Jane Austen - Northanger Abbey

Dette er fjerde boka på rad jeg leser i Lines lesesirkel, og i dag må jeg innrømme jeg er litt letta. Etter de tre første har jeg begynt å lure på om jeg er i ferd med å bli som en av de to gamle gubbene på balkongen i Muppet show som synes alt er noe herk og alltid kunne gjort det bedre selv.

Så var altså Jane Austen den som skulle snu det rundt for meg, den så jeg ikke helt komme. Kanskje er det fordi sola endelig bestemte seg for å titte fram så jeg kunne lese på verandaen. Kanskje er det fordi at sammenlignet med å pugge bøyningsmønstre til creeverb er enhver roman å foretrekke. Eller kanskje er det rett og slett sånn at under all kynismen og forkjærligheten for fåmælt barske menn som spytter på gulvet og spretter opp folk de ikke liker med en sløv lommekniv, finnes det en romantiker likevel. Bare ikke fortell det til noen, det kan være vår lille hemmelighet.

Når det er sagt, jeg har lest og likt Jane Austen før, men det er lenge siden. Nærmere bestemt i slutten av tenåra da mitt eget lengtende ungpikehjerte slurpet i seg alt som kunne ligne sentimentale kjærlighetshistorier, og da særlig om handlingen i tillegg foregikk i England.

Fortellingen i seg selv er da også Austen slik jeg husker henne: Ung jente møter mann, en roman skjer og til slutt får de hverandre. Det jeg derimot ikke var helt forberedt på, var hvor morsom Northanger Abbey er. Allerede på første side, lo jeg høyt:

Her father was a clergyman, without being neglected, or poor, and a very respectable man, though his name was Richard - and he had never been handsome.

Austen har tilsynelatende ingen respekt for karakterene sine i denne romanen. Hun viser dem fram, gjør narr av dem og kommer stadig inn selv for å kommentere det som skjer og måten det skjer på. Hun kommenterer sine egne valg, romanlesing generelt og lar hovedpersonen Catherine ha forlest seg på romaner på samme måte som vi kjenner fra en viss vindmøllebekjempende spansk ridder. Austen får meg i det hele tatt til å glemme at det jeg leser er kjærlighetshistorien mellom Catherine og Henry, en historie som egentlig er en ganske vag i utgangspunktet. (Jeg mener, har Catherine egentlig noen bedre grunn til å falle for Henry enn at han var den første som snakket til henne? Joda, om jeg skulle valgt meg en mann fra denne bokas univers, hadde jeg helt klar valgt herlig ironiske Henry Tilney og ledd meg gjennom alle forferdelige ball, men i motsetning til vår kjære heltinne Catherine, forstår jeg ironi.)
I stedet leser jeg kjærlighetshistorien om en lesers forhold til litteraturen, fortalt gjennom Catherines slukeforhold til bøker, forfatterens egne innskudd og masseviss av henvisninger til andre tekster.
Og vips er jeg plutselig helt med!

Jeg lot meg også rive med av Austins blomstrende språk. Det føles så elegant, utgjort høflig og samtidig ironisk naivt - særlig i dialogene. Jeg er en sucker for det britiske, og mer erkebritisk enn dette blir det liksom ikke. Disse pludrende småjentene som bedyrer sin evige hengivenhet mellom alle diskusjoner om kniplinger og hatter - det er så langt fra meg selv jeg tror det er mulig å komme, og kanskje er det derfor det er så lett å le. Men det er greit å le, fordi det er så tydelig at det er det forfatteren ønsker.

Jeg hadde for øvrig på forhånd sett Northanger Abbey nevnt som et eksempel på en tekst med elementer som gjorde at den bikket over mot fantasysjangeren, og var spent på grunn av det. Om jeg hadde husket hvor jeg leste det, hadde jeg hatt en høne å plukke med vedkommende. De eneste fantastiske elementene i denne teksten, er i bøkene Catherine leser og i det bøkene får henne til å se for seg. Northanger Abbey handler i stor grad om de gotiske romanene fra sin egen samtid, men den er ikke en av dem. Uten at det betyr noe annet enn at jeg gikk inn i lesingen med feil forventninger.

