Jeg reiste alene

Jeg går i land i Danmark som en zombie. Fordi jeg ikke liker å fly, har jeg tatt båten. Underveis har jeg kommet på at jeg ikke liker å ta båten heller.

Før dette, så jeg imidlertid Black Swan i en kinosal sammen med fire andre mennesker. De to tenåringsjentene som satt foran meg, var ikke veldig begeistret da filmen var slutt. Selv opplevde jeg imidlertid en total identifikasjon med denne ballettdanseren som er så opptatt av å gjøre alle trinnene teknisk korrekt, men som dermed lar teknikken overskygge følelsen som er det som får tilskueren engasjert.

Det føltes som en bra start på en skriveferie.

Innsikten om at jeg ikke liker båt, kom sammen med bølgene som begynte å rugge meg, og alt rundt meg, fra side til side ikke langt etter midnatt. Kroppen min utelukket søvn som et alternativ, så jeg stod opp. Jeg fant meg en tilbaketrukket plass i baren og betraktet menneskene. Et drinkglass noen hadde forlatt på bordet foran meg, ga meg en viss legitimitet for å sitte der. Noen timer senere, tilbake på lugaren, ville søvnen fremdeles ikke innfinne seg. Derfor går jeg noen timer senere i land i Danmark halvt i søvne, som en levende død.

Jeg skal hentes av et menneske jeg ikke aner hvordan ser ut, men som jeg likevel umiddelbart gjenkjenner. Hun tar et skritt fram og sier -Hei, Elisabeth, og gir meg en klem. I bilen slås jeg av en merkelig følelse av hvordan et menneske kan være kjent og ukjent på samme tid. Stemmen er en stemme jeg hører ukentlig, men ansiktet tilhører en fremmed. Vi spiller World of Warcraft sammen, og har diskutert dataspill og bøker på nettet i flere år. Hun viser meg sin hjemby, Roskilde, før hun kjører meg til sommerhuset og overlater meg til meg selv.

Førsteinntrykket? Vi kjørte forbi porten tre ganger uten å se den. Midt mellom to store, hvite murhus, lå en halvskjev, grå treport som viste seg å føre inn til sommerhuset jeg hadde leid. Gresset var langt, hagen overgrodd og det hadde akkurat begynt å regne. Hagen summet av insekter. Selve huset var et lavt, brunt trehus og luktet innestengt og sterkt av mygglys. Men utsikten til havet var akkurat så fantastisk som bildene hadde lovet.

Det var kaldt. Jeg fant en oljeovn jeg plasserte på soverommet og lukket døra. På en liten TV, zappet jeg meg gjennom kanalene, men fant ingenting av interesse. Jeg ble likevel sittende å se på i en times tid. Deretter gikk jeg å la meg på det som nå var det eneste rommet i huset med behagelig temperatur. Jeg sovnet omtrent med det samme hodet traff puta.

Da jeg våknet tidlig neste morgen, var verden en annen. Sola skinte skrått inn over hagen, og plutselig var alt jeg så på med skepsis dagen før, bare sjarmerende. Jeg luftet ut den innestengte lufta, og gikk tur barbeint på stranda. Formiddagen tilbrakte jeg sammen med Marguerite Duras’ og hennes bok Elskeren i hjørnet på terassebenken. Hele tiden med bølgene mot stranda som lydkulisse.

Resten av uka fortsatte på samme måte. Jeg var oppe før åtte hver dag, åpnet terassedørene på vidt gap og sa god morgen til havet. Jeg spiste når jeg var sulten, døste når jeg var trøtt, leste store deler av dagen og tilbrakte for øvrig timevis med bare å se på vannet, på stranda og på menneskene som på ulike tider befolket den. TV’en sluttet å virke den andre kvelden, og dårlig mobildekning forhindret meg i å ringe hjem, så isolasjonen ble mer fullkommen enn planlagt. Det var bare fint. Når sola gikk ned, la jeg kabal eller spilte minesveiper på datamaskinen fram til øyelokkene ble tunge. Stort sett var jeg i seng før halv elleve hver kveld.

Noen få avbrudd i monotonien: To ganger badet jeg. Tirsdag hikstet kroppen i kuldesjokk da jeg forsvant under vannflata, fredag var det allerede blitt mye varmere. Torsdag blåste det så mye at det ikke var behagelig å sitte ute, så jeg tok toget inn til Helsingør. En by full av fine bygninger, men like fremtredende: av svensker og alkoholsjappene som lever av dem.

Har jeg skrevet?
Jeg sitter igjen med en Donald-følelse av å ha to små utgaver av meg selv, en på hver skulder, som kommer opp med ulike svar.
Ja, men ikke nok, sier den røde utgaven av meg og pirker meg i siden med høygaffelen.
Ja, hver dag, sier den utgaven av meg som sitter på den andre skulderen i sin hvite kjole, med englevinger stikkende utenfor og en gyllen glorie svevende over hodet.

Sannheten ligger kanskje et sted i midten? Jeg har skrevet hver dag, men har ikke vært flink til å pushe meg selv ut over komfortsonen. Når det buttet i mot, sluttet jeg og gjorde andre ting. Samtidig har jeg lest mye, og tenkt mye. Jeg liker å tro at det også betyr noe. Og av det jeg har skrevet, er det lite som føles tvungent. Jeg har ikke skrevet det jeg trodde jeg skulle skrive, men jeg har skrevet ting jeg holder ut å lese også dagen etterpå. Det er ikke en opplevelse jeg har hatt så ofte.

Vel hjemme, er noe av det første jeg har gjort å sette meg ned for å skrive dette. Det kjennes som det betyr noe det også. Å være kommet i dytten, en følelse jeg må gjøre alt for å ta vare på framover.

Noe av det jeg har skrevet i Danmark, kommer jeg til å dele med dere her på bloggen i dagene framover, men mesteparten vil jeg nok holde for meg selv - inntil videre.

Til sist: Den som har fulgt med hele veien ned hit, belønnes med bilder.

En bit av hytteveggen, den gjengrodde hagen og et hint av utsikt.


Stranda. Akkurat som lovet, tre meter fra sommerhuset.


Lesehjørnet der jeg tilbragte mange timer.


Gatebilde Helsingør.


Lunsj


Solnedgang (helt uten elg)