Torbjørn Øverland Amundsen: Bian Shen

Dette er bok to i årets samlesning av norsk fantasy. Vi er flere som blogger om denne boka i dag.

En realistisk roman har gjerne to hovednivåer jeg bevisst eller ubevisst vurderer gjennom lesingen av boka: selve fortellingen og språket.

Fantastiske romaner har et tredje nivå, et nivå jeg opplever som enda høyere i hierarkiet, nemlig konseptet.
Fantastiske romaner skaper sin egen verden side om side med historiefortellingen, og dette er det første elementet jeg tar stilling til: Kjøper jeg grunnpremisset for denne verdenen? Og kjøper jeg det først etter en lengre forhandlingsrunde, eller legger jeg alle pengene og rikelig med tips på bordet fra første side?

I Bian Shen er jeg nærmest det siste. Vi befinner oss i nåtidens Norge, men én ting er forskjellig. Spredd rundt på kloden finnes en gruppe barn som lever i en evig sløyfe av gjenfødelse. De dør før sin 14. bursdag og gjenfødes i en ny kropp med alle minner fra sitt forrige liv inntakte. Resultatet er mennesker som fysisk sett er barn, men som mentalt kan være flere tusen år gamle. Jepp, jeg digger dette premisset og alle mulighetene det gir. Så mye at jeg har lyst til å late som det er min egen ide og skrive fortellingen selv i stedet for å lese boka.

Dette er ikke ment som negativ kritikk av boka, men som skryt av konseptet. På dette tidspunktet har jeg kun lest forlagets omtale av hva jeg kan vente meg, ikke selve teksten. Men jeg opplever at konseptet har så mye energi at hjernen raser av gårde og har ikke tid til å vente på hva forfatteren har å si.  Dette er bakgrunnen for at jeg, når jeg har lest Bian Shen, føler den er litt uforløst. Andre vil kanskje lese den helt annerledes, men jeg kan bare lese som meg. Og jeg blir skuffet fordi alle de tingene jeg tenkte hadde vært kult å utforske med dette grunnkonseptet, ikke blir det.

Jeg kan gi ett eksempel: Her har du en gruppe barn som gjennom flere tusen år har opplevd å bli 13 år, men aldri eldre. Men det er veldig stor forskjell på å være 13 år i dag og på et tidspunkt da forventet levealder var under 30. Jeg tenker at det er et paradoks for disse barna: Jo eldre de blir mentalt, jo yngre blir de, sett med samfunnets øyne. Det er en bevegelse i motsatte retninger som berøres i liten grad i teksten (med unntak av at det nevnes at flere av barna har selv blitt foreldre i tidligere liv), men som jeg skulle ønske forfatteren gravde mer i.

Så er det handlingsplanet. Boka starter når Artur våkner til sin 14. bursdag. Siden han er ett av Barna som aldri har opplevd å bli eldre enn 13, er dette en hendelse med massive implikasjoner. Hvorfor nå? Hvorfor akkurat han? Plutselig må han forholde seg til tanken om å bli voksen og tanken om at det kanskje også er mulig å dø for godt. Det viser seg ganske raskt at Artur er tatt ut av mønsteret av en helt bestemt grunn: noen er ute etter å ødelegge verden, og Artur får i oppdrag og redde den.

Resten av boka er i så måte en klassisk quest-fantasy der vår helt og hans medhjelpere jobber iherdig for å stoppe en motstander med skumle hensikter. Det er ikke spesielt nyskapende, og jeg opplevde heller ingen store overraskelser underveis, men det var underholdende og tidvis spennende. Siden dette er ment å være første boka i en trilogi, får man heller ingen egentlig avslutning, snarere en avrunding og så en opptakt til neste bok. Det er som det skal være.

Det er likevel to områder der det skurrer for meg: karaktertegning og språk.
Artur er som nevnt mentalt flere tusen år gammel. Samtidig er han også veldig 14. Det blir en litt merkelig blanding som gjør det vanskelig for meg å få tak i noen egentlig personlighet. Jeg regner med dette har å gjøre med at denne boka er utgitt som ungdomsroman, og at målgruppa skal ha en tenåring å gjenkjenne seg i. Men jeg har litt problemer med å godta Artur som vanlig, norsk tenåring som gjør lekser, spiller dataspill og forholder seg til jevnaldrede kamerater. Har du levd gjennom hele den kjente verdenshistorien, virker det for meg unaturlig at du skal greie motivere deg for til leksene til en norsk 9. - 10. klasse. Etterhvert får vi se litt andre sider av Artur, men jeg får aldri helt taket på han. Men, altså, jeg har heller ingen fasit på stående fot om hva som ville vært en troverdig personlighet for en som har levd i 2500 år...

Språklig er det vanskelig å være konkret og sette fingeren på akkurat hva som skurrer. Det er bare litt for enkelt, litt for rett fram for min smak. Og så opplever jeg flere ganger at det går litt på tomgang - passasjer som ikke har noen betydning for handlingen som jeg stopper opp ved og leter etter skjulte betydninger i. Hvorfor skulle forfatteren fortelle meg om brødskivespising om brødskivespising er alt som skjer i den scenen? Hvorfor fortelle at Artur spiller et dataspill før han legger seg, når dette dataspillet aldri dukker opp igjen og har betydning? Alle disse markørene som viser at Artur er en vanlig 14-åring, virker for meg bare forstyrrende. De drar meg ut av fiksjonen og ødelegger innlevelsen.

Oppsummeringen for min del er fryktelig urettferdig:
Jeg ønsker meg ei bok med samme konsept, men skrevet med tanke på en voksen målgruppe. Jeg ønsker meg at Artur er en moden, voksen person fanget i et barns kropp og utfordringene som følger av dette. Tenk for eksempel hvor usannsynlig frustrerende det må være å ha 2500 års livserfaring og kunnskaper som langt overgår kunnskapen til samtlige mennesker der du bor, og så måtte tilbringe all tiden din sammen med 7-åringer fordi det er din fysiske alder.

Dette er selvsagt helt teit å si, og det er en fullstendig egoistisk vurdering. Hadde jeg for eksempel skulle skrevet en avisanmeldelse av denne boka, ville den sett helt annerledes ut - da måtte jeg tatt utgangspunkt i hvordan boka vil fungere for målgruppen, som jo ville være den rettferdige tingen å gjøre.

Men dette er min blogg der jeg skriver om mine leseopplevelser, og da blir målgruppen irrelevant.
For meg ble denne boka litt for enkel, både i handling og i språk, til virkelig å begeistre. Dermed ble det en leseopplevelse midt på treet. Samtidig er det ei bok jeg godt kan finne på å anbefale til andre.
Dermed spriker vurderingen litt i alle retninger.