I dette tilfellet gjorde ikke det noe, for Northanger Abbey var et godt bekjentskap likevel.


PS:
En annen ting ble også åpenbar da jeg begynte å lese denne boka. Nemlig det at da jeg sa jeg ikke hadde ei bok med nøkkel på omslaget i bokhylla, tok jeg feil. Her er det jo nøkler i hopetall.

Verdens siste bokhandel

Det er stille fra meg om dagen, noe som har en viss sammenheng med at jeg har eksamen om under to uker. Med andre ord: jeg leser, men jeg leser cree-grammatikk, noe som ikke egner seg spesielt godt til blogginnlegg.

Men om dere vil se en snurrig liten film, så anbefaler jeg denne som SFSignal la ut på søndag:

"The Last Bookshop imagines a future where physical books have died out.
One day, a small boy’s holographic entertainment fails, so he heads out to explore the streets of abandoned shops outside. Down a forgotten alley he discovers the last ever bookshop. And inside, an ancient shopkeeper has been waiting over 25 years for a customer…"

Kanskje i overkant skeptisk til e-bøker og bøkenes framtid generelt, men fin likevel.

Håvard Lilleheie og Alexander Aas - Strømsgodset

Det fins bøker man leser av andre grunner enn de litterære. Som denne.
"Den kommer jeg i hvert fall aldri til å lese om på bloggen din," mente broder'n. Jeg er selvsagt lettlurt nok til å bite på den, så jo, bokomtale av fotballbok blir det.

Jeg har blitt flaska opp på Strømsgodset, og har vært blå omtrent så lenge jeg kan huske. Det går i arv sånt. Jeg blei med pappa på kamp, og så var det gjort. Jeg husker ikke akkurat når det begynte, men jeg husker at første gang jeg så dem tape var en 0-2 kamp mot Molde. Jeg husker hvor overraska jeg blei, jeg hadde fått det for meg at jeg var en eller annen form for goodluck charm og at de ikke kunne tape så lenge jeg var på tribunen. Og jeg veit jeg var hardt ramma før 1991, Godsets første cupfinale i min levetid som jeg var livredd vi ikke skulle få billetter til. Vi fikk billetter. Godset hadde allerede rykka ned fra eliteserien og møtte storfavoritt Rosenborg, trønderfansen sang "seier'n er vår" før kampen begynte. Men Odd Johnsen, Trond Nordeide og keeper Frode Olsen sørga for at cupgullet havna i Drammen. Jeg stod i setet og veiva med det blåhvite flagget mitt, og sovna sittende i trappa på bussen på vei hjem.
Det tar på å være 10 år og på sin første cupfinale.

Men nå var det altså denne boka jeg skulle skrive om. Jeg fikk den av pappa, som karakteristisk nok kjøpte tre eksemplarer, ett til seg selv, ett til broren min og ett til meg. Gis det ut bok om laget ditt, kjøper du ikke ei på deling, du støtter opp. Det er sånn det er.

Med undertittelen ånei! Hjelpetreneren fikk jobben er det klart helt fra starten at dette ikke er ei historiebok om klubben. I stedet dreier det seg om perioden fra Ronny Deila overtok som hovedtrener i 2008 og ut 2012 sesongen, der vi til fotballnorges store overraskelse vant seriesølvet. Det handler om den største oppturen jeg har opplevd gjennom over 20 år som fan.
Men jeg må vel noe motvillig innrømme at selve boka ikke akkurat var en højdare.

