive bloggen min.

Og hvis det er på en annen måte enn jeg gjør det i dag, er det kanskje på tide å finne det ut? Halvannet år må være lang nok læretid. Å blogge er faktisk noe jeg gjør for min egen del. Fordi jeg liker å utfordre meg selv til å sette ord på tanker, og akkurat det synes jeg kanskje ikke jeg er flink nok til å gjøre.

Å skrive anmeldelser, gir meg noe. Jeg merker at det får meg til å lese bøker på en annen måte. Jeg er mer til stede i lesingen, om det gir noen mening?
Jeg har med andre ord ingen planer om å slutte å skrive anmeldelser. Men jeg har lyst til å gjøre dem til Bokstavelig talt-omtaler. De skal ikke på trykk i noen avis, det er kun meg selv som skal stå inne for det jeg skriver. Så hvordan ser en slik omtale ut?

Det er noe jeg vil tygge litt på de neste dagene.






(Kimen til dette innlegget ble forøvrig født etter å ha lest kommentarfeltet til denne posten hos Vixxtoria)

Er julaften flyttet til 20. oktober?

I postkassa mi lå det idag en pakke med velkjent fasong. Hva har jeg glemt å avbestille nå da? var første tanke som slo meg, eller Hva har jeg bestilt og glemt at jeg venter på?

Men det var ingen av delene. I steden var det en gratis bok fra Litteraturklubben som takk for at jeg hadde registrert meg på nettet. Noe jeg egentlig ikke har gjort, men går ut fra at det har skjedd automatisk siden jeg var medlem i bokklubben Epp, som nå er blitt gjort om til Litteraturklubben. Jeg takker, bukker og ønsker Ingvar Ambjørnsens Opp Oridongo velkommen i bokhylla.

Helle Helle - Biler og dyr

Om en måned skal jeg tilbringe ei helg på novellekurs, eller novelle-workshop, kall det hva du vil. Før det har vi fått hjemmelekse, en hel smørbrødliste med noveller vi skal lese for å ha en felles referanseramme og diskutere ut fra.

Det er fint synes jeg. Jeg har lest lite noveller. Jeg har en tanke i bakhodet om hva som er en novelle, men det er først og fremst basert på en liste med regler satt opp av flere norsklærere gjennom mange års skolegang. Ut fra det jeg faktisk har lest, føler jeg kartet ikke alltid stemmer med terrenget. Og det er deilig med ei leseliste for inspirasjon.

Helle Helle er en forfatter jeg aldri har lest noe av, men som jeg alltid har tenkt jeg ville like ut fra det jeg har lest om henne.

Det stemte bra.

Biler og Dyr er bare 100 sider, men rommer 16 noveller. Jeg liker stemningen i dem. Det er hverdagssituasjoner som skildres, men hele veien er det noe som ikke stemmer. Noe som ligger under og skurrer, men ikke nevnes. Setningene er korte og nøkterne, det er ingen store følerier som skildres, bare handling og overfladiske beskrivelser. Likevel er jeg aldri i tvil om hvilken sinnsstemning karakterene i tekstene hennes er i.

Det er godt skrevet og jeg koste meg mens jeg leste. Men tror likevel ikke dette er historier jeg kommer til å bære med meg i lang tid framover.

Fordi jeg fortjener det

De siste fire dagene har jeg jobbet tilsammen 49 timer. Legg til 50 minutters reisetid hver vei, og det gjenstår lite tid til annet enn å dusje og å sove. Har greid å lese et par sider på senga hver dag før jeg har slokna, men det er alt.

I dag har jeg helt fri, og store planer om å slappe av i sofakroken. Noe som passer fint siden både Vinduet og Vagant datt ned i postkassa mi i løpet av uka, og på tirsdag var det ei dame på toget som ga meg Kamille fordi hun hadde lest det ut.

Helgekos!

Jesper Knallhatt: Baade og

70 sider inne i boka, og leser med markeringstusj og blyant. De eneste bøkene jeg har behandlet sånn, har vært pensumbøker under studietiden. Og stort sett ikke en gang da. (Jeg lånte mesteparten på biblioteket, og gikk gjennom tre år på høyskole nesten uten å kjøpe bøker.)

Konseptet er som følger:
I år 2035 har noen funnet et etterlatt manuskript fra 2005 på en gammel laptop. Manuskriptet er skrevet av Jesper Knallhatt og har form av en dialog mellom to fiktive karakterer, en pensjonert TV-produsent og en ung, kvinnelig journalist som prøver å intervjue ham.

Jeg siterer fra coveret:
Baade-Og er et bogværk på i alt fem bind. Denne bog er den første af de fem, den udkom i 2005, og den sidste bog er planlagt til 2009. Idéen med bøgerne er at skabe debat om vores fælles fremtid: Hvad vil vi med os selv som menneskehed?

Mer utfyllende omtale kommer når jeg har lest hele.