Jane Austen - Northanger Abbey

Dette er fjerde boka på rad jeg leser i Lines lesesirkel, og i dag må jeg innrømme jeg er litt letta. Etter de tre første har jeg begynt å lure på om jeg er i ferd med å bli som en av de to gamle gubbene på balkongen i Muppet show som synes alt er noe herk og alltid kunne gjort det bedre selv.

Så var altså Jane Austen den som skulle snu det rundt for meg, den så jeg ikke helt komme. Kanskje er det fordi sola endelig bestemte seg for å titte fram så jeg kunne lese på verandaen. Kanskje er det fordi at sammenlignet med å pugge bøyningsmønstre til creeverb er enhver roman å foretrekke. Eller kanskje er det rett og slett sånn at under all kynismen og forkjærligheten for fåmælt barske menn som spytter på gulvet og spretter opp folk de ikke liker med en sløv lommekniv, finnes det en romantiker likevel. Bare ikke fortell det til noen, det kan være vår lille hemmelighet.

Når det er sagt, jeg har lest og likt Jane Austen før, men det er lenge siden. Nærmere bestemt i slutten av tenåra da mitt eget lengtende ungpikehjerte slurpet i seg alt som kunne ligne sentimentale kjærlighetshistorier, og da særlig om handlingen i tillegg foregikk i England.

Fortellingen i seg selv er da også Austen slik jeg husker henne: Ung jente møter mann, en roman skjer og til slutt får de hverandre. Det jeg derimot ikke var helt forberedt på, var hvor morsom Northanger Abbey er. Allerede på første side, lo jeg høyt:

Her father was a clergyman, without being neglected, or poor, and a very respectable man, though his name was Richard - and he had never been handsome.

Austen har tilsynelatende ingen respekt for karakterene sine i denne romanen. Hun viser dem fram, gjør narr av dem og kommer stadig inn selv for å kommentere det som skjer og måten det skjer på. Hun kommenterer sine egne valg, romanlesing generelt og lar hovedpersonen Catherine ha forlest seg på romaner på samme måte som vi kjenner fra en viss vindmøllebekjempende spansk ridder. Austen får meg i det hele tatt til å glemme at det jeg leser er kjærlighetshistorien mellom Catherine og Henry, en historie som egentlig er en ganske vag i utgangspunktet. (Jeg mener, har Catherine egentlig noen bedre grunn til å falle for Henry enn at han var den første som snakket til henne? Joda, om jeg skulle valgt meg en mann fra denne bokas univers, hadde jeg helt klar valgt herlig ironiske Henry Tilney og ledd meg gjennom alle forferdelige ball, men i motsetning til vår kjære heltinne Catherine, forstår jeg ironi.)
I stedet leser jeg kjærlighetshistorien om en lesers forhold til litteraturen, fortalt gjennom Catherines slukeforhold til bøker, forfatterens egne innskudd og masseviss av henvisninger til andre tekster.
Og vips er jeg plutselig helt med!

Jeg lot meg også rive med av Austins blomstrende språk. Det føles så elegant, utgjort høflig og samtidig ironisk naivt - særlig i dialogene. Jeg er en sucker for det britiske, og mer erkebritisk enn dette blir det liksom ikke. Disse pludrende småjentene som bedyrer sin evige hengivenhet mellom alle diskusjoner om kniplinger og hatter - det er så langt fra meg selv jeg tror det er mulig å komme, og kanskje er det derfor det er så lett å le. Men det er greit å le, fordi det er så tydelig at det er det forfatteren ønsker.

Jeg hadde for øvrig på forhånd sett Northanger Abbey nevnt som et eksempel på en tekst med elementer som gjorde at den bikket over mot fantasysjangeren, og var spent på grunn av det. Om jeg hadde husket hvor jeg leste det, hadde jeg hatt en høne å plukke med vedkommende. De eneste fantastiske elementene i denne teksten, er i bøkene Catherine leser og i det bøkene får henne til å se for seg. Northanger Abbey handler i stor grad om de gotiske romanene fra sin egen samtid, men den er ikke en av dem. Uten at det betyr noe annet enn at jeg gikk inn i lesingen med feil forventninger.

I dette tilfellet gjorde ikke det noe, for Northanger Abbey var et godt bekjentskap likevel.


PS:
En annen ting ble også åpenbar da jeg begynte å lese denne boka. Nemlig det at da jeg sa jeg ikke hadde ei bok med nøkkel på omslaget i bokhylla, tok jeg feil. Her er det jo nøkler i hopetall.