Obligatorisk blogging: Leseåret 2012

Romjula er tida for årskavalkader, og jeg er sikker på at det tastes i vei på oppsummeringsinnlegg for året som har gått i bokbloggerhjem over hele landet.

Her er intet unntak.

I tall:

• Jeg har lest 62 bøker, 63 innen året er omme.
• Av disse er 37 skrevet av mannlige forfattere, 20 av kvinnelige mens de resterende er antologier der begge kjønn er representert.
• 19 er enten fantasy, SF eller handler om en av sjangrene
• 7 er fagbøker, noe som inkluderer tre av pensumbøkene mine. De to siste står ikke på lista fordi jeg kun har lest enkelte kapitler, ikke hele boka.
• 3 bøker handler om å skrive
• 4 av bøkene jeg har lest kvalifiserer til å kalles off the shelf, dvs at de stod uleste i bokhylla da året begynte
• 122 nye bøker har funnet veien inn i bokhyllene i løpet av året. 67 har jeg kjøpt selv, resten er gaver/anmeldereksemplarer og hovedtyngden av dette var en stor eske jeg fikk av ei venninne som skulle flytte og ryddet sine bokhyller.
• Av de 122 nye samboerene har jeg lest 36.

Det er første gang jeg har ført statistikk gjennom året som gjør at jeg i dag kan komme med så mange tall. Sannsynligvis ikke interessant for så mange andre enn meg, men så lenge det er interessant for meg, så holder det. Derfor har jeg planer om å fortsette holde oversikt også neste år.

Tendens
Det kjennes som at 2012 har vært Det Store Fantasyåret. Både samlesning av norsk fantasy og tur til Swecon har forsterket denne følelsen. Derfor ble jeg litt overrasket over at under en tredjedel av bøkene jeg har lest i løpet av året tilhører fantastikken. Men etter å ha stusset litt på manglende samsvar mellom det jeg trodde og det tallene forteller meg, slo det meg at om jeg hadde telt sidetall i stedet, ville prosentsatsen vært en annen. Flere av bøkene jeg har lest i andre sjangre er ganske tynne, mens fantasyforfattere sjelden begrenser seg når det kommer til sidetall. Spesielt Steven Erikson som jeg leste på starten av året, der enkelte av bøkene passerte 1200 sider.

Ellers er det ganske tydelig at pensumlesing tok overhånd på slutten av året. Det sier seg selv at å lese bøker for å kunne innholdet godt nok til å ta eksamen tar lengre tid enn å lese for moro skyld. Det er ulike måter å lese på, og jeg liker begge. I hvert fall om du ikke spør meg uka før eksamen. (Som for øvrig gikk bra. Ikke så bra som perfeksjonisten i meg hadde ønsket seg, men jeg er blitt fortalt at det ikke er lov å klage over én A og to B'er, alt tatt i betraktning.)

Topp og bunn
Jeg er som regel relativt positiv til bøkene jeg blogger om. Det betyr selvsagt ikke at alle er mesterverk, det handler mer om at jeg er en velvillig leser som ser etter det positive. Det handler også om at jeg ikke fullfører bøker jeg synes er dårlige, og at jeg ikke blogger om bøker jeg ikke har lest ferdig.

Samtidig synes jeg det er vanskelig å avgjøre mens jeg leser om ei bok kommer til å etterlate seg et varig inntrykk. Jeg er ikke spesielt flink til å huske det jeg har lest, selv om det har blitt bedre etter at jeg begynte å blogge. Derfor er det spennende å lese gjennom lista med titler nå når året er omme og se hva jeg sitter igjen med.

Det er mange titler jeg allerede møter med relativt blank hukommelse og et likegyldig blikk, men noen skiller seg ut. I bunnen av lista er valget soleklart: Det er bare ei bok jeg virkelig har slaktet i år, og den vurderingen står jeg inne for fremdeles: Jotnens hjemkomst av Andreas Bull-Hansen. Det kommer til å forbli den eneste boka jeg har lest av den forfatteren, punktum finale.

