Liste i ti punkter fra slutten av en maraton 1/2

(Et innlegg jeg tør påstå ikke er stort mer enn en introduksjon og kan komme uten spoileradvarsel på tross av sin avskrekkende lengde.)

1: Meg

En dårlig bevart hemmelighet: Jeg har lett for å henge meg opp i ting.

Når jeg finner noe jeg liker, vil jeg ha det hele tiden, og det er ikke snakk om å ville ha noe annet før jeg plutselig er lei. Sånn er det med alt. Jeg henger meg opp i en sjokolade og kjøper den plutselig nesten hver dag, spiser samme is hele sommeren, har samme middag tre ganger i uka. Hjemme har vi diskusjonen hver gang en ny TV-serie på DVD kommer i hus: Samboeren vil se én episode i uka for å få serien til å vare, jeg vil se alle på en gang (som regel vinner jeg).

Det er dette mer enn noe annet som har gjort at jeg aldri har begynt på Knausgårds Min Kamp serie. De fem første bøkene står i bokhylla mi, men det er så mye jeg vil lese, jeg har ikke tid eller energi til å henge meg fast i noe så omfattende, har jeg tenkt.

Så begynte jeg i stedet på Malazan Books of the Fallen, en bokserie på ti* mursteiner, og plutselig hadde alle andre bøker i beste fall biroller.

* Steven Erikson har skrevet serien på ti bøker som er fullført, men det eksisterer flere bøker fra samme univers og flere er på trappene

2: Verdensbildet

Å prøve seg på noe handlingsreferat, er fånyttes. Men kort fortalt: Vi er i en verden med en mange, mange tusen år gammel historie. Denne deler menneskene med andre langt mer langlevde, menneskelignende raser. Det er et enormt panteon av guder som i aller høyeste grad griper inn i menneskenes liv, og det eksisterer også såkalte ascendants, som er en form for helteskikkelser som befinner seg et sted i midten mellom mennesker og guder. Selvsagt er også magi viktig, og eksisterer i ulike former.

I bøkene følger vi, med ett unntak, soldater fra the Malazan Empire. Det er et relativt ungt imperium som har vokst ut fra øya Malaz under keiseren Kellanved, men med en overlegen hær har det spredd seg utover store landområder. Nå er det Laseen som er keiserinne, og det er antatt at hun tok livet av både Kellanved og hans nærmeste støttespillere for å komme seg dit.

Malazanerne kjemper både for å utvide sitt imperium og for å beholde det de allerede har erobret, og vi følger hele veien soldatene, men også mennesker fra motsatt side i konfliktene. Generelt sett gis det inntrykk av at imperiet leder til bedre levevilkår for innbyggerne i områdene som blir okkupert, men det er selvsagt ikke alle som ser det slik.

I bok 5 introduseres også et annet imperium, the Letheri Empire, og herfra og utover følger vi begge.

3:Bøkene

Bok 1 hoppet rett inn i handlingen, introduserte alt på en gang og var rimelig forvirrende.

Bok 2 og 3 var åpenbaringer - I died and went to fantasy heaven - sånn, akkurat sånn skal det gjøres!

Bok 4 fikk meg ned på landjorda igjen, men jeg var fremdeles fan.

Bok 5 var en overraskelse fordi handlingen plutselig var et helt annet sted og med bare ett navn kjent fra tidligere i serien. Samtidig den desidert morsomste boka i serien, og jeg storkoste meg igjen. Om jeg skulle anbefalt én bok å lese frittstående i denne serien, ville det være denne, selv om den er den minst typiske for serien som helhet.

Fra bok 6 og utover synes jeg serien forandrer seg og blir mer og mer abstrakt, samtidig som noe av humoren forsvinner. Jeg hadde ingen problemer med å fullføre, men jeg sluttet å være Hellig Overbevist Misjonær og ble i stedet en vanlig leser. En leser som innimellom ble litt lei, trengte litt pauser, men som måtte vite hvordan det gikk til slutt.

4: Kjønnsroller

Jeg tenker ikke så ofte over kjønnsroller mens jeg leser, men her gjorde jeg det. Hvorfor? Fordi ordet plutselig kjentes helt irrelevant.

Noe som ganske snart fikk meg til å tenke: Hvordan er kjønnsrollene i annen fantasy jeg har lest?

Og svaret er at samfunnene i disse bøkene stort sett er dominert av menn. Og der de ikke er det, er de dominert av kvinner. Mange av bøkene har ressurssterke kvinnelige hovedpersoner, men de er likevel unntakene i mannsdominerte verdener og flankeres av haugevis med mannlige bipersoner. 

Med andre ord: Enten menn eller kvinner dominerer. Helt åpenbart, hvem ellers skulle gjøre det liksom, et intetkjønn? Men selv med bare to alternativer, finnes det jo en tredje mulighet: At ingen gjør det. 

Det nærmeste jeg kommer i det jeg tidligere har lest av fantasy, er Harry Potter-bøkene, men de skiller seg ut ved å foregå i vår egen tid. Det er vanskeligere å se rollene når de er de samme som man ser rundt seg hver dag, men tenk over hvilke kjønn lærerne til de forskjellige fagene har, og se om du ikke kan se et mønster likevel. 

Og det er akkurat dette jeg raskt reagerte på da jeg leste om the malazans. For blant soldatene vi følger her, hersker total likestilling. Begge kjønn er representert i alle lag og i hæren. Noen avdelinger ledes av kvinner, andre av menn. Det er ingen funksjon som tilsier at personen som fyller den skal være kvinne eller mann, til og med de mest muskelkrevende oppgaver utføres av begge kjønn. Det samme er tilfelle også for flere av de andre folkeslagene vi møter i serien, men ikke alle.

Resultatet er i hvert fall at man får masseviss av interessante karakterer av begge kjønn. Det kan man jo ikke unngå å like.

5: Karakterer

I løpet av ti bøker, blir det mengder av dem. Mange forsvinner underveis. Noen fordi de dør, andre bare vandrer ut av bøkene og kommer ikke tilbake. Noen ganger er ikke døden like permanent som vi er vant med, og personer jeg har avskrevet, kommer tilbake. 

Men alle vi møter, uansett hvor liten rolle de har, har sin egen personlighet og gjerne også en egen måte å snakke på. Folk forandrer seg underveis. Noen får mer ansvar og vokser med oppgaven, andre bukker under av presset. Noen møter motgang, biter tenna sammen og går videre, andre resignerer og gir opp. Noen blir bitre og går fra å være en positiv kraft til det motsatte. Andre går motsatt vei. 

Har jeg noen favoritter? Selvsagt har jeg det. Nummer én på lista tror jeg må bli Tehol Beddict, som dukker opp for første gang i bok fem, sammen med Bugg. Dette tospannet er seriens klart mest humoristiske innslag, og har fått meg til å le høyt mange ganger. Gjerne også sammen med Shurq Elalle, henrettet som tyv, uten at det stopper henne nevneverdig. 

Dessuten er jeg svak for Kalam Mekhar, en muskelbunt av en assasin som aldri nøler, men gjør det han må. Og på tredjeplass for meg tror jeg det må bli Bottle, en squad-mage som liker å holde hodet lavt men som kan mye mer enn han vil vise fram. Det er mange andre jeg kunne nevnt, men dette er min personlige topp tre.

(fortsetter her)