Sommer og sol

Jeg har ikke så mye å melde etter pinsen, annet enn at det finnes verre steder å lese enn på et svaberg i solsteika. Håper andre har kost seg like mye med norsk sommer som jeg har. Nå venter 2,5 uke med stressjobbing jeg ikke kan si jeg gleder meg veldig til, men jeg går i hvert fall inn i den perioden med fullada batterier.

Stig Sæterbakken x3

Det er med en viss skam jeg plukker opp Der jeg tenker er det alltid mørkt, den tredje boka av Stig Sæterbakken jeg leser på en drøy måned. Skammen er todelt. Dels er den der fordi jeg plukker opp disse bøkene først etter forfatterens død, nei, sterkere, på grunn av forfatterens død, en morbid grafsing etter hint av det som skal komme. Dels er den der fordi jeg har lest Ikke forlat meg og Gjennom natten uten å bli berørt. Jeg har lest så mange litterære personligheter hylle Sæterbakkens forfatterskap. Når jeg ikke imponeres av det jeg leser, er det nærliggende å anta at det er meg det er noe i veien med. 

Alt jeg har lest om Stig Sæterbakken, har overbevist meg om at dette er noe jeg burde lese, dette er noe jeg vil like. Jeg har lagret anbefalingene og spart på dem, utsatt selve lesingen, men hele tiden visst at det er noe spesielt jeg har i vente. Så kom nyheten om at han var død, og plutselig fikk jeg denne følelsen av å ha forsovet meg, at jeg var for seint ute, at jeg burde ha kommet i gang med lesingen tidligere, og om ikke annet at jeg måtte komme i gang nå, at det hastet.

Det var bakgrunnen for at jeg kjøpte Ikke forlat meg på Mammutsalget. Og for at det var den jeg plukket opp blant alle de uleste bøkene som venter på meg i hyllene. Og den første tanken i møtet med teksten var: Dette burde jeg ikke lese nå, dette er for tett opptil det jeg selv skriver på om dagen, jeg kommer til å la meg farge. Men jeg fortsatte. Og på tross av en kraftig gjenkjennelse i starten, kom teksten aldri helt under huden på meg. Så jeg prøvde igjen. Jeg lånte Gjennom natten på biblioteket, og det samme skjedde: Jeg synes teksten er bra, leser hele i ett jafs, men er klar til å riste den av meg så fort siste side er lest. De er bøker som kommer til å drukne i mengden, om ett år har jeg glemt hva de handler om, og det irriterer meg. 

Sannsynligvis er det et spørsmål om forventning og kontekst. Jeg har lest om Sæterbakken at han er mørk, at han skriver om det makabre og skambelagte, jeg forventer en viss tyngde. Men jeg opplever ikke disse to bøkene sånn. Jeg opplever dem ikke ekle som Darling River er det, ikke groteske som fantasybøkene jeg har mesket meg med i et halvår. En romanfigur som tar livet av en katt i barndommen, dem er det mange av, det er faktisk en av mine kjepphester: Hvorfor skal alle romanfigurer man vil tegne med et visst mørke enten ha tatt livet av en katt eller revet vingene av utallige insekter i barndommen? Nok om det.

Men så kjøper jeg Der jeg tenker er det alltid mørkt, Sæterbakkens tre Flamme-singler samlet i ei lita flis av ei bok sammen med nyskrevne for- og etterord. 

Jeg leser den to ganger på rappen. Plutselig ser jeg det andre har sett før meg, plutselig forstår jeg hvorfor jeg skal lese Sæterbakken, plutselig er også jeg overbevist. Disse tre tekstene treffer, og de treffer meg hardt! Disse tre tekstene kommer jeg til å lese igjen og igjen, og de kommer ikke til å være glemt om du spør meg igjen om ett år. Nakent. Ærlig. Med langt mer nerve. 

Og motivasjonen til å lese mer, er sikret.