Årets beste leseopplevelse er vanskeligere, og her må jeg nevne flere. Akkurat nå leser jeg Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske, og selv om det er tidlig å si nå, er jeg ganske sikker på at den bør nevnes her. Jonathan Franzens Freedom og Jennifer Egans Visit from the Goon Squad likte jeg begge veldig godt, selv om jeg aldri blogget om noen av dem. Joe Abercrombies Red Country må nevnes, kommer ikke utenom, blodfan som jeg er. Men jeg tror faktisk at forfatteren bak årets leseopplevelse 2012 er norsk, heter Kristine Tofte og skreiv etter min mening fletta av de aller fleste med Vargtid som kom i år.

Konklusjon
Alt i alt har 2012 vært et godt leseår. Jeg har utfordret meg selv til å prøve nye ting (norsk fantasy), gått inn for å lære meg noe nytt (blitt student) og i tillegg funnet tid til impulslesing. Det jeg ikke har vært flink til, er å lese bøker som allerede stod i bokhylla. Det har jeg planer om å bli bedre på neste år. Om jeg ikke klarer det særdeles hårete målet jeg har satt meg om ikke å ha flere uleste bøker i hyllene ved årsslutt 2013 enn når året starter, bør i det minste forholdet være bedre enn i år. Fire leste bøker fra hyllene og 86 nye, uleste bøker inn på ett år er lite balansert.

Da gjenstår bare å ønske dere alle et godt nytt leseår! Vi sees igjen i 2013.

God jul!

God jul til alle bokelskere. Måtte dere finne harde, firkanta pakker under treet.

Brandon Sanderson - Warbreaker

Det er ikke lenge siden jeg leste og blogget om min første Brandon Sanderson bok, og her kommer omtale nummer to. Da eksamen var unnagjort og jeg endelig kunne lese akkurat hva jeg hadde lyst til, var det nemlig Warbreaker jeg plukket ut av bokhylla.

På sett og vis kjennes det unødvendig å skrive denne omtalen. Hvorfor? Fordi det jeg har å si i hovedsak er akkurat det samme som forrige gang. Igjen er jeg imponert over originaliteten i verdenen  Sanderson introduserer meg for. Igjen er jeg mindre imponert over oppbyggingen av selve fortellingen. Sagt på en annen måte: Ideen er råkul, utførelsen helt grei.

Som i Elantris foregår mesteparten av handlingen i Warbreaker sted i én by. Det er noe jeg liker. Man trenger ikke sende karakterene ut på lange, episke reiser for å skape spenning bare fordi det var det Tolkien gjorde. Sanderson viser at det er mer enn nok å ta tak i selv i en verden som ikke krever store kart for at leseren skal kunne holde følge. (Selv om han faktisk gir oss ett kart over byen der handlingen finner sted, T'Telir.) Også i Warbreaker er det slik at noen av hovedkarakterene kommer fra et annet sted, men selve reisen er unnagjort helt i starten av boka, og i resten av handlingen spiller de rollen som outsidere i byen de har reist til.

Det som definitivt er Sandersons store styrke, er evnen til å kreere et troverdig og originalt univers, og da særlig når det kommer til å forklare magien. I Warbreaker er det to ting som står sentralt: farger og det som i boka kalles "breath". Hvert menneske blir født med ett "breath", en form for livsgnist eller selvbevvisthet som av noen tolkes som menneskets sjel, mens andre har et mer praktisk syn på saken. Et menneskes breath er for eksempel det som får deg til å merke det om noen stirrer på deg. Men.
Breath kan overføres fra et menneske til et annet, og når man har flere breaths begynner ting å skje. Har man 50 kan man lese andres auraer og se hvor mange breaths andre har, og hvor sterke disse er. Har man 200 har man perfekt pitch (altså evnen til å høre forskjell på toner), med 600 kan man se forskjell på alle fargenyanser osv. Poenget er: Jo flere breaths, jo flere goder, og har man mange nok er man en "awakener". Da kan man sende sine breaths inn i livløse ting og kommandere dem til å utføre enkle ordre. Energien som kreves tar man fra farger. I tillegg finnes det noen som ikke har mange breaths, men som i stedet har ett breath som alene er sterkt nok til å sende dem til 5. nivå på skalaen. Disse kalles Returned og tilbes som guder i Hallandren. Den mektigste av dem alle er Susebron, the God King.

