Jeg har laget en egen fane som viser hvilke bøker jeg har lest som kvalifiserer for deltakelse til Bokbloggerprisen 2013. Denne vil jeg oppdatere frem til prisen er utdelt.
Foreløpig er det bare fire bøker på lista, og tre av dem er fantasybøker. Gir meg selv pluss i margen for at jeg endelig er skikkelig i gang med å lese fantasy også på norsk.
Forhåpentligvis blir lista en del lenger innen året er omme, men jeg har litt begrenset med lesetid om dagen så er spent på hvor mye jeg rekker.
torsdag 26. september 2013
søndag 22. september 2013
Anonyme bokoholikere?
Hei jeg heter Elisabeth, og jeg er bokoholiker...
September ser ut til å være måneden der jeg hamstrer bøker heller enn å lese dem.
Månedens første helg ble tilbragt på danskebåten med jobben til samboeren. Allerede på Oslo S havnet de tre første nye bøkene i veska. Litt god tid og tilbudskasse på Outland sørget for det. I løpet av seks timer i København fant jeg både et antikvariat og butikken til Taschen, så innen helga var slutt, var tallet steget til ni.
Månedens andre helg var det bokbloggertreff, noe som selvsagt betydde enda flere bøker i hyllene her hjemme. Først omvisning på Eldorado på fredag, der vi fikk med oss to bøker på veien. Deretter selve bokbloggertreff med bokbord fullt av godbiter etterpå.
Vips, så var helgens bokfangst oppe i syv.
Påfølgende uke dukket et anmeldereksemplar jeg hadde glemt at jeg hadde bedt om opp i postkassa mi. I tillegg hadde jeg litt god tid mens jeg ventet på noe i Oslo, tid som ble tilbragt med besøk nummer to på Eldordao. Også denne gangen var to bøker med meg ut derfra.
Månedens tredje helg var det klart for Fantastisk lørdag, altså en mini-festival for science fiction og fantasy. Her var det salg av brukte bøker, én for 30,-, åtte for 200,- Noen som kan gjette hva jeg gikk for? I tillegg kjøpte jeg Siri Pettersens Odinsbarn fordi jeg ville ha den i hardback, ikke bare som lefsete forhåndseksemplar. Så ni totalt denne helgen også.
Totalen for september er dermed 28 bøker inn. Litt i overkant når alt jeg leser om dagen er f-strukturer og franske verb?
(for den spesielt interesserte, lista over alle nye bøker jeg har anskaffet i 2013)
September ser ut til å være måneden der jeg hamstrer bøker heller enn å lese dem.
Månedens første helg ble tilbragt på danskebåten med jobben til samboeren. Allerede på Oslo S havnet de tre første nye bøkene i veska. Litt god tid og tilbudskasse på Outland sørget for det. I løpet av seks timer i København fant jeg både et antikvariat og butikken til Taschen, så innen helga var slutt, var tallet steget til ni.
Månedens andre helg var det bokbloggertreff, noe som selvsagt betydde enda flere bøker i hyllene her hjemme. Først omvisning på Eldorado på fredag, der vi fikk med oss to bøker på veien. Deretter selve bokbloggertreff med bokbord fullt av godbiter etterpå.
Vips, så var helgens bokfangst oppe i syv.
Bokfangst fra Køben og bokbloggertreff. |
Månedens tredje helg var det klart for Fantastisk lørdag, altså en mini-festival for science fiction og fantasy. Her var det salg av brukte bøker, én for 30,-, åtte for 200,- Noen som kan gjette hva jeg gikk for? I tillegg kjøpte jeg Siri Pettersens Odinsbarn fordi jeg ville ha den i hardback, ikke bare som lefsete forhåndseksemplar. Så ni totalt denne helgen også.
Bokbord på Fantastisk lørdag. |
(for den spesielt interesserte, lista over alle nye bøker jeg har anskaffet i 2013)
torsdag 12. september 2013
Tonje Tornes - Hulder
Dette er ukas andre norske fantasydebutant jeg skriver om, og det er vanskelig ikke å trekke parallellene til Odinsbarn som jeg skrev om på tirsdag.