Samlesning: Norsk fantasy

Som sagt, jeg har planer om å bruke sommeren til å lese norskskrevet fantasy, og siden noen har meldt interesse for å lese sammen med meg, formaliserer jeg det litt mer og lager en samlesning ut av det.

Jeg har laget en egen fane for samlesningen som du finner her. Denne siden kommer jeg til å oppdatere underveis. Her finner du lista over bøkene jeg særdeles udemokratisk har valgt ut, og datoene vi blogger om dem. Du vil også etterhvert finne linker til bloggere som har signalisert at de vil være med, samt linker til hvert enkelt innlegg om bøkene.

Selv har jeg vært med på to samlesningsprosjekter tidligere, Jorden Rundt hos Lyrans Noblesser og Nordisk Litteratur hos Knirk. Begge introduserte meg for litteratur jeg ellers neppe ville ha funnet fram til, noe som motiverte meg til å bli med i utgangspunktet. I tillegg hadde jeg stort utbytte av å lese omtaler hos andre bloggere om den samme boka jeg selv akkurat hadde lest. Det ga nye perspektiver og spennende innfallsvinkler.

Håper flere har lyst til å være med å lese, enten enkelte av bøkene eller alle. Gi meg et hint i kommentarfeltet om at du henger med, så legger jeg link til bloggen din på sida, og følger opp innleggene du poster underveis. Kommer også til å legge ut innlegg for hver runde så du kan linke til innlegget ditt, om jeg har gått glipp av det.

God bok!

Jeg skal lese norsk fantasy, skal du?

Jeg skrev tidligere i år at jeg skal ha som leseprosjekt å lese fantasy opprinnelig skrevet på norsk. Fram til nå har det ikke vært aktuelt å gjøre noe mer ut av det fordi jeg har vært midt inne i en annen fantasyserie, jeg liker ikke å blande. Men jeg har lett litt rundt, har lest en del om fantasy, laget lister og sjekket hva de har på mitt lokale bibliotek.

Jeg har funnet ganske mange navn etterhvert, men hvor skal jeg begynne? Jeg har ikke lyst til å være systematisk, har ikke planer om å gjøre dette til et pliktløp. Det er ikke snakk om å lese "alt" eller å lese kronologisk. Det skal være lystbetont, ikke et ork.

Planen må være å begynne i egen bokhylle. Der har jeg tre titler, med en fjerde på vei:

Kristine Tofte - Song for Eirabu
Denne har jeg allerede lest, men siden bok nummer to kommer i juni og er forhåndsbestilt for lenge siden, har jeg lyst til å lese den første om igjen for å være sikker på at jeg husker alt. Deretter skal jeg selsagt lese bok to.
Andreas Bull-Hansen - Jotnens hjemkomst
Denne kjøpte jeg på Mammutsalget nettopp fordi jeg har lovet meg selv å lese fantasy på norsk. Bull-Hansen var vel det eneste norske fantasy-navnet jeg hadde hørt om før Kristine Tofte dukket opp, og siden dette er bok en i en serie, kan jeg jo begynne her. Jeg kjenner jeg møter denne med en viss skepsis, men kan ikke helt forklare hvorfor. Er egentlig mer nysgjerrig på SF-trilogien han har skrevet som består av Lushans plater/Anubis/Evercity, men begynner med det jeg har, så kan jeg heller lese videre seinere.
Silje E. Fretheim - Tilfeldigvis, Arial Footlights Forhistorie
Denne ble anbefalt meg i kommentarfeltet sist jeg skrev om at jeg ville lese fantasy på norsk, og var helt ukjent for meg. Som svar på anbefalingen skrev forfatteren at boka ikke lenger var i salg, men at hun kunne sende meg ett eksemplar mot at jeg betalte porto. Det kunne jeg selvsagt ikke si nei til. Er veldig nysgjerrig på denne etter å ha lest vaskeseddelen. Den eneste grunnen til at jeg ikke har begynt enda, er at den er så stor, og etter Malazan-maratonen min, har jeg hatt behov for å lese noen tynnere bøker før jeg begynner på en med over 700 sider igjen.