Det er ikke så lett å forklare med få ord, og det høres veldig innviklet ut, men når du leser, faller bitene fort på plass. Jeg kjøper hele konseptet glatt - som sagt: fantasien Sanderson legger for dagen her imponerer meg stort. Samtidig er plottet spennende og intrigene på plass. Vi følger synsvinkelen til fire karakterer gjennom boka: Søstrene Vivenna og Siri - prinsesser fra kongedømmet Idris. Vivenna har vært forlovet med Susebron siden fødselen, og ved bokas start fyller hun 21, og selve giftermålet skal finne sted. Men Idris og Hallandren er på randen av krig, og kongen velger i stedet å sende sin yngste datter, Siri, som brud til gudekongen, og Vivenna følger etter for å redde henne. I tillegg møter vi Lightsong the Bold, guden for mot, en artig figur som ikke tror på sin egen gudommelighet og den mer mystiske Vashir som det er vanskelig å få tak på. Alle blir på sin måte viklet inn i maktkampen om hvorvidt det ender i krig mellom de to kongedømmene eller ikke.

Det er spennende, men jeg er likevel ikke helt overbevist. Jeg synes rett og slett ikke Sanderson skriver godt nok. Han liker å banke poengene sine inn, og for meg blir det rett og slett hakket for overtydelig og gjentakende. Som insisteringen på å bruke ordet ostentatious på hver side i kapitlene om Vivenna. Det er greit, jeg skjønte det første gangen: Hun er oppdratt til ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet - du trenger ikke fortelle meg det hver eneste gang du snakker om henne. Og selv om jeg forutså mindre av handlingen denne gangen enn da jeg leste Elantris, blir jeg fremdeles ikke overrasket når ting avsløres underveis. Om noe er for godt til å være sant, er det som regel ikke sant, og enkelte løsninger er bare hakket for konstruerte til at jeg går med på det. For meg er det et problem, i hvert fall når jeg leser denne typen bøker, når noe i teksten drar meg ut av fiksjonen og får meg til å tenke på forfatteren i stedet.

Men altså, Sanderson er kul. Kul nok til at jeg er villig til å se gjennom fingrene med litt av det tekniske for å se hva han gjør med stoffet sitt. Jeg skal prøve meg på Mistbourne-trilogien etterhvert også. Tross alt er kule ideer en stor del av gleden ved å lese denne sjangeren.

Bokshopping

Selv om det snart er jul, er det ikke til å unngå at det ble litt bokshopping på ferie. Nå er ikke han jeg reiste sammen med så tålmodig at det ble mange bokhandler, men en god time hos Blackwell i Oxford (beskrevet slik i min Lonely Planet bok: "The knowledge retailer" stocks every book you could ever need) ga uansett resultater. Jeg kunne vært der mye lenger - jeg var jo bare innom én av etasjene egentlig - og kunne handlet mye mer, men prøvde begrense meg litt. 

Det var 3 for 2 på Penguin-pocketbøker, og jeg likte så godt det nye designet på disse.
Dermed ble det Jane Austen - Northanger Abbey som er en av bøkene i Lines lesesirkel neste år.
Jeg fant også ut at det er på tide å lese H.G.Wells og plukket med meg The Time Machine og The Invisible Man.