Jeg mener: Her er to bøker utgitt på samme dag, av samme forlag, begge er den første boka i en trilogi, begge er ungdomsbøker og begge har huldre i sentrale roller. Men alt dette er tross alt overfladiske likheter, og når du begynner å lese, har de egentlig ikke så mye til felles likevel.
Der Odinsbarn foregår i et parallellt univers, befinner vi oss i Hulder i vår egen verden. Det starter dramatisk i prologen da Erik og mora er på fjelltur, og møter en mystisk kvinneskikkelse som får total makt over Erik. Mora kommer til unnsetning og dreper skikkelsen, som hun sier er ei hulder, men som etter angrepet bare ser ut som en hvilken som helst kvinne. Dermed havner mora til Erik på lukket avdeling, og når boka begynner for alvor et år seinere, flytter Erik og faren til Sirdal for å være nærmere Alvheim, det psykiatriske sykehuset der mora er plassert.
Erik er en outsider som aldri har hatt lett for å få venner, og han har ikke store forhåpninger om at det skal endre seg på ny skole. Det hjelper heller ikke på populariteten at alle medelevene vet han har ei mor som er morddømt. Dessuten begynner Erik å oppleve merkelige ting selv. Først en stadig kulde han ikke kan forklare, deretter møter han huldra Flora på låven og får plutselig en helt ny verden å forholde seg til. Alt ligger an til at outsidertilværelsen skal vedvare. Men på skolen møter han tvillingparet Tore og Trine som viser seg å ha sin egen hemmelighet, og snart har trioen store planer om hvordan de skal få Eriks mor renvasket. Og disse planene er selvsagt ikke helt uten fare for liv og helse.
Hadde jeg lest Hulder da jeg var 13-14 hadde jeg vært über-helfrelst. Når jeg ikke er helt der i dag, er det fordi dette virkelig er ei ungdomsbok. Du har de unge hovedpersonene som allierer seg mot en felles fiende uten å involvere de voksne, og du har alle de klassiske tenåringsproblemene: popularitet, gryende seksualitet, usikkerhet på sin egen plass i det hele osv. For målgruppa tror jeg dette er midt i blinken, men for meg har det tydeligvis gått så mange år at det skaper avstand heller enn identifikasjon. Så, ikke helfrelst, men fremdeles solid overbevist om at jeg må få med meg fortsettelsen.
For boka er bra! Den er spennende, holder høyt tempo og overrasker ved flere anledninger. Jeg hadde mine mistanker om hvem jeg kunne stole på og ikke, men var aldri sikker på om jeg hadde rett, det ser jeg på som en styrke. Det som imponerte meg aller mest tror jeg faktisk er dialogene. Å skrive dialog som flyter naturlig er en kunst jeg ikke føler meg veldig bortskjemt med i norske romaner. Replikkene til huldra Flora med hennes gammelmodige språk er herlige, men det er i de helt enkle hverdagssamtalene forfatteren briljerer med treffsikkerheten. Også landskapsskildringene er flotte, og her er identifikasjonen total: jeg føler jeg er til stede sammen med karakterene.
Og selv om dette er ei ungdomsbok, håndterer den voksne spørsmål underveis. Hva om alle eventyrene vi har hørt som barn er sanne? Hvem bestemmer hva som er sannhet og hvordan man behandler dem som ikke er enig i definisjonen. Hvor langt kan man gå for å redde sitt egent skinn?
Boka anbefales varmt til ungdom som liker fantasy og spenning, men også til voksne som liker det samme.
Takk til Gyldendal for forhåndseksemplar
Jeg mener: Her er to bøker utgitt på samme dag, av samme forlag, begge er den første boka i en trilogi, begge er ungdomsbøker og begge har huldre i sentrale roller. Men alt dette er tross alt overfladiske likheter, og når du begynner å lese, har de egentlig ikke så mye til felles likevel.
Der Odinsbarn foregår i et parallellt univers, befinner vi oss i Hulder i vår egen verden. Det starter dramatisk i prologen da Erik og mora er på fjelltur, og møter en mystisk kvinneskikkelse som får total makt over Erik. Mora kommer til unnsetning og dreper skikkelsen, som hun sier er ei hulder, men som etter angrepet bare ser ut som en hvilken som helst kvinne. Dermed havner mora til Erik på lukket avdeling, og når boka begynner for alvor et år seinere, flytter Erik og faren til Sirdal for å være nærmere Alvheim, det psykiatriske sykehuset der mora er plassert.