Andre bøker jeg har notert meg og har planer om å komme til etterhvert:
Ørjan Drange - Under Steinbølgene (2003)
Øyvind Myhre - De siste Tider (1976), Demoner i Dagslys (1977) og Kongen og Gudene (1979)
Ingar Knudtsen - Amasonebøkene (Våpensøstrene/Rød Måne/Løvinnens sjel)
Thore Hansen - Drømmer, lengsler og mørke skoger: Fortellinger fra Skogland

Er det noen som har flere forslag til titler som bør stå på leselista mi?

Og kanskje er det flere enn meg som er glad i fantasy, men ikke har lest noe særlig fra vårt eget land og har lyst til å være med på turen?

Sara Stridsberg - Darling river

Det er en rar følelse å være tiltrukket og frastøtt samtidig. Tiltrukket av ordene, lyden av dem, sammensetningen. Frastøtt av det de egentlig forteller. Det er som om teksten viser seg fram med en vakker fasade, mens alt på innsiden er i ferd med å råtne. Det er ekkelt, skikkelig ekkelt og mest av alt ga denne boka meg lyst til å dusje. Det er en reaksjon jeg ikke kan huske å ha hatt på ei bok før.

Ikke en gang på Vladimir Nabokovs Lolita, som denne boka henter hovedpersonen fra. Jeg leste Lolita helt uten denne sjuskete følelsen som Darling river ga meg. Jeg tror det må være synsvinkelen som gjør det. Hos Nabokov er det faren som forteller, som rettferdiggjør, som med sitt språk gir meg avstand. Hos Stridsberg ser vi med Los øyne, og selv om hun fremstiller alt med den største naturlighet, er jeg her så tett på at jeg ikke kommer unna. Jeg står i hennes selvforakt, vasser i den, men tror ikke hun selv oppfatter at den er der, tror ikke hun selv vet at det finnes et alternativ. Samtidig er det om mulig enda eklere å lese passasjene som handler om en vitenskapsmann i Jardin des Plantes i Paris som forsøker lære en hunnape i fangenskap å tegne. Her er maktmisbruket enda tydeligere, mer uttalt, mer kvalmende, og plutselig er jeg frastøtt av meg selv fordi jeg synes det er værre hvordan denne vitenskapsmannen vanskjøtter en ape enn hvordan menneskebarnet Lo opplever det samme.

Nei, ingen hyggelig lesing det her, bare ekkelt. Jeg har vært nysgjerrig på Sara Stridsberg, har lest så mye skamros av henne, har tenkt at dette er noe jeg måtte lese. Nå forstår jeg hvor rosen kommer fra, synes den er fortjent, men samtidig er det en lettelese å være ferdig med denne boka, å komme meg ut av dette seige landsskapet, kunne ta en dusj og være ferdig.

Julie sikrer deg gjennom apokalypsen

Jeg er ikke verdens mest sosiale blogger. Jeg er lite flink til å legge igjen spor etter meg selv i kommentarfelt, jeg har aldri deltatt i enqueter, jeg ignorerer mer eller mindre høflig blogawards og jeg reklamerer aldri for andres giveaways.

Men i dag skal jeg gjøre et unntak. Apokalyptisk giveaway hos Julies bokbabbel er rett og slett den mest gjennomførte og kuleste giveaway'en jeg har sett så langt, og fortjener reklame for innsatsen.

Så da så!

Liste i ti punkter fra slutten av en maraton 1/2

(Et innlegg jeg tør påstå ikke er stort mer enn en introduksjon og kan komme uten spoileradvarsel på tross av sin avskrekkende lengde.)

1: Meg

En dårlig bevart hemmelighet: Jeg har lett for å henge meg opp i ting.

