Hah, jeg kan fremdeles!

Det var konklusjonen da jeg i går kom på at sensuren for eksamen var klar den 20.juni.

Jeg hadde inget egentlig mål med å melde meg opp. Bare en vag tanke om at jeg hadde lyst til å lese om filosofi, og at jeg da like gjerne kunne ta exphileksamen samtidig. Jeg har da også hele tiden sagt at det ikke spiller noen rolle hvordan det går. Om jeg hadde strøket, ville det ikke fått noen konsekvenser.

Men i dag er det lett å innrømme at akkurat det er en løgn.
Selvsagt spiller det en rolle hvordan det går. Jeg har alltid satt høye krav til meg selv når det gjelder skolearbeid, aldri vært fornøyd med nest best. Stryk har aldri falt meg inn som en mulighet, så arrogant må jeg få lov til å være, det jeg har gardert meg mot med min påtatte likegyldighet, er karakterene i midten av skalaen.

Jeg fikk min A, og er selvsagt fornøyd.
Samtidig er jeg overrasket etter å ha lest karakterstatistikken. Jeg visste at selvstudiumvarianten av exphil hadde høy strykprosent, men at den var 50%?
I underkant av 1000 elever var meldt opp til eksamen, 515 møtte opp, for 255 endte det med stryk. Bare 16 elever fikk toppkarakter.
Jeg kan polere egoet mitt ved å late som det har med intelligens å gjøre, men ikke en gang jeg tror på det.

Så hva nå mon tro? Et nytt fag til høsten?

Carsten Jensen - Jeg har set verden begynde

Jeg har diskutert så mye med denne boka underveis, at det tidvis har føltes mer som en dialog enn som lesing. Det har gitt en litt merkelig leseopplevelse, men jeg skal ihvertfall ikke påstå annet enn at boka har engasjert meg.

Jeg har set verden begynde er en reisebok. Carsten Jensen har først reist sammen med en tolk i Russland, før han reiser alene videre via den transsibirske jernbanen til Kina, og derfra videre til Cambodia, Vietnam og Hong Kong. Reisen fortsetter derfra også, men det gjør ikke denne boka.

Jeg liker å lese om folk som reiser, det er en erstatning for alle reisene jeg vet jeg ikke kommer til å gjøre selv. Men det tok ganske mange sider før jeg var komfortabel med å ha Carsten Jensen som reisefølge. Gjennom hele Russland var han bare irriterende. Det kjentes som jeg kunne ha skrevet boka selv, uten noen gang å ha vært der. Det var litt som en dårlig stiloppgave: Lag en reisereportasje basert på alle fordommene folk har om Russland. Stygge bygninger - check. Fatalistiske mennesker - check. Blodtørstige kosakker - check. Mafia - check. Vodkadrikking - check. Joda, jeg skjønner at dette er blitt fordommer, eller klisjeer, fordi det i mange tilfeller er sant. Men underveis hadde jeg følelsen av at Jensen bare så det han så etter, og som sagt: Det irriterte meg.

Som for eksempel når toget kjører gjennom Mongolia, og Jensen skildrer fire mongoler som sitter i spisevogna og drikker vodka:

Deres smalle øjne var tillukkede af druk, og de savlede saligt i rusen. De lignede Djengis Khans fætre og så ud, som om de havde svunget sig direkte fra en hesteryg og over i Den Transsibirske Jernbane, som de syntes at antage for en slags kørende værtshus, det eneste passende beværtningssted for et født rytterfolk.

Oh, come on! Djengis Khan og hestefolk? Fortell meg noe jeg ikke vet. Det burde være lett når emnet er Mongolia...

Men det ble bedre. Jeg tenker at for Jensen begynte ikke reisen skikkelig før han gikk av toget i Beijing, og for meg gjør ikke boka det heller. Reisingen han gjør i Russland, er tydeligvis reportasjereiser for en avis. Først når han kommer til Kina, er han på egenhånd og begynner å se ting på en annen måte. Han virker åpnere for inntrykk, han begynner å prate med mennesker. Og det er der han har sin store styrke.

Carsten Jensen er nemlig helt tydelig en god lytter. En mann folk snakker til, og med, en mann som vinner folks fortrolighet, en mann folk inviterer hjem. For meg er det alle disse møtene med mennesker som gjør boka verdt å lese. Særlig møtet med kineseren Shu gjorde sterkt inntrykk.