Butikken hadde ei diiiger hylle med forskjellige bøker om språk, og jeg hadde lyst til å ta med nesten alle sammen hjem. Først tenkte jeg å kjøpe pensumbøker, men siden jeg ikke husket hvilke bøker det var, ble det denne i stedet. Jeg har lest ei annen språkbok av Guy Deutcher før som jeg likte, og denne har tema som om mulig er enda mer midt i blinken, så jeg gleder meg til spennende lesning.

Ei tynn flis i "Great Ideas" serien til Penguin. Jeg leste en annen essaysamling av Orwell i høst som jeg likte godt, og likte tittelen på denne. Har nesten lest den ferdig nå, og kan vel røpe at jeg ikke er like begeistret denne gangen. Orwell skriver fremdeles klart og påståelig, men tematikken engasjerer ikke like mye. Mer omfattende omtale kommer når jeg er helt ferdig.







Life in the ancient near east ble med hjem fra gift shopen på Ashmolean museum. Gammel, gammel historie er snaskens, og en kjapp sideblafring i butikken lover godt.

Bok som er kjøpt kun på grunn av målet om å lese ei bok på et nytt språk i løpet av 2013. Har foreløpig forsøkt meg på de to første setningene og skjønner fint lite. Tynn bok, men skal jeg ha noen sjanse, må jeg sitte med ordbok og slå opp annethvert ord. Men 30 kroner er det verdt å forsøke nå et mål.

Bildeblogging

Etter en hektisk høst med jobb og studier, var jeg veldig klar for pause da eksamen var over. Og når reisemål skal diskuteres her i heimen, er det stort sett variasjon over samme tema: England.

Denne gangen har vi vært på tur i åtte dager med leiebil. På den tiden har vi fått tid til litt av hvert. Vi har selvsagt vært turister og vandret rundt og glodd på ting, vi (les: jeg) har shoppa og vi har vært på to vennebesøk, først utenfor Brighton, deretter Blackpool.

Men denne gangen har vi også tatt livet veldig med ro, slappet av og sovet masse. En perfekt miks med andre ord!

Jeg har selvsagt ikke vært i Oxford uten å handle bøker, men det skal få sitt eget innlegg. I dag blir det mest bilder.

Oxford er en sofistikert by. Her er det prismekroner selv i julegata.

Ingen Englandstur uten Henry VIII. Denne gang som byste på Ashmolean museet i Oxford.

Mer Oxford. Dette er en detalj fra den mest kjente collegebygningen, Christ Church.

Utsikten fra hotellrommet i Tewkesbury. Perfekt for spøkelseshistorier.

Kirkene her hjemme ser liksom så stusselige ut i sammenligning. Chester Cathedral.

En småkjølig dag og vandre rundt bymuren i Chester.

Chester er full av svart-hvite Tudorhus som dette. Fint!

Avsluttet turen i badebyen Blackpool. Kanskje ikke ideelt i desember, men fint likevel.

Litterære nyttårsforsetter 2013

Det er kanskje litt tidlig å begynne med nyttårsforsetter, men Line har inspirert meg til å tjuvstarte.
Hun var riktignok smart nok til å kalle det noe annet enn nyttårsforsetter, da så det litt mindre malplassert ut å komme med drassende med det allerede. Men skal jeg først lære meg å mislykkes offentlig, kan jeg like gjerne begynne med en gang.

1. 

Har en date med Tolstoj i 2013

Jeg har hatt planer om å lese Krig og Fred lenge, i hvert fall siden jeg leste Anna Karenina våren før jeg begynte å blogge. 2013 er året, jeg kjenner det på meg. Og for å gi meg selv det sparket bak jeg tydeligvis trenger, skal jeg være med på lesesirkel for å få det til. Jeg har ikke egentlig noe mål om å lese alle 1001-bøkene som Line og andre jobber seg gjennom, men jeg liker samlesninger/lesesirkler og observerer at jeg har mange av årets bøker i hylla allerede.
Mål 2013: Jeg skal lese minst halvparten av bøkene i Lines lesesirkel, og Krig og Fred skal være blant bøkene jeg leser.

