Klagesang fra en skrivende turist

Behovet for å skrive har vært der så lenge jeg kan huske.

Fra jeg var liten husker jeg skrivingen som noe morsomt, men jeg kan ikke si jeg har den opplevelsen av det fremdeles. Mange ganger tenker jeg livet ville vært så mye enklere om denne trangen ikke hadde vært der. Jeg forstår ikke hvorfor den er der, hva er det som gjør at jeg må skrive, hvorfor er dette det ene målet jeg aldri greier å riste av meg?

Det er ikke lenger morsomt. Mest av alt ligger trangen der som en evigvarende dårlig samvittighet. Det er et press jeg setter på meg selv, et press som noen ganger føles overveldende og får meg til å gråte. Jeg sier det er dette jeg har lyst til, dette er det eneste jeg har lyst til, alt annet er bare midlertidig. Likevel gjør jeg det ikke. Jeg utsetter det, gjør alt mulig annet i stedet. Husarbeid, som jeg hater. Legger kabaler på dataen. Nå har jeg reist til Danmark for å være alene, gi meg selv tid og rom, og hva gjør jeg? Sitter og ser på vannet. Går tur. Legger kabal. Hvis dette virkelig er det eneste jeg ønsker meg, hvorfor gjør jeg det ikke?

Hva er det egentlig jeg ønsker å få ut av skrivingen min? Å si jeg ønsker å leve av det, kjennes naivt. Både fordi det er bare et fåtall forfattere som faktisk kan leve av skrivingen, men like mye fordi det ikke er sant. Jeg trives med å jobbe. På mange måter liker jeg faktisk det bedre en å skrive. Det handler om en mestringsfølelse. Jobben krever mindre av meg, eller, om ikke mindre, så krever den andre ting. Ting jeg kan levere. Skrivingen er bare en endeløs følelse av ikke å være bra nok, ikke å ha det som skal til.

Og samtidig, en overbevisning et sted langt der inne om at jeg har det som skal til, om at det er dette det er meningen jeg skal gjøre, om at på et eller annet tidspunkt vil det løsne. Det jeg kaller skriving er i bunn og grunn ikke annet enn venting. Det er det jeg gjør, venter på at noe skal dukke opp, venter på den gudommelige inspirasjonen, på et glimt av en helhet. Og mens jeg venter, bygger presset seg stadig større, klokka tikker og nødvendigheten sprer seg som en gift ut i hver minste lille del av kroppen min, til selv det å klippe neglene føles som en meningsbærende handling.

Og jeg kan ikke engang forklare for meg selv hvorfor dette er viktig. Finnes det ikke allerede nok ord i verden? Kan jeg ikke bare nøye meg med å lese andres bøker, leve meg inn i andres ord, andres verdensbilder. Eller er det nettopp fordi at det å lese er så viktig for meg, at jeg også må skrive? At den opplevelsen bøker gir meg, føles så viktig at jeg ønsker å kunne gi den til andre. Kanskje.

Kanskje handler det mest av alt om å bli sett. Det vil forklare hvorfor dagboksskriving ikke er nok. Forklare den indre kritikeren som sier at ingenting er bra nok, for det åpenbare spørsmålet er jo da - bra nok for hvem? Hvis selve handlingen å skrive var nok, ville den indre kritikeren være arbeidsløs. Jeg skriver hele tiden for et tenkt publikum, et publikum jeg ikke vet hvem er, og som derfor er umulig å tilfredsstille.

Til syvende og sist tror jeg likevel det handler om å ha rett. Målet med å skrive er å gjøre det så overbevisende at den som leser ordene mine innser at jeg har rett. At mitt syn på hvordan verden henger sammen, på hva som er viktig og hva som ikke er det, er det eneste gangbare. Og om det er målestokken jeg skriver etter, forstår jeg plutselig hvorfor ingenting kjennes godt nok.