Og etterhvert ble jeg mer tilgivende for alt det som irriterte meg i begynnelsen. De gangene jeg synes han ser bare det han vil se, de gangene han tillegger menneskene rundt seg en hel haug med egenskaper og tanker som om det er en roman han skriver, de gangene han overlesser landskapene med adjektiver. Om jeg slutter å lese teksten som ei bok om asiatiske land, men i stedet leser den som ei bok om den reisende Carsten Jensen, da er plutselig alt dette helt på sin plass. Gjennom alle sine karakteristikker, tegner han først og fremst et bilde av seg selv.

Og jeg kommer til å bli med på reisen videre også.

Klagesang fra en skrivende turist

Behovet for å skrive har vært der så lenge jeg kan huske.

Fra jeg var liten husker jeg skrivingen som noe morsomt, men jeg kan ikke si jeg har den opplevelsen av det fremdeles. Mange ganger tenker jeg livet ville vært så mye enklere om denne trangen ikke hadde vært der. Jeg forstår ikke hvorfor den er der, hva er det som gjør at jeg må skrive, hvorfor er dette det ene målet jeg aldri greier å riste av meg?

Det er ikke lenger morsomt. Mest av alt ligger trangen der som en evigvarende dårlig samvittighet. Det er et press jeg setter på meg selv, et press som noen ganger føles overveldende og får meg til å gråte. Jeg sier det er dette jeg har lyst til, dette er det eneste jeg har lyst til, alt annet er bare midlertidig. Likevel gjør jeg det ikke. Jeg utsetter det, gjør alt mulig annet i stedet. Husarbeid, som jeg hater. Legger kabaler på dataen. Nå har jeg reist til Danmark for å være alene, gi meg selv tid og rom, og hva gjør jeg? Sitter og ser på vannet. Går tur. Legger kabal. Hvis dette virkelig er det eneste jeg ønsker meg, hvorfor gjør jeg det ikke?

Hva er det egentlig jeg ønsker å få ut av skrivingen min? Å si jeg ønsker å leve av det, kjennes naivt. Både fordi det er bare et fåtall forfattere som faktisk kan leve av skrivingen, men like mye fordi det ikke er sant. Jeg trives med å jobbe. På mange måter liker jeg faktisk det bedre en å skrive. Det handler om en mestringsfølelse. Jobben krever mindre av meg, eller, om ikke mindre, så krever den andre ting. Ting jeg kan levere. Skrivingen er bare en endeløs følelse av ikke å være bra nok, ikke å ha det som skal til.

Og samtidig, en overbevisning et sted langt der inne om at jeg har det som skal til, om at det er dette det er meningen jeg skal gjøre, om at på et eller annet tidspunkt vil det løsne. Det jeg kaller skriving er i bunn og grunn ikke annet enn venting. Det er det jeg gjør, venter på at noe skal dukke opp, venter på den gudommelige inspirasjonen, på et glimt av en helhet. Og mens jeg venter, bygger presset seg stadig større, klokka tikker og nødvendigheten sprer seg som en gift ut i hver minste lille del av kroppen min, til selv det å klippe neglene føles som en meningsbærende handling.

Og jeg kan ikke engang forklare for meg selv hvorfor dette er viktig. Finnes det ikke allerede nok ord i verden? Kan jeg ikke bare nøye meg med å lese andres bøker, leve meg inn i andres ord, andres verdensbilder. Eller er det nettopp fordi at det å lese er så viktig for meg, at jeg også må skrive? At den opplevelsen bøker gir meg, føles så viktig at jeg ønsker å kunne gi den til andre. Kanskje.

Kanskje handler det mest av alt om å bli sett. Det vil forklare hvorfor dagboksskriving ikke er nok. Forklare den indre kritikeren som sier at ingenting er bra nok, for det åpenbare spørsmålet er jo da - bra nok for hvem? Hvis selve handlingen å skrive var nok, ville den indre kritikeren være arbeidsløs. Jeg skriver hele tiden for et tenkt publikum, et publikum jeg ikke vet hvem er, og som derfor er umulig å tilfredsstille.

Til syvende og sist tror jeg likevel det handler om å ha rett. Målet med å skrive er å gjøre det så overbevisende at den som leser ordene mine innser at jeg har rett. At mitt syn på hvordan verden henger sammen, på hva som er viktig og hva som ikke er det, er det eneste gangbare. Og om det er målestokken jeg skriver etter, forstår jeg plutselig hvorfor ingenting kjennes godt nok.

Skrivekurs igjen...

Denne gang, ikke et jeg har vært på, bare et jeg har lest om.

En artikkel fra lørdag 16.april om et skrivekurs i København.