Erik er en outsider som aldri har hatt lett for å få venner, og han har ikke store forhåpninger om at det skal endre seg på ny skole. Det hjelper heller ikke på populariteten at alle medelevene vet han har ei mor som er morddømt. Dessuten begynner Erik å oppleve merkelige ting selv. Først en stadig kulde han ikke kan forklare, deretter møter han huldra Flora på låven og får plutselig en helt ny verden å forholde seg til. Alt ligger an til at outsidertilværelsen skal vedvare. Men på skolen møter han tvillingparet Tore og Trine som viser seg å ha sin egen hemmelighet, og snart har trioen store planer om hvordan de skal få Eriks mor renvasket. Og disse planene er selvsagt ikke helt uten fare for liv og helse.
Hadde jeg lest Hulder da jeg var 13-14 hadde jeg vært über-helfrelst. Når jeg ikke er helt der i dag, er det fordi dette virkelig er ei ungdomsbok. Du har de unge hovedpersonene som allierer seg mot en felles fiende uten å involvere de voksne, og du har alle de klassiske tenåringsproblemene: popularitet, gryende seksualitet, usikkerhet på sin egen plass i det hele osv. For målgruppa tror jeg dette er midt i blinken, men for meg har det tydeligvis gått så mange år at det skaper avstand heller enn identifikasjon. Så, ikke helfrelst, men fremdeles solid overbevist om at jeg må få med meg fortsettelsen.
For boka er bra! Den er spennende, holder høyt tempo og overrasker ved flere anledninger. Jeg hadde mine mistanker om hvem jeg kunne stole på og ikke, men var aldri sikker på om jeg hadde rett, det ser jeg på som en styrke. Det som imponerte meg aller mest tror jeg faktisk er dialogene. Å skrive dialog som flyter naturlig er en kunst jeg ikke føler meg veldig bortskjemt med i norske romaner. Replikkene til huldra Flora med hennes gammelmodige språk er herlige, men det er i de helt enkle hverdagssamtalene forfatteren briljerer med treffsikkerheten. Også landskapsskildringene er flotte, og her er identifikasjonen total: jeg føler jeg er til stede sammen med karakterene.
Og selv om dette er ei ungdomsbok, håndterer den voksne spørsmål underveis. Hva om alle eventyrene vi har hørt som barn er sanne? Hvem bestemmer hva som er sannhet og hvordan man behandler dem som ikke er enig i definisjonen. Hvor langt kan man gå for å redde sitt egent skinn?
Boka anbefales varmt til ungdom som liker fantasy og spenning, men også til voksne som liker det samme.
Takk til Gyldendal for forhåndseksemplar
tirsdag 10. september 2013
Siri Pettersen - Odinsbarn
Jeg innrømmer det gjerne:
Jeg blir hakket mer velvillig innstilt når et forhåndseksemplar jeg har bedt om dukker opp sirlig innpakket i gråpapir og hyssing, med navnet mitt skrevet med forseggjorte bokstaver og en håndskrevet lapp fra forfatteren inni.
Legg til at jeg allerede i utgangspunktet er velvillig innstilt, fordi dette er en forfatter som debuterer med fantasy skrevet på norsk, og det drypper velvillighet av hele meg før jeg i det hele tatt begynner å lese. Nyttig idiot? Det får noen andre bedømme.
Men det all denne velvilligheten gjør med meg, er mest av alt at jeg blir nervøs i mitt møte med boka. Jeg vil så gjerne at det skal skrives bra fantasybøker på norsk, jeg vil at folk skal oppdage bøkene, at det skal være et marked for dem, at flere mennesker både skal skrive dem og skrive om dem.
Det har ikke alltid vært sånn. Fram til ganske nylig, var jeg selv en av dem som nektet lese fantasy på norsk. Basert på det lille jeg hadde lest i oversettelse, hadde jeg slått fast at det ikke fungerte, at fantasy på norsk var teit. Så leste jeg Kristine Tofte og ombestemte meg.