Boka tar for seg sesong for sesong fortalt fra to perspektiver: Håvard Lilleheie er klubbens kjendisfan, Alexander Aas var spiller og lagkaptein (nå i klubbens markedsavdeling).
Men det stemmer ikke helt. For det første er boka dårlig redigert. Det er mange småfeil der ord mangler eller er lagt til, noe som er et stadig irritasjonsmoment. For det andre kan jeg ikke med beste velvilje karakterisere noen av forfatterne som store skribenter. Det er en helt grei gjennomgang av disse sesongene, men ingenting mer. Lilleheies kapitler er rimelig blodfattige saker som stort sett preges av at han har sett alle kampene i opptak for å skrive boka, og han referer samtlige resultater og målscorere. Skal jeg lese en fans opplevelse, forventer jeg litt mer.... opplevelse, ikke bare tørre fakta. Og når du skal lese en spillers syn på de samme årene, håper du på litt inside information. Det er litt av det, men mest mer av det samme som i Lilleheies kapitler: Ny oppramsing av de samme resultatene. Mitt hovedproblem med boka er i det hele tatt at den er litt for lite personlig. Den er gitt ut i det som heter supporterserien, og for en supporter handler fotball om engasjement. Jeg tviler ikke på engasjementet til hverken Lilleheie eller Aas, men det kommer ikke fram i teksten, og da hjelper det lite.

Å være fan handler om alle følelsene, også de irrasjonelle. Om å være overbevist om at vi tapte cupfinalen i 1997 fordi jeg spise opp sjokoladen min for fort. (Vi var gode så lenge jeg spiste sjokolade, så fort jeg var ferdig, var laget det også.) Om  stå på den gamle tribunen i Skien og være helt, helt tom da vi rykka ned fra eliteserien. Om å stå på torget sammen med 10 000 andre og synge allsang  på de samme sangene igjen og igjen mens vi venta på at laget skulle komme fra banketten etter cupfinaleseier mot Follo i 2010. Om følelsen av å være åtte meter høy da Øyvind Storflor reduserte til 2-1 på Vicente Calderon i Madrid og samtlige drammensere på tribunen feira som om vi hadde vinni VM, mens spanjolene uforstående prøvde kommunisere til oss på tegnspråk at vi faktisk hadde tapt kampen. Det brydde ikke vi oss om. 2-1 tap på bortebane betydde at med 1-0 hjemme på Marienlyst, ville vi ha slått ut Atletico Madrid av europacupen! Og hjemme på Marienlyst kunne vi slå hvem som helst, det kunne vi i hvert fall enda tro mens vi hoppa rundt i Madrid og feira tap som om det var seier. (Vi tapte riktignok i Drammen også, men vi tapte etter å ha spilt en god kamp. Og de siste fem-ti minuttene stod hele Marienlyst stadion opp og sang Godset fra Drammen, igjen og igjen til kampen var slutt. Det var en mektig følelse det også - og helt uforståelig for spanjolene som er vant til å bues av banen når de taper.)

Det kommer altså noe godt ut av å lese en middelmådig bok også. I hvert fall så lenge den handler om Strømsgodset. Det kan være referater så mye det vil. Jeg var der, jeg husker, jeg kan fylle ut resten sjøl.

Ekte kjærlighet! Det er sånn vi sier det i Drammen.






(Og, dette ser jeg når jeg leser gjennom før jeg trykker publiser: Her skriver jeg om Drammen og fotball, og vips kommer alle a-endelser og inntrøkte i-er som jeg vanligvis jager vekk fra skriftspråket snikende. Les denne teksten med trykk på første stavelse og tjukk l.)

Torbjørn Øverland Amundsen: Bian Shen

Dette er bok to i årets samlesning av norsk fantasy. Vi er flere som blogger om denne boka i dag.

En realistisk roman har gjerne to hovednivåer jeg bevisst eller ubevisst vurderer gjennom lesingen av boka: selve fortellingen og språket.

Fantastiske romaner har et tredje nivå, et nivå jeg opplever som enda høyere i hierarkiet, nemlig konseptet.
Fantastiske romaner skaper sin egen verden side om side med historiefortellingen, og dette er det første elementet jeg tar stilling til: Kjøper jeg grunnpremisset for denne verdenen? Og kjøper jeg det først etter en lengre forhandlingsrunde, eller legger jeg alle pengene og rikelig med tips på bordet fra første side?

