Sara Stridsberg - Darling river

Det er en rar følelse å være tiltrukket og frastøtt samtidig. Tiltrukket av ordene, lyden av dem, sammensetningen. Frastøtt av det de egentlig forteller. Det er som om teksten viser seg fram med en vakker fasade, mens alt på innsiden er i ferd med å råtne. Det er ekkelt, skikkelig ekkelt og mest av alt ga denne boka meg lyst til å dusje. Det er en reaksjon jeg ikke kan huske å ha hatt på ei bok før.

Ikke en gang på Vladimir Nabokovs Lolita, som denne boka henter hovedpersonen fra. Jeg leste Lolita helt uten denne sjuskete følelsen som Darling river ga meg. Jeg tror det må være synsvinkelen som gjør det. Hos Nabokov er det faren som forteller, som rettferdiggjør, som med sitt språk gir meg avstand. Hos Stridsberg ser vi med Los øyne, og selv om hun fremstiller alt med den største naturlighet, er jeg her så tett på at jeg ikke kommer unna. Jeg står i hennes selvforakt, vasser i den, men tror ikke hun selv oppfatter at den er der, tror ikke hun selv vet at det finnes et alternativ. Samtidig er det om mulig enda eklere å lese passasjene som handler om en vitenskapsmann i Jardin des Plantes i Paris som forsøker lære en hunnape i fangenskap å tegne. Her er maktmisbruket enda tydeligere, mer uttalt, mer kvalmende, og plutselig er jeg frastøtt av meg selv fordi jeg synes det er værre hvordan denne vitenskapsmannen vanskjøtter en ape enn hvordan menneskebarnet Lo opplever det samme.

Nei, ingen hyggelig lesing det her, bare ekkelt. Jeg har vært nysgjerrig på Sara Stridsberg, har lest så mye skamros av henne, har tenkt at dette er noe jeg måtte lese. Nå forstår jeg hvor rosen kommer fra, synes den er fortjent, men samtidig er det en lettelese å være ferdig med denne boka, å komme meg ut av dette seige landsskapet, kunne ta en dusj og være ferdig.