Når jeg finner noe jeg liker, vil jeg ha det hele tiden, og det er ikke snakk om å ville ha noe annet før jeg plutselig er lei. Sånn er det med alt. Jeg henger meg opp i en sjokolade og kjøper den plutselig nesten hver dag, spiser samme is hele sommeren, har samme middag tre ganger i uka. Hjemme har vi diskusjonen hver gang en ny TV-serie på DVD kommer i hus: Samboeren vil se én episode i uka for å få serien til å vare, jeg vil se alle på en gang (som regel vinner jeg).

Det er dette mer enn noe annet som har gjort at jeg aldri har begynt på Knausgårds Min Kamp serie. De fem første bøkene står i bokhylla mi, men det er så mye jeg vil lese, jeg har ikke tid eller energi til å henge meg fast i noe så omfattende, har jeg tenkt.

Så begynte jeg i stedet på Malazan Books of the Fallen, en bokserie på ti* mursteiner, og plutselig hadde alle andre bøker i beste fall biroller.

* Steven Erikson har skrevet serien på ti bøker som er fullført, men det eksisterer flere bøker fra samme univers og flere er på trappene

2: Verdensbildet

Å prøve seg på noe handlingsreferat, er fånyttes. Men kort fortalt: Vi er i en verden med en mange, mange tusen år gammel historie. Denne deler menneskene med andre langt mer langlevde, menneskelignende raser. Det er et enormt panteon av guder som i aller høyeste grad griper inn i menneskenes liv, og det eksisterer også såkalte ascendants, som er en form for helteskikkelser som befinner seg et sted i midten mellom mennesker og guder. Selvsagt er også magi viktig, og eksisterer i ulike former.

I bøkene følger vi, med ett unntak, soldater fra the Malazan Empire. Det er et relativt ungt imperium som har vokst ut fra øya Malaz under keiseren Kellanved, men med en overlegen hær har det spredd seg utover store landområder. Nå er det Laseen som er keiserinne, og det er antatt at hun tok livet av både Kellanved og hans nærmeste støttespillere for å komme seg dit.

Malazanerne kjemper både for å utvide sitt imperium og for å beholde det de allerede har erobret, og vi følger hele veien soldatene, men også mennesker fra motsatt side i konfliktene. Generelt sett gis det inntrykk av at imperiet leder til bedre levevilkår for innbyggerne i områdene som blir okkupert, men det er selvsagt ikke alle som ser det slik.

I bok 5 introduseres også et annet imperium, the Letheri Empire, og herfra og utover følger vi begge.

3:Bøkene

Bok 1 hoppet rett inn i handlingen, introduserte alt på en gang og var rimelig forvirrende.

Bok 2 og 3 var åpenbaringer - I died and went to fantasy heaven - sånn, akkurat sånn skal det gjøres!

Bok 4 fikk meg ned på landjorda igjen, men jeg var fremdeles fan.

Bok 5 var en overraskelse fordi handlingen plutselig var et helt annet sted og med bare ett navn kjent fra tidligere i serien. Samtidig den desidert morsomste boka i serien, og jeg storkoste meg igjen. Om jeg skulle anbefalt én bok å lese frittstående i denne serien, ville det være denne, selv om den er den minst typiske for serien som helhet.

Fra bok 6 og utover synes jeg serien forandrer seg og blir mer og mer abstrakt, samtidig som noe av humoren forsvinner. Jeg hadde ingen problemer med å fullføre, men jeg sluttet å være Hellig Overbevist Misjonær og ble i stedet en vanlig leser. En leser som innimellom ble litt lei, trengte litt pauser, men som måtte vite hvordan det gikk til slutt.

4: Kjønnsroller

Jeg tenker ikke så ofte over kjønnsroller mens jeg leser, men her gjorde jeg det. Hvorfor? Fordi ordet plutselig kjentes helt irrelevant.

Noe som ganske snart fikk meg til å tenke: Hvordan er kjønnsrollene i annen fantasy jeg har lest?