I Bian Shen er jeg nærmest det siste. Vi befinner oss i nåtidens Norge, men én ting er forskjellig. Spredd rundt på kloden finnes en gruppe barn som lever i en evig sløyfe av gjenfødelse. De dør før sin 14. bursdag og gjenfødes i en ny kropp med alle minner fra sitt forrige liv inntakte. Resultatet er mennesker som fysisk sett er barn, men som mentalt kan være flere tusen år gamle. Jepp, jeg digger dette premisset og alle mulighetene det gir. Så mye at jeg har lyst til å late som det er min egen ide og skrive fortellingen selv i stedet for å lese boka.

Dette er ikke ment som negativ kritikk av boka, men som skryt av konseptet. På dette tidspunktet har jeg kun lest forlagets omtale av hva jeg kan vente meg, ikke selve teksten. Men jeg opplever at konseptet har så mye energi at hjernen raser av gårde og har ikke tid til å vente på hva forfatteren har å si.  Dette er bakgrunnen for at jeg, når jeg har lest Bian Shen, føler den er litt uforløst. Andre vil kanskje lese den helt annerledes, men jeg kan bare lese som meg. Og jeg blir skuffet fordi alle de tingene jeg tenkte hadde vært kult å utforske med dette grunnkonseptet, ikke blir det.

Jeg kan gi ett eksempel: Her har du en gruppe barn som gjennom flere tusen år har opplevd å bli 13 år, men aldri eldre. Men det er veldig stor forskjell på å være 13 år i dag og på et tidspunkt da forventet levealder var under 30. Jeg tenker at det er et paradoks for disse barna: Jo eldre de blir mentalt, jo yngre blir de, sett med samfunnets øyne. Det er en bevegelse i motsatte retninger som berøres i liten grad i teksten (med unntak av at det nevnes at flere av barna har selv blitt foreldre i tidligere liv), men som jeg skulle ønske forfatteren gravde mer i.

Så er det handlingsplanet. Boka starter når Artur våkner til sin 14. bursdag. Siden han er ett av Barna som aldri har opplevd å bli eldre enn 13, er dette en hendelse med massive implikasjoner. Hvorfor nå? Hvorfor akkurat han? Plutselig må han forholde seg til tanken om å bli voksen og tanken om at det kanskje også er mulig å dø for godt. Det viser seg ganske raskt at Artur er tatt ut av mønsteret av en helt bestemt grunn: noen er ute etter å ødelegge verden, og Artur får i oppdrag og redde den.

Resten av boka er i så måte en klassisk quest-fantasy der vår helt og hans medhjelpere jobber iherdig for å stoppe en motstander med skumle hensikter. Det er ikke spesielt nyskapende, og jeg opplevde heller ingen store overraskelser underveis, men det var underholdende og tidvis spennende. Siden dette er ment å være første boka i en trilogi, får man heller ingen egentlig avslutning, snarere en avrunding og så en opptakt til neste bok. Det er som det skal være.

Det er likevel to områder der det skurrer for meg: karaktertegning og språk.
Artur er som nevnt mentalt flere tusen år gammel. Samtidig er han også veldig 14. Det blir en litt merkelig blanding som gjør det vanskelig for meg å få tak i noen egentlig personlighet. Jeg regner med dette har å gjøre med at denne boka er utgitt som ungdomsroman, og at målgruppa skal ha en tenåring å gjenkjenne seg i. Men jeg har litt problemer med å godta Artur som vanlig, norsk tenåring som gjør lekser, spiller dataspill og forholder seg til jevnaldrede kamerater. Har du levd gjennom hele den kjente verdenshistorien, virker det for meg unaturlig at du skal greie motivere deg for til leksene til en norsk 9. - 10. klasse. Etterhvert får vi se litt andre sider av Artur, men jeg får aldri helt taket på han. Men, altså, jeg har heller ingen fasit på stående fot om hva som ville vært en troverdig personlighet for en som har levd i 2500 år...

