Jeg har diskutert så mye med denne boka underveis, at det tidvis har føltes mer som en dialog enn som lesing. Det har gitt en litt merkelig leseopplevelse, men jeg skal ihvertfall ikke påstå annet enn at boka har engasjert meg.Jeg har set verden begynde er en reisebok. Carsten Jensen har først reist sammen med en tolk i Russland, før han reiser alene videre via den transsibirske jernbanen til Kina, og derfra videre til Cambodia, Vietnam og Hong Kong. Reisen fortsetter derfra også, men det gjør ikke denne boka.
Jeg liker å lese om folk som reiser, det er en erstatning for alle reisene jeg vet jeg ikke kommer til å gjøre selv. Men det tok ganske mange sider før jeg var komfortabel med å ha Carsten Jensen som reisefølge. Gjennom hele Russland var han bare irriterende. Det kjentes som jeg kunne ha skrevet boka selv, uten noen gang å ha vært der. Det var litt som en dårlig stiloppgave: Lag en reisereportasje basert på alle fordommene folk har om Russland. Stygge bygninger - check. Fatalistiske mennesker - check. Blodtørstige kosakker - check. Mafia - check. Vodkadrikking - check. Joda, jeg skjønner at dette er blitt fordommer, eller klisjeer, fordi det i mange tilfeller er sant. Men underveis hadde jeg følelsen av at Jensen bare så det han så etter, og som sagt: Det irriterte meg.
Som for eksempel når toget kjører gjennom Mongolia, og Jensen skildrer fire mongoler som sitter i spisevogna og drikker vodka:
Deres smalle øjne var tillukkede af druk, og de savlede saligt i rusen. De lignede Djengis Khans fætre og så ud, som om de havde svunget sig direkte fra en hesteryg og over i Den Transsibirske Jernbane, som de syntes at antage for en slags kørende værtshus, det eneste passende beværtningssted for et født rytterfolk.Oh, come on! Djengis Khan og hestefolk? Fortell meg noe jeg ikke vet. Det burde være lett når emnet er Mongolia...
Men det ble bedre. Jeg tenker at for Jensen begynte ikke reisen skikkelig før han gikk av toget i Beijing, og for meg gjør ikke boka det heller. Reisingen han gjør i Russland, er tydeligvis reportasjereiser for en avis. Først når han kommer til Kina, er han på egenhånd og begynner å se ting på en annen måte. Han virker åpnere for inntrykk, han begynner å prate med mennesker. Og det er der han har sin store styrke.
Carsten Jensen er nemlig helt tydelig en god lytter. En mann folk snakker til, og med, en mann som vinner folks fortrolighet, en mann folk inviterer hjem. For meg er det alle disse møtene med mennesker som gjør boka verdt å lese. Særlig møtet med kineseren Shu gjorde sterkt inntrykk.
Og etterhvert ble jeg mer tilgivende for alt det som irriterte meg i begynnelsen. De gangene jeg synes han ser bare det han vil se, de gangene han tillegger menneskene rundt seg en hel haug med egenskaper og tanker som om det er en roman han skriver, de gangene han overlesser landskapene med adjektiver. Om jeg slutter å lese teksten som ei bok om asiatiske land, men i stedet leser den som ei bok om den reisende Carsten Jensen, da er plutselig alt dette helt på sin plass. Gjennom alle sine karakteristikker, tegner han først og fremst et bilde av seg selv.
Og jeg kommer til å bli med på reisen videre også.
Jeg er veldig klar for å lese noe av Carsten Jensen, og har alltid planlagt å begynne med Vi, De Druknede. Men den er så avskrekkende tykk at jeg aldri kommer i gang. Kanskje jeg skal begynne med denne, eller en annen. Eller kanskje jeg burde bite i det sure eplet og komme i gang med mursteinen. Det er sommer, tross alt.
SvarSlettBra omtale. Jeg har vært nysgjerrig på Carsten Jensen lenge.
SvarSlettSommmer er jo bra mursteinstid, labben. Men reiseskildringene var fin sommerlesning det også :)
SvarSlettTakk, knirk. Jeg er fremdeles nysgjerrig på Carsten Jensen. Og oppdaget da jeg kom hjem at jeg har en annen av hans essaysamlinger i bokhylla.
Jeg har hatt boken i bokhylla alt for lenge, men av en eller annen grunn klarer den ikke presse seg fram i lesekøen.
SvarSlettJeg tror det er rett det du skriver, at det kanskje blir mer interessant når en skjønner at dette handler om Carsten Jensen på reise, og ikke landene han besøker. Det samme gjelder en rekke andre reiseforfattere. En annen kjent sak ved mange av de, er at de også framstår som gode lyttere. Hvordan skulle de ellers fått tak i de gode historiene?
Broderen har lest del 2, og har jeg forstått ham rett, så ble han lei av Jensens litt sure mage litt ut i andre bok.
Jeg skal også lese bok to, men har en følelse av at jeg kan bli lei også. Har allerede hatt lyst til å filleriste mannen et par ganger og spørre hvorfor han insisterer på å reise, og på å ta med meg på turen, om han synes det er så fryktelig å være på tur.
SvarSlett