Og svaret er at samfunnene i disse bøkene stort sett er dominert av menn. Og der de ikke er det, er de dominert av kvinner. Mange av bøkene har ressurssterke kvinnelige hovedpersoner, men de er likevel unntakene i mannsdominerte verdener og flankeres av haugevis med mannlige bipersoner. 

Med andre ord: Enten menn eller kvinner dominerer. Helt åpenbart, hvem ellers skulle gjøre det liksom, et intetkjønn? Men selv med bare to alternativer, finnes det jo en tredje mulighet: At ingen gjør det. 

Det nærmeste jeg kommer i det jeg tidligere har lest av fantasy, er Harry Potter-bøkene, men de skiller seg ut ved å foregå i vår egen tid. Det er vanskeligere å se rollene når de er de samme som man ser rundt seg hver dag, men tenk over hvilke kjønn lærerne til de forskjellige fagene har, og se om du ikke kan se et mønster likevel. 

Og det er akkurat dette jeg raskt reagerte på da jeg leste om the malazans. For blant soldatene vi følger her, hersker total likestilling. Begge kjønn er representert i alle lag og i hæren. Noen avdelinger ledes av kvinner, andre av menn. Det er ingen funksjon som tilsier at personen som fyller den skal være kvinne eller mann, til og med de mest muskelkrevende oppgaver utføres av begge kjønn. Det samme er tilfelle også for flere av de andre folkeslagene vi møter i serien, men ikke alle.

Resultatet er i hvert fall at man får masseviss av interessante karakterer av begge kjønn. Det kan man jo ikke unngå å like.

5: Karakterer

I løpet av ti bøker, blir det mengder av dem. Mange forsvinner underveis. Noen fordi de dør, andre bare vandrer ut av bøkene og kommer ikke tilbake. Noen ganger er ikke døden like permanent som vi er vant med, og personer jeg har avskrevet, kommer tilbake. 

Men alle vi møter, uansett hvor liten rolle de har, har sin egen personlighet og gjerne også en egen måte å snakke på. Folk forandrer seg underveis. Noen får mer ansvar og vokser med oppgaven, andre bukker under av presset. Noen møter motgang, biter tenna sammen og går videre, andre resignerer og gir opp. Noen blir bitre og går fra å være en positiv kraft til det motsatte. Andre går motsatt vei. 

Har jeg noen favoritter? Selvsagt har jeg det. Nummer én på lista tror jeg må bli Tehol Beddict, som dukker opp for første gang i bok fem, sammen med Bugg. Dette tospannet er seriens klart mest humoristiske innslag, og har fått meg til å le høyt mange ganger. Gjerne også sammen med Shurq Elalle, henrettet som tyv, uten at det stopper henne nevneverdig. 

Dessuten er jeg svak for Kalam Mekhar, en muskelbunt av en assasin som aldri nøler, men gjør det han må. Og på tredjeplass for meg tror jeg det må bli Bottle, en squad-mage som liker å holde hodet lavt men som kan mye mer enn han vil vise fram. Det er mange andre jeg kunne nevnt, men dette er min personlige topp tre.

(fortsetter her)

Liste i ti punkter fra slutten av en maraton 2/2

(begynner her)

6: Navn

De gangene jeg har lekt med tanker om å skrive fantasy, er dette alltid et hinder. Skal jeg skrive realistisk samtidslittteratur, gir rammene for navnevalg seg selv. Skal jeg skrive fantastisk, må jeg selv lage grensene. Jeg har som regel endt opp med å lage lister med haugevis av merkelige navn, gjerne med masser av x'er, z'er g ch'er for at det skal komme så langt bort fra norsk som mulig.

Samtidig tenker jeg at dette bir helt feil. Navn som er eksotiske for meg som norsktalende, er ikke det for en med arabisk språkbakgrunnog motsatt. Og om jeg skal skrive på norsk, om karakterene i teksten snakker norsk med hverandre, da ville det egentlig være helt unaturlig for dem å hete N'charaxis Zaxxichon eller noe i den duren. 