Fantasy på norsk kan være knallbra! Men erfaringen i etterkant er at det finnes mye som ikke er det.
Så all velvillighet til tross: Jeg er like skeptisk hver gang jeg åpner ei ny bok innen sjangeren, Odinsbarn intet unntak.
Ok, nok om meg, på tide å skrive om boka.
Odinsbarn er første bok i trilogien Ravneringene, og er altså Siri Pettersens debutroman. Som Kristine Tofte, er Pettersen inspirert av det norrøne, men på en helt annen måte. Der Tofte tar utgangspunkt i Voluspå og skildrer verdenen før vår, flytter Pettersen seg helt ut av menneskenes verden og inn til huldrefolket i Ymslanda.
Her møter vi 15-åringen Hirka som plutselig får vite at historien om hvordan en ulv bet halen av henne da hun var spedbarn, er en løgn. Hirka er født uten hale, hun er menneske, et odinsbarn som ikke hører hjemme i den verdenen der hun befinner seg. I Ymslanda er menneskene en myte, en trussel man skremmer barna sine med, bærere av råta, og nyheten Hirka plutselig får i fanget er derfor svært vanskelig å fordøye.
Dessuten preges verdenen av et politisk spill der trusselen om "de blinde" brukes som påskudd for å fremme krig mellom mektige Mannfalla og standhaftige Ravnhov. Sentral her er Urd Vanfarinn, som ønsker seg inn i Rådet, de tolv som styrer verden, og Rime - stolarvingen som har valgt en annen vei enn den som er forutbestemt for ham. Gjennom boka veves synsvinklene til disse tre karakterene sammen til en historie som blir dramatisk både på globalt og på helt personlige plan.
Så, tilbake til meg selv. Velvillig - men skeptisk - leser av ny, norsk fantasy.
Fant jeg det jeg lette etter her?
Ja!
Men det tok meg litt tid å komme dit.
Det er mye introduksjon og forhistorie som skal presenteres før det jeg oppfatter som den egentlige handlingen begynner. Litt for mye etter min smak, og jeg tenker at en del av karakterutbyggingen med fordel kunne skjedd underveis. Det er ikke det at jeg kjeder meg, det gjorde jeg aldri, det handler mer om at etter å ha lest hele boka, føler jeg at den er litt "fortung".
Jeg skal prøve forklare hva jeg mener:
Det er en naturlig plottutvikling at handlingen går raskere etterhvert, men når tempoet er tregere, får hver enkelt hendelse langt støre tyngde. Jeg ser for meg plottet som en planke som vipper på en spiss stein. Hendelsene som får mye plass blir tunge, mens de som får mindre plass blir lettere. For at planken skal være i balanse, må steinen under være plassert på rett sted, og når det som plasseres på den ene siden er tyngre enn det som plasseres på den andre, sier det seg selv at steinen ikke kan plasseres på midten. I denne metaforen er steinen temposkiftet, det stedet i fortellingen der ting virkelig begynner å skje, og i Odinsbarn synes jeg altså at dette punktet kommer litt for langt ut i boka.
(Dette er derimot ikke noe som er unikt for Odinsbarn, men snarere noe jeg opplever som ganske vanlig i bøker som skal være bok 1 i en serie.)
Men når fortellingen i Odinsbarn kommer til det punktet der det vipper, der forfatteren skifter gir og skrur opp tempoet, griper hun tak i meg og drar meg ubønnhørlig videre gjennom sidene. Da er det ikke lenger snakk om å kunne legge fra seg boka for å gjøre andre ting - her må det leses for å finne ut hvordan det går med Hirka, Rime og Urd!
På et vis er dette den klassiske fantasyfortellingen der unge karakterer plutselig befinner seg i sentrum for hendelser som er i ferd med å forandre verden. Læringskurven er bratt, og leseren lærer og vokser sammen med karakterene.
Samtidig er det som gjør boka så god nettopp det at den ikke følger det klassiske fantasysporet. Pettersen unngår mange av sjangerens klisjeer. Her er ingen profesier som karakterene skal oppfylle. De finner sin plass i det som skjer gjennom å være dem de er: Rime og Urd er født inn i hver sin av Mannfallas regjerende familier, Hirka er odinsbarnet som truer alt Mannfalla står for. De tre tar valg basert på egne erfaringer og personlighet, og ingensted i løpet av boka følte jeg at noe måtte skje fordi det gagnet en eller annen usynlig skjebnekraft som gjør veien videre uungåelig.
