Jorden rundt - Nord-Amerika

Det er rart med fordommer. Uten å ha lest et eneste ord av Paul Auster, og knapt et ord om Paul Auster, hadde jeg en bestemt tanke om at hans bøker ikke var for meg. Den eneste grunnen til at Illusjonenes Bok fikk være med hjem fra biblioteket, var at det var den eneste av oktobers tre Jorden Rundt bøker som var inne den dagen jeg var der. Og etter å ha avbrutt mitt septemberforsøk (Åndenes Hus), var jeg sta og ville ikke gi meg for andre måned på rad.

Så viser det seg altså at Paul Auster definitivt er noe for meg. Hvor har jeg fått alle mine motforestillinger fra? Jeg aner ikke. Jeg leste de første siden med skepsis og en forventning om at jeg ville begynne å kjede meg hvert øyeblikk. Gradvis forsvant skepsisen, og i stedet ble jeg sittende fast i fortellingen uten ønske om å slite meg løs.

Jeg sliter derimot med å finne noe halvveis fornuftig å si om leseopplevelsen. Mine forsøk på å si noe om boka ender istedet opp som lange gjenfortellinger av handlingen. Jeg ser det som et tegn på at fortellingen både fenget og fanget. Kanskje burde jeg ventet lenger før jeg skrev noe, fått boka litt på avstand?

En kortversjon av handlingen kommer likevel her: David Zimmer, litteraturviter, har mistet kona og begge sønnene i en flyulykke. I et forsøk på å drukne sorgen i arbeid skriver han ei bok om filmene til stumfilmskaper Hector Mann, som forsvant sporløst en gang på slutten av 20-årene. En dag får Zimmer et brev fra ei dame som hevder å være Manns kone og at han fremdeles lever. Herfra flettes narrativene om Zimmer og Mann sammen, og hvem som egentlig er hovedpersonen, er jeg litt i diskusjon med meg selv om.

Zimmer, som er jeg-personen, er nemlig ikke den jeg opplever som bokas sentrale karakter. Den boka egentlig forteller om er Hector Mann. Jeg leser Zimmer bare som en fortolker i en rammefortelling, og får aldri helt sympati med tragediene i hans liv.

Hector Mann derimot, er annerledes. Hans liv egner seg som biografi. Og det at Auster har valgt å fortelle hans historie gjennom Zimmers begrensede tilgang på informasjon, gjør Mann bare mer mystisk. Jeg liker også at Manns personlighet i stor grad kommer fram gjennom særdeles detaljerte skildringer av filmene hans. Jeg føler jeg har sett dem sammen med Zimmer, skildringene gir meg helt konkrete, visuelle bilder i hodet.

Jeg har hatt Orakelnatt av Auster stående ulest i bokhylla i en liten evighet. Jeg tror kanskje det er på tide å gjøre noe med det.