Og enda mer sånn med stedsnavn. Mesopotamia betyr for eksempel "landet mellom de to elvene", og er en helt konkret beskrivelse. Likevel kjenner jeg det ligger langt inne å kalle et sted Elvedalen, Åsrygg eller Bratta. (Men hadde null problem med å lese om stedet Two Rivers, for eksempel, i Wheel of Time serien.) Veldig mange stedsnavn har opprinnelse som en konkret beskrivelse av stedet de ligger, men i dag tenker jeg ikke over det, for meg er alle disse ordene bare navn.

I Malazan Books of the Fallen, får de aller fleste soldatene et nytt klengenavn i starten av sin militære trening og mister navnet de kom inn med. De oppkalles etter et karaktertrekk, en assosiasjon, en fornærmelse. Det gir en mengde spesielle navn, noe jeg syntes var merkelig i starten, men som jeg etterhvert syntes var veldig kult. Kisswhere. Smiles. Bottle. Fiddler. Whiskeyjack. Shortnose. Stormy. Limp. Mallet. Pores. Jeg tenker: Dette er jo realistisk, dette er sånn man gjør. Jeg har ei venninne vi fremdeles kaller Høna etter at hun en gang i løpet av skoletida i en kort periode hadde rød hanekam. Samtidig: jeg er litt usikker på hvor mottagelig jeg hadde vært for dette på norsk, om jeg kjøper det bare fordi at navnene uansett høres litt eksotiske ut fordi de er engelske ord, ikke norske.

7: Språk

Disse bøkene er ikke lettleste!

Jeg leser ganske mye på engelsk, men dette er jeg glad for at jeg har lest på Kindle med ordlista lett tilgjengelig. Jeg har slått opp haugevis av ord underveis, og på den måten faktisk lært ganske mye. Mange ganger har jeg vært usikker på om ordet jeg leser er et reelt engelsk ord eller et ord oppfunnet for denne bokas skyld, men stort sett har det vært det første. 

I tillegg er setningene ofte lange og kronglete. Det er skrevet i noe jeg oppfatter som en ganske høytidelig stil, litt omstendelig og det kan ta tid å komme til poenget. Noen ganger har jeg hatt lyst til å riste litt i forfatteren og be ha komme til poenget.

Hvert kapittel innledes med det som framstår som sitater fra gamle kilder som handler om det som fortelles om i kapittelet som følger. Mesteparten av det er lyrikk. 

Når vi følger tankene til enkelte karakterer, har de sin egen stemme. Særlig Kruppe fra byen Darujhistan har en særegen måte å snakke og tenke på som fort blir ganske irriterende å følge. Enkelte andre snakker dialekter jeg må lese høyt og høre lyden av før jeg forstår meningen. Enkelte ganger hjelper ikke en gang det.

8: How dark can you go?

Jeg liker mørk fantasy. Jeg liker at ikke alle fortellinger har en happy ending, at når en hær er i krig, overlever ikke alle personene du har sympati med og at folk påføres skader som ikke kan behandles med et plaster. Jeg liker at folk som går gjennom skogen i dagesvis eller ukesvis går lei, får gnagsår, møter regnvær og gjørme. Jeg liker at uansett hvor stor, sterk og tilsynelatende uovervinnelig du er, kan du alltid møte noen som er større, sterkere og mer uovervinnelig. Eller snuble i ei rot, falle med hodet først i en stein og bli drept av en tilfeldighet og ikke komme fram til det o'store skjebnebestemte punktet du er på vei mot.