2. 
Noe som på naturlig vis leder meg til det obligatoriske punktet jeg knapt tør nevne: Off the shelf.
Det er mange bøker jeg har lyst til å lese som jeg allerede kan regne som samboere. Observerer at jeg så langt i 2012 har greid lese hele tre, jeg gjentar: tre,  av bøkene som stod uleste i hylla da året startet. Må vel innrømme at jeg har greid pådra meg ganske mange flere samboere i løpet av året, slik at summen av uleste bøker er sterkt oppadgående.
Mål 2013: Antall uleste bøker i hylla skal ikke være større 01.01.14 enn det var 01.01.13
(Yeah, right...)

3.
Basert på hva jeg har lest i år, trenger jeg egentlig ikke noe lesemål om å lese fantasy.
Men, jeg skal ha ett likevel: Jeg skal fortsette å lese fantastisk litteratur skrevet av norske forfattere. Jeg begynte på dette leseprosjektet i år med samlesningen av norsk fantasy, som jeg er veldig glad for at flere ville være med på. Jeg er litt usikker på om det blir ny samlesning i år, det kommer vel egentlig an på om det er stemning for det, men uavhengig av om det blir samlesning eller ikke skal i hvert fall jeg lese norsk fantasy.
Mål 2013: Lese minimum åtte fantasybøker skrevet av norske forfattere.

Lese noen av disse i 2013?

4.
Noe jeg har tenkt på flere ganger i løpet av dette året, er hvor lite amerikansk litteratur jeg egentlig har lest. Alle klassikerne jeg bare har hørt om, og alle samtidsforfatterne jeg leser så mye om andre steder, det er på tide å komme i gang. Det lille jeg faktisk har lest de siste årene, har stort sett vært bøker jeg har likt veldig godt, så jeg ser ingen grunn til at det samme ikke skulle være tilfelle.
Mål 2013: Lese minimum åtte realistiske romaner skrevet av nordamerikanske forfattere.

5.
Jeg skal begynne å skrive igjen. I høst har alt annet tatt overhånd, og jeg kan strengt tatt ikke helt se at våren skal bli annerledes. Jeg mener, jeg har ikke sagt opp jobben, og jeg har søkt opptak på emner tilsvarende 30 studiepoeng neste semester også. Men: det er et spørsmål om prioritering og om å si at noe er viktig.
Mål 2013: Jeg skal levere nyskrevet tekst hver gang skrivegruppa møtes, ikke grave fram gammel moro fordi jeg ikke har hatt tid til å skrive noe nytt.

6.
Jeg liker noveller, men er fremdeles ikke flink nok til å lese dem.
Mål 2013: Jeg skal lese minst åtte novellesamlinger.

7.
Jeg er ikke i ferd med å bli lingvist for ingenting. Språk opptar meg. Per i dag er jeg i stand til å lese bøker på seks språk (hvis man regner nynorsk og bokmål som to forskjellige, noe jeg gjør.)
Mål 2013: Jeg skal i løpet av året ha lest minst ei bok på hvert språk jeg er i stand til. I tillegg skal jeg gjøre et forsøk på språk nummer sju. Og ja, da er det lov med lettlest varianter. Alle må begynne et sted.

8. 
Ofte synes jeg det er morsommere å skrive blogginnlegg om andre ting enn enkeltbøker. Samtidig er det skumlere og vanskeligere, så det er ikke så ofte jeg gjør det. Men: Om jeg snakker sant når jeg sier at jeg blogger for å trene skriving, må jeg utfordre meg selv mer. Derfor:
Mål 2013: Skrive flere blogginnlegg som handler om bøker/litteratur på en annen måte enn å være rene bokomtaler.


Se der ja. Alle gode ting er åtte, er det ikke det det heter? Da sees vi her igjen om et år så du kan peke nese og le av meg for alt jeg ikke har fått til, er det avtalen?