De tre har heller ingen mentor som lærer dem opp og fører dem videre når de står fast, de er nødt til å spille på egne styrker og greie seg på egenhånd. Reisen de legger ut på er ulik for alle tre, og den går ikke i én retning mot et bestemt mål. Særlig Hirka vingler, tviler, ombestemmer seg og tilpasser seg. Dette er med på å gi boka både troverdighet i karakterskildringen og uforutsigbarhet. Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg også si at at alt ikke er som man tror i Ymslanda. Pettersen greide i hvert fall narre denne leseren til å tro at ting hang sammen på en annen måte enn det de gjorde, og når sannheten ble avslørt, ga det fortellingen en helt ny og farligere dimensjon. Stor stjerne i boka for den!
Karakterene fortjener et avsnitt for seg selv.
Jeg liker den ressurssterke Hirka som er troverdig når hun greier seg selv, men som likevel ikke er superkvinnen som kan greie alt på egenhånd. Hun får ikke magisk en hel masse nye egenskaper når hverdagen hennes forandrer seg, hun spiller på det hun allerede kan, og utover det lar hun andre hjelpe seg når det er nødvendig.
Jeg liker Rime, gutten som er født til å ha alt, men som ikke vil ha det. Som slites mellom måten andre ser ham på og hvordan han ønsker å se seg selv, mellom forventninger og ønske om selvrealisering. Jeg liker utviklingen hans underveis, særlig hvordan han takler det når hele verdensbildet han har bygget sin identitet på raser sammen.
Jeg liker også skildringen av forholdet mellom Rime og Hirka, et forhold som har absolutt alle odds mot seg, men som man likevel heier på. De minner meg om Buffy og Angel, en elektrisk tiltrekning mellom karakterende, og noe stort og farlig som holder dem fra hverandre. Det ligger mye god, litterær energi i et sånt forhold, og gir definitivt både sidevender-effekt og en gi-meg-neste-bok-nå-med-en-gang-før-jeg-spikrer-deg-opp-på-låvedøra-og-tvinger-deg-til-å-fortelle-meg-hva-som-skjer-videre effekt.
Jeg er litt mer skeptisk til Urd, han tror jeg ikke helt på. Han er litt for gjennomsyret usympatisk for min smak. Eller nei, usympatisk kan han få være, se bare på karakterene Joe Abercrombie får meg til å elske. Men det er noe som skurrer. Han er litt for overtydelig usympatisk, litt for ensidig arrogant. Han skal være bokas politiske mastermind, men jeg som får følge tankene hans, oppfatter ham som ufarlig og litt dum. Og det er helt feil i forhold til plassen han har i plottet. Dessuten blir den stadige insisteringen på at det er noe galt med halsen hans et irritasjonsmoment for meg. Jeg skjønner raskt at dette ikke er en vanlig forkjølelse, og den stadige hintingen får meg til å føle meg undervurdert som leser.
Men innvendingene til tross, Odinsbarn ga meg en skikkelig god leseopplevelse. Den er spennende, uforutsigbar, har gode karakterer jeg bryr meg om hva som skjer med og en solid oppbygget verden. Den har tematikk som berører dagens samfunn like mye som det fiktive samfunnet den skildrer, og den etterlot meg med ønske om mer. Boka utgis og markedsføres som ungdomslitteratur, men det kjennes mer som norsk bokbransjes klassifisering av sjangeren som helhet, enn som en merkelapp satt spesifikt på denne romanen. Odinsbarn kan helt fint leses av ungdom, men her bør også voksne kjenne sin besøkelsestid. Anbefales!
Takk til Gyldendal for forhåndseksemplar
Jeg blir hakket mer velvillig innstilt når et forhåndseksemplar jeg har bedt om dukker opp sirlig innpakket i gråpapir og hyssing, med navnet mitt skrevet med forseggjorte bokstaver og en håndskrevet lapp fra forfatteren inni.