Språklig er det vanskelig å være konkret og sette fingeren på akkurat hva som skurrer. Det er bare litt for enkelt, litt for rett fram for min smak. Og så opplever jeg flere ganger at det går litt på tomgang - passasjer som ikke har noen betydning for handlingen som jeg stopper opp ved og leter etter skjulte betydninger i. Hvorfor skulle forfatteren fortelle meg om brødskivespising om brødskivespising er alt som skjer i den scenen? Hvorfor fortelle at Artur spiller et dataspill før han legger seg, når dette dataspillet aldri dukker opp igjen og har betydning? Alle disse markørene som viser at Artur er en vanlig 14-åring, virker for meg bare forstyrrende. De drar meg ut av fiksjonen og ødelegger innlevelsen.

Oppsummeringen for min del er fryktelig urettferdig:
Jeg ønsker meg ei bok med samme konsept, men skrevet med tanke på en voksen målgruppe. Jeg ønsker meg at Artur er en moden, voksen person fanget i et barns kropp og utfordringene som følger av dette. Tenk for eksempel hvor usannsynlig frustrerende det må være å ha 2500 års livserfaring og kunnskaper som langt overgår kunnskapen til samtlige mennesker der du bor, og så måtte tilbringe all tiden din sammen med 7-åringer fordi det er din fysiske alder.

Dette er selvsagt helt teit å si, og det er en fullstendig egoistisk vurdering. Hadde jeg for eksempel skulle skrevet en avisanmeldelse av denne boka, ville den sett helt annerledes ut - da måtte jeg tatt utgangspunkt i hvordan boka vil fungere for målgruppen, som jo ville være den rettferdige tingen å gjøre.

Men dette er min blogg der jeg skriver om mine leseopplevelser, og da blir målgruppen irrelevant.
For meg ble denne boka litt for enkel, både i handling og i språk, til virkelig å begeistre. Dermed ble det en leseopplevelse midt på treet. Samtidig er det ei bok jeg godt kan finne på å anbefale til andre.
Dermed spriker vurderingen litt i alle retninger.

Andre samlesningsbok

I morgen er det klart for omtaler av årets andre samlesningsbok i prosjektet der vi leser norskskrevet fantasy sammen. Denne gangen er det Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen som står for tur, en debutroman fra 2013.

Denne gangen har jeg ikke helt oversikt over hvem som er med, men jeg mistenker at det er flere enn på forrige bok. Om du leser og blogger om boka i dag (eller allerede har gjort det/gjør det senere - er ikke så nøye med deadliner her i gården), legg igjen en link i kommentarfeltet slik at vi finner deg.

Omtaler av boka:
Den har jeg lest
Jærbiblioteket
Astrid Terese
Knirk
Elida (My first, my last, my everything)
Bøker og bokhyller
Bokstavelig Talt

Oppsummering mars

Litt sent ute, men det er på tide med å oppsummere lesemåneden mars på bakgrunn av lesemålene for 2013. Aller mest fordi jeg egentlig skal skrive skoleoppgave og trenger en unnskyldning til å la være.

• I mars har jeg fullført 6 bøker. Nå rekord for året, men litt juks siden tre av dem var pensumbøker jeg har holdt på med siden januar.
• 5 var fra egne hyller, 1 fra biblioteket
• Av de 5 fra egne hyller var samtlige anskaffet i år. Fire kjøpt selv, en mottatt fra forlaget.
• Tilveksten i bokhylla etter februar var +18. Mars har faktisk vært en bra måned i så måte. Bare ei bok kom inn, og den fikk jeg i gave. Med fem leste bøker fra egne hyller denne måneden er dermed tilveksten nede i +14.
• Ingen flere novellesamlinger, fremdeles 1/8
• Ingen amerikanske, realistiske romaner 0/8
• Har lest Lines lesesirkelbok, så der er jeg nå på 3/6. 
• Har lest norskskrevet fantasy, dermed 2/8
• Fremdeles ikke lest bøker på hverken dansk eller svensk i år
• Skriving? Hadde tekst klar til skrivegruppa, men møtet ble utsatt til april. Men siden teksten var skrevet, gir jeg meg selv klapp på skuldra for den likevel.

Sånn, prokrastinering unnagjort. Marsj tilbake til skolebøkene!