Marguerite Duras - Elskeren

Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted å lese denne boka enn på en benk like ved stranda, med lyd av bølger og fugler, og sand mellom tærne.

Ikke fordi boka har noe med verken strand eller sommer å gjøre, det bare kjennes rett. Kroppen er avslappet og i en viss stemning, og i akkurat denne tilstanden av ro er jeg mottakelig for Duras’ følsomme språk. Havets rytme blir setningenes rytme. Jeg har tid til å lukke øynene, til å dvele, ingenting haster, og leseopplevelsen vokser på det.

For meg er dette en vakker bok, men jeg tror mange vil være uenige i det utsagnet. Jeg finner det vakre i språket, i måten Duras skildrer menneskene med en enorm følsomhet, men samtidig en form for nøktern kynisme.

Fortelleren er en aldrende forfatter, men selve ryggraden i boka dreier seg om en kjærlighetshistorie som utspilte seg da hun var bare femten. Skjønt kjærlighet? Historien handler først og fremst om et altoppslukende og heftig begjær, mellom henne, det 15-årige franske barnet i kolonien, og en tolv år eldre kinesisk rikmann. En ulovlig affære på grunn av hennes alder, en utenkelig affære fordi hun er fransk og han kinesisk, en umoralsk affære fordi han betaler henne og en uønsket affære for begge familiene.

Og likevel bruker jeg ordet vakker.
For gjemt bak begjæret ligger noe annet, en annen historie enn den som står skrevet fortelles mellom linjene. Jeg har lest én bok av samme forfatter før, Moderato Cantabile, og det var det samme der, bare kanskje enda mer framtredende. Duras har en enestående evne til å fortelle en historie uten å fortelle den som får meg til å sitre av misunnelse. Gjemt mellom korthugde, konkrete setninger ligger karakterens liv og handlinger. Som her:

Slik blir vi liggende, lenket fast, og stønner i skrålet fra byen som fremdeles er der ute. Vi kan fremdeles høre det. Så hører vi det ikke mer.

Jeg er overbevist. Marguerite Duras hører til helt i det øverste sjiktet på lista over mine favoritter.