Legg til at jeg allerede i utgangspunktet er velvillig innstilt, fordi dette er en forfatter som debuterer med fantasy skrevet på norsk, og det drypper velvillighet av hele meg før jeg i det hele tatt begynner å lese. Nyttig idiot? Det får noen andre bedømme.
Men det all denne velvilligheten gjør med meg, er mest av alt at jeg blir nervøs i mitt møte med boka. Jeg vil så gjerne at det skal skrives bra fantasybøker på norsk, jeg vil at folk skal oppdage bøkene, at det skal være et marked for dem, at flere mennesker både skal skrive dem og skrive om dem.
Det har ikke alltid vært sånn. Fram til ganske nylig, var jeg selv en av dem som nektet lese fantasy på norsk. Basert på det lille jeg hadde lest i oversettelse, hadde jeg slått fast at det ikke fungerte, at fantasy på norsk var teit. Så leste jeg Kristine Tofte og ombestemte meg.
Fantasy på norsk kan være knallbra! Men erfaringen i etterkant er at det finnes mye som ikke er det.
Så all velvillighet til tross: Jeg er like skeptisk hver gang jeg åpner ei ny bok innen sjangeren, Odinsbarn intet unntak.
Ok, nok om meg, på tide å skrive om boka.
Odinsbarn er første bok i trilogien Ravneringene, og er altså Siri Pettersens debutroman. Som Kristine Tofte, er Pettersen inspirert av det norrøne, men på en helt annen måte. Der Tofte tar utgangspunkt i Voluspå og skildrer verdenen før vår, flytter Pettersen seg helt ut av menneskenes verden og inn til huldrefolket i Ymslanda.
Her møter vi 15-åringen Hirka som plutselig får vite at historien om hvordan en ulv bet halen av henne da hun var spedbarn, er en løgn. Hirka er født uten hale, hun er menneske, et odinsbarn som ikke hører hjemme i den verdenen der hun befinner seg. I Ymslanda er menneskene en myte, en trussel man skremmer barna sine med, bærere av råta, og nyheten Hirka plutselig får i fanget er derfor svært vanskelig å fordøye.
Dessuten preges verdenen av et politisk spill der trusselen om "de blinde" brukes som påskudd for å fremme krig mellom mektige Mannfalla og standhaftige Ravnhov. Sentral her er Urd Vanfarinn, som ønsker seg inn i Rådet, de tolv som styrer verden, og Rime - stolarvingen som har valgt en annen vei enn den som er forutbestemt for ham. Gjennom boka veves synsvinklene til disse tre karakterene sammen til en historie som blir dramatisk både på globalt og på helt personlige plan.
Så, tilbake til meg selv. Velvillig - men skeptisk - leser av ny, norsk fantasy.
Fant jeg det jeg lette etter her?
Ja!
Men det tok meg litt tid å komme dit.
Det er mye introduksjon og forhistorie som skal presenteres før det jeg oppfatter som den egentlige handlingen begynner. Litt for mye etter min smak, og jeg tenker at en del av karakterutbyggingen med fordel kunne skjedd underveis. Det er ikke det at jeg kjeder meg, det gjorde jeg aldri, det handler mer om at etter å ha lest hele boka, føler jeg at den er litt "fortung".
Jeg skal prøve forklare hva jeg mener:
Det er en naturlig plottutvikling at handlingen går raskere etterhvert, men når tempoet er tregere, får hver enkelt hendelse langt støre tyngde. Jeg ser for meg plottet som en planke som vipper på en spiss stein. Hendelsene som får mye plass blir tunge, mens de som får mindre plass blir lettere. For at planken skal være i balanse, må steinen under være plassert på rett sted, og når det som plasseres på den ene siden er tyngre enn det som plasseres på den andre, sier det seg selv at steinen ikke kan plasseres på midten. I denne metaforen er steinen temposkiftet, det stedet i fortellingen der ting virkelig begynner å skje, og i Odinsbarn synes jeg altså at dette punktet kommer litt for langt ut i boka.
(Dette er derimot ikke noe som er unikt for Odinsbarn, men snarere noe jeg opplever som ganske vanlig i bøker som skal være bok 1 i en serie.)