Marguerite Duras - Elskeren

Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted å lese denne boka enn på en benk like ved stranda, med lyd av bølger og fugler, og sand mellom tærne.

Ikke fordi boka har noe med verken strand eller sommer å gjøre, det bare kjennes rett. Kroppen er avslappet og i en viss stemning, og i akkurat denne tilstanden av ro er jeg mottakelig for Duras’ følsomme språk. Havets rytme blir setningenes rytme. Jeg har tid til å lukke øynene, til å dvele, ingenting haster, og leseopplevelsen vokser på det.

For meg er dette en vakker bok, men jeg tror mange vil være uenige i det utsagnet. Jeg finner det vakre i språket, i måten Duras skildrer menneskene med en enorm følsomhet, men samtidig en form for nøktern kynisme.

Fortelleren er en aldrende forfatter, men selve ryggraden i boka dreier seg om en kjærlighetshistorie som utspilte seg da hun var bare femten. Skjønt kjærlighet? Historien handler først og fremst om et altoppslukende og heftig begjær, mellom henne, det 15-årige franske barnet i kolonien, og en tolv år eldre kinesisk rikmann. En ulovlig affære på grunn av hennes alder, en utenkelig affære fordi hun er fransk og han kinesisk, en umoralsk affære fordi han betaler henne og en uønsket affære for begge familiene.

Og likevel bruker jeg ordet vakker.
For gjemt bak begjæret ligger noe annet, en annen historie enn den som står skrevet fortelles mellom linjene. Jeg har lest én bok av samme forfatter før, Moderato Cantabile, og det var det samme der, bare kanskje enda mer framtredende. Duras har en enestående evne til å fortelle en historie uten å fortelle den som får meg til å sitre av misunnelse. Gjemt mellom korthugde, konkrete setninger ligger karakterens liv og handlinger. Som her:

Slik blir vi liggende, lenket fast, og stønner i skrålet fra byen som fremdeles er der ute. Vi kan fremdeles høre det. Så hører vi det ikke mer.

Jeg er overbevist. Marguerite Duras hører til helt i det øverste sjiktet på lista over mine favoritter.

Jeg reiste alene

Jeg går i land i Danmark som en zombie. Fordi jeg ikke liker å fly, har jeg tatt båten. Underveis har jeg kommet på at jeg ikke liker å ta båten heller.

Før dette, så jeg imidlertid Black Swan i en kinosal sammen med fire andre mennesker. De to tenåringsjentene som satt foran meg, var ikke veldig begeistret da filmen var slutt. Selv opplevde jeg imidlertid en total identifikasjon med denne ballettdanseren som er så opptatt av å gjøre alle trinnene teknisk korrekt, men som dermed lar teknikken overskygge følelsen som er det som får tilskueren engasjert.

Det føltes som en bra start på en skriveferie.

Innsikten om at jeg ikke liker båt, kom sammen med bølgene som begynte å rugge meg, og alt rundt meg, fra side til side ikke langt etter midnatt. Kroppen min utelukket søvn som et alternativ, så jeg stod opp. Jeg fant meg en tilbaketrukket plass i baren og betraktet menneskene. Et drinkglass noen hadde forlatt på bordet foran meg, ga meg en viss legitimitet for å sitte der. Noen timer senere, tilbake på lugaren, ville søvnen fremdeles ikke innfinne seg. Derfor går jeg noen timer senere i land i Danmark halvt i søvne, som en levende død.

Jeg skal hentes av et menneske jeg ikke aner hvordan ser ut, men som jeg likevel umiddelbart gjenkjenner. Hun tar et skritt fram og sier -Hei, Elisabeth, og gir meg en klem. I bilen slås jeg av en merkelig følelse av hvordan et menneske kan være kjent og ukjent på samme tid. Stemmen er en stemme jeg hører ukentlig, men ansiktet tilhører en fremmed. Vi spiller World of Warcraft sammen, og har diskutert dataspill og bøker på nettet i flere år. Hun viser meg sin hjemby, Roskilde, før hun kjører meg til sommerhuset og overlater meg til meg selv.

Førsteinntrykket? Vi kjørte forbi porten tre ganger uten å se den. Midt mellom to store, hvite murhus, lå en halvskjev, grå treport som viste seg å føre inn til sommerhuset jeg hadde leid. Gresset var langt, hagen overgrodd og det hadde akkurat begynt å regne. Hagen summet av insekter. Selve huset var et lavt, brunt trehus og luktet innestengt og sterkt av mygglys. Men utsikten til havet var akkurat så fantastisk som bildene hadde lovet.

