(begynner her)
6: Navn
De gangene jeg har lekt med tanker om å skrive fantasy, er dette alltid et hinder. Skal jeg skrive realistisk samtidslittteratur, gir rammene for navnevalg seg selv. Skal jeg skrive fantastisk, må jeg selv lage grensene. Jeg har som regel endt opp med å lage lister med haugevis av merkelige navn, gjerne med masser av x'er, z'er g ch'er for at det skal komme så langt bort fra norsk som mulig.
Samtidig tenker jeg at dette bir helt feil. Navn som er eksotiske for meg som norsktalende, er ikke det for en med arabisk språkbakgrunnog motsatt. Og om jeg skal skrive på norsk, om karakterene i teksten snakker norsk med hverandre, da ville det egentlig være helt unaturlig for dem å hete N'charaxis Zaxxichon eller noe i den duren.
Og enda mer sånn med stedsnavn. Mesopotamia betyr for eksempel "landet mellom de to elvene", og er en helt konkret beskrivelse. Likevel kjenner jeg det ligger langt inne å kalle et sted Elvedalen, Åsrygg eller Bratta. (Men hadde null problem med å lese om stedet Two Rivers, for eksempel, i Wheel of Time serien.) Veldig mange stedsnavn har opprinnelse som en konkret beskrivelse av stedet de ligger, men i dag tenker jeg ikke over det, for meg er alle disse ordene bare navn.
I Malazan Books of the Fallen, får de aller fleste soldatene et nytt klengenavn i starten av sin militære trening og mister navnet de kom inn med. De oppkalles etter et karaktertrekk, en assosiasjon, en fornærmelse. Det gir en mengde spesielle navn, noe jeg syntes var merkelig i starten, men som jeg etterhvert syntes var veldig kult. Kisswhere. Smiles. Bottle. Fiddler. Whiskeyjack. Shortnose. Stormy. Limp. Mallet. Pores. Jeg tenker: Dette er jo realistisk, dette er sånn man gjør. Jeg har ei venninne vi fremdeles kaller Høna etter at hun en gang i løpet av skoletida i en kort periode hadde rød hanekam. Samtidig: jeg er litt usikker på hvor mottagelig jeg hadde vært for dette på norsk, om jeg kjøper det bare fordi at navnene uansett høres litt eksotiske ut fordi de er engelske ord, ikke norske.
7: Språk
Disse bøkene er ikke lettleste!
Jeg leser ganske mye på engelsk, men dette er jeg glad for at jeg har lest på Kindle med ordlista lett tilgjengelig. Jeg har slått opp haugevis av ord underveis, og på den måten faktisk lært ganske mye. Mange ganger har jeg vært usikker på om ordet jeg leser er et reelt engelsk ord eller et ord oppfunnet for denne bokas skyld, men stort sett har det vært det første.
I tillegg er setningene ofte lange og kronglete. Det er skrevet i noe jeg oppfatter som en ganske høytidelig stil, litt omstendelig og det kan ta tid å komme til poenget. Noen ganger har jeg hatt lyst til å riste litt i forfatteren og be ha komme til poenget.
Hvert kapittel innledes med det som framstår som sitater fra gamle kilder som handler om det som fortelles om i kapittelet som følger. Mesteparten av det er lyrikk.
Når vi følger tankene til enkelte karakterer, har de sin egen stemme. Særlig Kruppe fra byen Darujhistan har en særegen måte å snakke og tenke på som fort blir ganske irriterende å følge. Enkelte andre snakker dialekter jeg må lese høyt og høre lyden av før jeg forstår meningen. Enkelte ganger hjelper ikke en gang det.
8: How dark can you go?
Jeg liker mørk fantasy. Jeg liker at ikke alle fortellinger har en happy ending, at når en hær er i krig, overlever ikke alle personene du har sympati med og at folk påføres skader som ikke kan behandles med et plaster. Jeg liker at folk som går gjennom skogen i dagesvis eller ukesvis går lei, får gnagsår, møter regnvær og gjørme. Jeg liker at uansett hvor stor, sterk og tilsynelatende uovervinnelig du er, kan du alltid møte noen som er større, sterkere og mer uovervinnelig. Eller snuble i ei rot, falle med hodet først i en stein og bli drept av en tilfeldighet og ikke komme fram til det o'store skjebnebestemte punktet du er på vei mot.
Disse bøkene byr på masse av dette. Haugevis av karakterer dør, både i strid og av meningsløse tilfeldigheter. I den første delen av serien føler jeg likevel det eksisterer en balanse mellom det negative som skjer og de positive opplevelsene andre møter. Fra og med bok seks og utover, blir det stadig mørkere. Stemningen blir mer resignert. Det er mindre håp om å lykkes. Mindre tro på at det finnes noe som er verdt strevet, noe som er verdt å leve for. Til og med menneskene i boka ser ut til å mene at mennesker ikke er verdt en dritt, det blir litt slitsomt å lese om i lengden. Det skjer noen positive ting også. Noen finner kjærligheten. Noen gjenforenes. Men stemningen generelter dyster. Er det for mørkt? Jeg vet ikke. Kanskje hadde jeg ikke opplevd det sånn om jeg ikke hadde lest alt på en gang, det ble så massivt.
Likevel: Jeg liker det. Jeg har ledd. Jeg har grått. Jeg har ledd av upassende ting:
Samboer: Hva ler du av?
Meg: Ehm, ingenting.Samboer: Jo, hva da.Meg: Ok, det er noen som snakker med ei dame som kan drepe dem bare med stemmen om hun vil. Så kommer det en fyr med hoggtenner ut av en portal, går uten ett ord rett bort til denne farlige damen og spiser hodet hennes i to tygg og sier med et skuldertrekk "jeg har aldri likt sånne som henne."Samboer: (sjokkert ansiktsutrykk) Og det synes du er morsomt?Meg: Jeg tror du må ha lest sammenhengen rundt...
9: Forfatteren
Jeg visste ingenting om Steven Erikson før jeg begynte på serien. Nå veit jeg litt mer, men ikke mye. Han har skrevet serien i et rollespillunivers han har skapt sammen med Ian Cameron Esslemont. Sistnevnte har skrevet andre bøker fra samme univers som ikke er med i Books of the Fallen serien, og flere skal komme.
Erikson skrev kontrakt verdt en hel haug med penger om at han skulle skrive 10 bøker i serien. Han har brukt rundt ti måneder per bok, og har selv innrømmet at redigeringen underveis har vært minimal.
Det jeg leste om ham som mest av alt fikk biter til å falle på plass, er at han er arkeolog og antropolog. Det skinner gjennom i teksten. Veldig. Og det er akkurat de kvalitetne som har gjort at jeg forelsket meg.
10: Slutten
Nei. Etter å ha lest i sju måneder, var det ikke dette jeg ønsket meg. Det er avslutninger i enkeltbøker i serien som er sterkere enn dette. Jeg føler meg litt snytt. Det er så mange løse tråder, så fryktelig mange løse tråder. Noen av dem regner jeg med kommer til å nøstes opp i andre bøker, og jeg veit jeg kommer til å lese disse bøkene også. Likevel. Det bygges opp til en stor finale. Det er blodbad og avgjørende slag for å komme dit. Men selve finalen er et antiklimaks. Kanskje burde det ikke overrasket meg. Jeg har tross alt ikke greid gjette slutten i én av de andre bøkene heller, jeg burde skjønt at det jeg forventet meg ikke ville komme. Men jeg er skuffet over slutten, kan ikke si noe annet. Sorry.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar