torsdag 24. mai 2012

Stig Sæterbakken x3


Det er med en viss skam jeg plukker opp Der jeg tenker er det alltid mørkt, den tredje boka av Stig Sæterbakken jeg leser på en drøy måned. Skammen er todelt. Dels er den der fordi jeg plukker opp disse bøkene først etter forfatterens død, nei, sterkere, på grunn av forfatterens død, en morbid grafsing etter hint av det som skal komme. Dels er den der fordi jeg har lest Ikke forlat meg og Gjennom natten uten å bli berørt. Jeg har lest så mange litterære personligheter hylle Sæterbakkens forfatterskap. Når jeg ikke imponeres av det jeg leser, er det nærliggende å anta at det er meg det er noe i veien med. 

Alt jeg har lest om Stig Sæterbakken, har overbevist meg om at dette er noe jeg burde lese, dette er noe jeg vil like. Jeg har lagret anbefalingene og spart på dem, utsatt selve lesingen, men hele tiden visst at det er noe spesielt jeg har i vente. Så kom nyheten om at han var død, og plutselig fikk jeg denne følelsen av å ha forsovet meg, at jeg var for seint ute, at jeg burde ha kommet i gang med lesingen tidligere, og om ikke annet at jeg måtte komme i gang nå, at det hastet.

Det var bakgrunnen for at jeg kjøpte Ikke forlat meg på Mammutsalget. Og for at det var den jeg plukket opp blant alle de uleste bøkene som venter på meg i hyllene. Og den første tanken i møtet med teksten var: Dette burde jeg ikke lese nå, dette er for tett opptil det jeg selv skriver på om dagen, jeg kommer til å la meg farge. Men jeg fortsatte. Og på tross av en kraftig gjenkjennelse i starten, kom teksten aldri helt under huden på meg. Så jeg prøvde igjen. Jeg lånte Gjennom natten på biblioteket, og det samme skjedde: Jeg synes teksten er bra, leser hele i ett jafs, men er klar til å riste den av meg så fort siste side er lest. De er bøker som kommer til å drukne i mengden, om ett år har jeg glemt hva de handler om, og det irriterer meg. 

Sannsynligvis er det et spørsmål om forventning og kontekst. Jeg har lest om Sæterbakken at han er mørk, at han skriver om det makabre og skambelagte, jeg forventer en viss tyngde. Men jeg opplever ikke disse to bøkene sånn. Jeg opplever dem ikke ekle som Darling River er det, ikke groteske som fantasybøkene jeg har mesket meg med i et halvår. En romanfigur som tar livet av en katt i barndommen, dem er det mange av, det er faktisk en av mine kjepphester: Hvorfor skal alle romanfigurer man vil tegne med et visst mørke enten ha tatt livet av en katt eller revet vingene av utallige insekter i barndommen? Nok om det.

Men så kjøper jeg Der jeg tenker er det alltid mørkt, Sæterbakkens tre Flamme-singler samlet i ei lita flis av ei bok sammen med nyskrevne for- og etterord. 
Jeg leser den to ganger på rappen. Plutselig ser jeg det andre har sett før meg, plutselig forstår jeg hvorfor jeg skal lese Sæterbakken, plutselig er også jeg overbevist. Disse tre tekstene treffer, og de treffer meg hardt! Disse tre tekstene kommer jeg til å lese igjen og igjen, og de kommer ikke til å være glemt om du spør meg igjen om ett år. Nakent. Ærlig. Med langt mer nerve. 

Og motivasjonen til å lese mer, er sikret.

6 kommentarer:

  1. Det er godt å lese dette! Jeg har bare lest "Ikke forlat meg", og oppdaget på ingen måte noe genialt ved boka. Når en leser med en slik tyngde som deg sier dette, da skjønner også jeg at jeg må gi mannen en ny sjanse! Takk for et flott og ærlig innlegg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelige ord.

      Det er rart med det. Når en forfatter nærmest er blitt genierklært, forventer man noe av teksten. Når jeg ikke finner det, begynner i hvert fall jeg å lure på hva det er jeg har gått glipp av. Derfor er det deilig å finne det som treffer. "Der jeg tenker er det alltid mørkt" er jo en helt annen sjanger enn romanene. Jeg tenker at for meg blir den naturlige fortsettelsen å lese essaysamlingene nå, ikke romaner.

      Slett
  2. Sæterbakken står på lista over bøker som må leses! Dette var en fin påminning om at nå skal jeg ta en tur på biblioteket og låne en av dem!

    SvarSlett
  3. Ikke forlat meg likte jeg godt, men jeg syns den tapte seg mot slutten. Det som traff meg var den intense sjalusien han klarer å få fram, og så klart, narrasjonen. Å skrive ei hel bok i du-person og med slutten først og likevel klare å få det til å fungere narrativt er ganske imponerende. Men Sæterbakken er absolutt aller best i sine essays. Anbefaler også essaysamlinga Estetisk salighet. Fin blogg, forresten! Har lagt deg til i lenkelista mi.

    SvarSlett