Det var kaldt. Jeg fant en oljeovn jeg plasserte på soverommet og lukket døra. På en liten TV, zappet jeg meg gjennom kanalene, men fant ingenting av interesse. Jeg ble likevel sittende å se på i en times tid. Deretter gikk jeg å la meg på det som nå var det eneste rommet i huset med behagelig temperatur. Jeg sovnet omtrent med det samme hodet traff puta.

Da jeg våknet tidlig neste morgen, var verden en annen. Sola skinte skrått inn over hagen, og plutselig var alt jeg så på med skepsis dagen før, bare sjarmerende. Jeg luftet ut den innestengte lufta, og gikk tur barbeint på stranda. Formiddagen tilbrakte jeg sammen med Marguerite Duras’ og hennes bok Elskeren i hjørnet på terassebenken. Hele tiden med bølgene mot stranda som lydkulisse.

Resten av uka fortsatte på samme måte. Jeg var oppe før åtte hver dag, åpnet terassedørene på vidt gap og sa god morgen til havet. Jeg spiste når jeg var sulten, døste når jeg var trøtt, leste store deler av dagen og tilbrakte for øvrig timevis med bare å se på vannet, på stranda og på menneskene som på ulike tider befolket den. TV’en sluttet å virke den andre kvelden, og dårlig mobildekning forhindret meg i å ringe hjem, så isolasjonen ble mer fullkommen enn planlagt. Det var bare fint. Når sola gikk ned, la jeg kabal eller spilte minesveiper på datamaskinen fram til øyelokkene ble tunge. Stort sett var jeg i seng før halv elleve hver kveld.

Noen få avbrudd i monotonien: To ganger badet jeg. Tirsdag hikstet kroppen i kuldesjokk da jeg forsvant under vannflata, fredag var det allerede blitt mye varmere. Torsdag blåste det så mye at det ikke var behagelig å sitte ute, så jeg tok toget inn til Helsingør. En by full av fine bygninger, men like fremtredende: av svensker og alkoholsjappene som lever av dem.

Har jeg skrevet?
Jeg sitter igjen med en Donald-følelse av å ha to små utgaver av meg selv, en på hver skulder, som kommer opp med ulike svar.
Ja, men ikke nok, sier den røde utgaven av meg og pirker meg i siden med høygaffelen.
Ja, hver dag, sier den utgaven av meg som sitter på den andre skulderen i sin hvite kjole, med englevinger stikkende utenfor og en gyllen glorie svevende over hodet.

Sannheten ligger kanskje et sted i midten? Jeg har skrevet hver dag, men har ikke vært flink til å pushe meg selv ut over komfortsonen. Når det buttet i mot, sluttet jeg og gjorde andre ting. Samtidig har jeg lest mye, og tenkt mye. Jeg liker å tro at det også betyr noe. Og av det jeg har skrevet, er det lite som føles tvungent. Jeg har ikke skrevet det jeg trodde jeg skulle skrive, men jeg har skrevet ting jeg holder ut å lese også dagen etterpå. Det er ikke en opplevelse jeg har hatt så ofte.

Vel hjemme, er noe av det første jeg har gjort å sette meg ned for å skrive dette. Det kjennes som det betyr noe det også. Å være kommet i dytten, en følelse jeg må gjøre alt for å ta vare på framover.

Noe av det jeg har skrevet i Danmark, kommer jeg til å dele med dere her på bloggen i dagene framover, men mesteparten vil jeg nok holde for meg selv - inntil videre.

Til sist: Den som har fulgt med hele veien ned hit, belønnes med bilder.

En bit av hytteveggen, den gjengrodde hagen og et hint av utsikt.


Stranda. Akkurat som lovet, tre meter fra sommerhuset.


Lesehjørnet der jeg tilbragte mange timer.


Gatebilde Helsingør.


Lunsj


Solnedgang (helt uten elg)

Hurra for meg!

Jeg hadde en mistanke, og fikk den bekreftet da jeg sjekket:
I dag er det akkurat to år siden jeg skrev mitt aller første blogginnlegg.
Jeg har aldri angret på det. Bloggingen har gitt meg mye, ikke minst åpnet den døra til en verdenen av mange andre bokblogger der ute som har gitt meg mange gode tips og interessant lesestoff i disse årene.

I dag er også dagen da jeg kom hjem fra (skrive)ferie i Danmark.
Mer utførlig rapport om det kommer snart.

Men for i dag nøyer jeg meg med kun ett ord til: Skål!