lørdag 22. desember 2012

Brandon Sanderson - Warbreaker

Det er ikke lenge siden jeg leste og blogget om min første Brandon Sanderson bok, og her kommer omtale nummer to. Da eksamen var unnagjort og jeg endelig kunne lese akkurat hva jeg hadde lyst til, var det nemlig Warbreaker jeg plukket ut av bokhylla.

På sett og vis kjennes det unødvendig å skrive denne omtalen. Hvorfor? Fordi det jeg har å si i hovedsak er akkurat det samme som forrige gang. Igjen er jeg imponert over originaliteten i verdenen  Sanderson introduserer meg for. Igjen er jeg mindre imponert over oppbyggingen av selve fortellingen. Sagt på en annen måte: Ideen er råkul, utførelsen helt grei.

Som i Elantris foregår mesteparten av handlingen i Warbreaker sted i én by. Det er noe jeg liker. Man trenger ikke sende karakterene ut på lange, episke reiser for å skape spenning bare fordi det var det Tolkien gjorde. Sanderson viser at det er mer enn nok å ta tak i selv i en verden som ikke krever store kart for at leseren skal kunne holde følge. (Selv om han faktisk gir oss ett kart over byen der handlingen finner sted, T'Telir.) Også i Warbreaker er det slik at noen av hovedkarakterene kommer fra et annet sted, men selve reisen er unnagjort helt i starten av boka, og i resten av handlingen spiller de rollen som outsidere i byen de har reist til.

Det som definitivt er Sandersons store styrke, er evnen til å kreere et troverdig og originalt univers, og da særlig når det kommer til å forklare magien. I Warbreaker er det to ting som står sentralt: farger og det som i boka kalles "breath". Hvert menneske blir født med ett "breath", en form for livsgnist eller selvbevvisthet som av noen tolkes som menneskets sjel, mens andre har et mer praktisk syn på saken. Et menneskes breath er for eksempel det som får deg til å merke det om noen stirrer på deg. Men.
Breath kan overføres fra et menneske til et annet, og når man har flere breaths begynner ting å skje. Har man 50 kan man lese andres auraer og se hvor mange breaths andre har, og hvor sterke disse er. Har man 200 har man perfekt pitch (altså evnen til å høre forskjell på toner), med 600 kan man se forskjell på alle fargenyanser osv. Poenget er: Jo flere breaths, jo flere goder, og har man mange nok er man en "awakener". Da kan man sende sine breaths inn i livløse ting og kommandere dem til å utføre enkle ordre. Energien som kreves tar man fra farger. I tillegg finnes det noen som ikke har mange breaths, men som i stedet har ett breath som alene er sterkt nok til å sende dem til 5. nivå på skalaen. Disse kalles Returned og tilbes som guder i Hallandren. Den mektigste av dem alle er Susebron, the God King.

Det er ikke så lett å forklare med få ord, og det høres veldig innviklet ut, men når du leser, faller bitene fort på plass. Jeg kjøper hele konseptet glatt - som sagt: fantasien Sanderson legger for dagen her imponerer meg stort. Samtidig er plottet spennende og intrigene på plass. Vi følger synsvinkelen til fire karakterer gjennom boka: Søstrene Vivenna og Siri - prinsesser fra kongedømmet Idris. Vivenna har vært forlovet med Susebron siden fødselen, og ved bokas start fyller hun 21, og selve giftermålet skal finne sted. Men Idris og Hallandren er på randen av krig, og kongen velger i stedet å sende sin yngste datter, Siri, som brud til gudekongen, og Vivenna følger etter for å redde henne. I tillegg møter vi Lightsong the Bold, guden for mot, en artig figur som ikke tror på sin egen gudommelighet og den mer mystiske Vashir som det er vanskelig å få tak på. Alle blir på sin måte viklet inn i maktkampen om hvorvidt det ender i krig mellom de to kongedømmene eller ikke.

Det er spennende, men jeg er likevel ikke helt overbevist. Jeg synes rett og slett ikke Sanderson skriver godt nok. Han liker å banke poengene sine inn, og for meg blir det rett og slett hakket for overtydelig og gjentakende. Som insisteringen på å bruke ordet ostentatious på hver side i kapitlene om Vivenna. Det er greit, jeg skjønte det første gangen: Hun er oppdratt til ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet - du trenger ikke fortelle meg det hver eneste gang du snakker om henne. Og selv om jeg forutså mindre av handlingen denne gangen enn da jeg leste Elantris, blir jeg fremdeles ikke overrasket når ting avsløres underveis. Om noe er for godt til å være sant, er det som regel ikke sant, og enkelte løsninger er bare hakket for konstruerte til at jeg går med på det. For meg er det et problem, i hvert fall når jeg leser denne typen bøker, når noe i teksten drar meg ut av fiksjonen og får meg til å tenke på forfatteren i stedet.

Men altså, Sanderson er kul. Kul nok til at jeg er villig til å se gjennom fingrene med litt av det tekniske for å se hva han gjør med stoffet sitt. Jeg skal prøve meg på Mistbourne-trilogien etterhvert også. Tross alt er kule ideer en stor del av gleden ved å lese denne sjangeren.

2 kommentarer:

  1. HÆ? Warbreaker? Hæ? Skjønner ingenting jeg. Aldri hørt om. Det er jo veeeeeldig rart. Men takk for god omtale.

    God jul til deg og dine!

    SvarSlett
  2. Hehe, vet ikke hvorfor du ikke har hørt om den jeg. Du er jo grunnen til at JEG kjøpte denne. Fikk gavekort hos svenske Bokia i bursdagsgave fra svigers, så var innom avdelingen i Helingborg for å bruke det opp i sommer. Og da jeg så denne i hylla var det sånn... Sanderson? Han sier Knirk jeg må lese, så da fikk han jo selvsagt være med hjem ;)

    SvarSlett