Disse bøkene byr på masse av dette. Haugevis av karakterer dør, både i strid og av meningsløse tilfeldigheter. I den første delen av serien føler jeg likevel det eksisterer en balanse mellom det negative som skjer og de positive opplevelsene andre møter. Fra og med bok seks og utover, blir det stadig mørkere. Stemningen blir mer resignert. Det er mindre håp om å lykkes. Mindre tro på at det finnes noe som er verdt strevet, noe som er verdt å leve for. Til og med menneskene i boka ser ut til å mene at mennesker ikke er verdt en dritt, det blir litt slitsomt å lese om i lengden. Det skjer noen positive ting også. Noen finner kjærligheten. Noen gjenforenes. Men stemningen generelter dyster. Er det for mørkt? Jeg vet ikke. Kanskje hadde jeg ikke opplevd det sånn om jeg ikke hadde lest alt på en gang, det ble så massivt. 

Likevel: Jeg liker det. Jeg har ledd. Jeg har grått. Jeg har ledd av upassende ting:

Samboer: Hva ler du av?

Meg: Ehm, ingenting.

Samboer: Jo, hva da. 

Meg: Ok, det er noen som snakker med ei dame som kan drepe dem bare med stemmen om hun vil. Så kommer det en fyr med hoggtenner ut av en portal, går uten ett ord rett bort til denne farlige damen og spiser hodet hennes i to tygg og sier med et skuldertrekk "jeg har aldri likt sånne som henne."

Samboer: (sjokkert ansiktsutrykk) Og det synes du er morsomt?

Meg: Jeg tror du må ha lest sammenhengen rundt...

9: Forfatteren

Jeg visste ingenting om Steven Erikson før jeg begynte på serien. Nå veit jeg litt mer, men ikke mye. Han har skrevet serien i et rollespillunivers han har skapt sammen med Ian Cameron Esslemont. Sistnevnte har skrevet andre bøker fra samme univers som ikke er med i Books of the Fallen serien, og flere skal komme.

Erikson skrev kontrakt verdt en hel haug med penger om at han skulle skrive 10 bøker i serien. Han har brukt rundt ti måneder per bok, og har selv innrømmet at redigeringen underveis har vært minimal. 

Det jeg leste om ham som mest av alt fikk biter til å falle på plass, er at han er arkeolog og antropolog. Det skinner gjennom i teksten. Veldig. Og det er akkurat de kvalitetne som har gjort at jeg forelsket meg. 

10: Slutten

Nei. Etter å ha lest i sju måneder, var det ikke dette jeg ønsket meg. Det er avslutninger i enkeltbøker i serien som er sterkere enn dette. Jeg føler meg litt snytt. Det er så mange løse tråder, så fryktelig mange løse tråder. Noen av dem regner jeg med kommer til å nøstes opp i andre bøker, og jeg veit jeg kommer til å lese disse bøkene også. Likevel. Det bygges opp til en stor finale. Det er blodbad og avgjørende slag for å komme dit. Men selve finalen er et antiklimaks. Kanskje burde det ikke overrasket meg. Jeg har tross alt ikke greid gjette slutten i én av de andre bøkene heller, jeg burde skjønt at det jeg forventet meg ikke ville komme. Men jeg er skuffet over slutten, kan ikke si noe annet. Sorry.

Mållinja i sikte

Jeg er nå helt i innspurten av min lengste fantasymaraton så langt.
Malazan Books of the Fallen består av 10 bøker, 10.891 sider, 3.300.026 ord, og etter sju måneder er jeg nå nesten gjennom dem alle.

Og mens jeg kjemper meg gjennom denne siste boka der blodet renner og gørra tyter ut i alle retninger, kan jo du heller lese om alvorspraten Elizabeth Bear har hatt med "speculative fiction" i Clarkesworld Magazine.

But for you, it's become an addiction. You seem to think that nothing fun can have value; that only grimdark portentousness and dystopia mean anything. You wallow in human suffering and despair, and frankly—it makes me tired.

 Etter 7 måneder sammen med the Malazans, er det lett å kjenne seg igjen i det hun skriver. Du finner hele innlegget hennes her.