Men når fortellingen i Odinsbarn kommer til det punktet der det vipper, der forfatteren skifter gir og skrur opp tempoet, griper hun tak i meg og drar meg ubønnhørlig videre gjennom sidene. Da er det ikke lenger snakk om å kunne legge fra seg boka for å gjøre andre ting - her må det leses for å finne ut hvordan det går med Hirka, Rime og Urd!
På et vis er dette den klassiske fantasyfortellingen der unge karakterer plutselig befinner seg i sentrum for hendelser som er i ferd med å forandre verden. Læringskurven er bratt, og leseren lærer og vokser sammen med karakterene.
Samtidig er det som gjør boka så god nettopp det at den ikke følger det klassiske fantasysporet. Pettersen unngår mange av sjangerens klisjeer. Her er ingen profesier som karakterene skal oppfylle. De finner sin plass i det som skjer gjennom å være dem de er: Rime og Urd er født inn i hver sin av Mannfallas regjerende familier, Hirka er odinsbarnet som truer alt Mannfalla står for. De tre tar valg basert på egne erfaringer og personlighet, og ingensted i løpet av boka følte jeg at noe måtte skje fordi det gagnet en eller annen usynlig skjebnekraft som gjør veien videre uungåelig.
De tre har heller ingen mentor som lærer dem opp og fører dem videre når de står fast, de er nødt til å spille på egne styrker og greie seg på egenhånd. Reisen de legger ut på er ulik for alle tre, og den går ikke i én retning mot et bestemt mål. Særlig Hirka vingler, tviler, ombestemmer seg og tilpasser seg. Dette er med på å gi boka både troverdighet i karakterskildringen og uforutsigbarhet. Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg også si at at alt ikke er som man tror i Ymslanda. Pettersen greide i hvert fall narre denne leseren til å tro at ting hang sammen på en annen måte enn det de gjorde, og når sannheten ble avslørt, ga det fortellingen en helt ny og farligere dimensjon. Stor stjerne i boka for den!
Karakterene fortjener et avsnitt for seg selv.
Jeg liker den ressurssterke Hirka som er troverdig når hun greier seg selv, men som likevel ikke er superkvinnen som kan greie alt på egenhånd. Hun får ikke magisk en hel masse nye egenskaper når hverdagen hennes forandrer seg, hun spiller på det hun allerede kan, og utover det lar hun andre hjelpe seg når det er nødvendig.
Jeg liker Rime, gutten som er født til å ha alt, men som ikke vil ha det. Som slites mellom måten andre ser ham på og hvordan han ønsker å se seg selv, mellom forventninger og ønske om selvrealisering. Jeg liker utviklingen hans underveis, særlig hvordan han takler det når hele verdensbildet han har bygget sin identitet på raser sammen.
Jeg liker også skildringen av forholdet mellom Rime og Hirka, et forhold som har absolutt alle odds mot seg, men som man likevel heier på. De minner meg om Buffy og Angel, en elektrisk tiltrekning mellom karakterende, og noe stort og farlig som holder dem fra hverandre. Det ligger mye god, litterær energi i et sånt forhold, og gir definitivt både sidevender-effekt og en gi-meg-neste-bok-nå-med-en-gang-før-jeg-spikrer-deg-opp-på-låvedøra-og-tvinger-deg-til-å-fortelle-meg-hva-som-skjer-videre effekt.
Jeg er litt mer skeptisk til Urd, han tror jeg ikke helt på. Han er litt for gjennomsyret usympatisk for min smak. Eller nei, usympatisk kan han få være, se bare på karakterene Joe Abercrombie får meg til å elske. Men det er noe som skurrer. Han er litt for overtydelig usympatisk, litt for ensidig arrogant. Han skal være bokas politiske mastermind, men jeg som får følge tankene hans, oppfatter ham som ufarlig og litt dum. Og det er helt feil i forhold til plassen han har i plottet. Dessuten blir den stadige insisteringen på at det er noe galt med halsen hans et irritasjonsmoment for meg. Jeg skjønner raskt at dette ikke er en vanlig forkjølelse, og den stadige hintingen får meg til å føle meg undervurdert som leser.
Men innvendingene til tross, Odinsbarn ga meg en skikkelig god leseopplevelse. Den er spennende, uforutsigbar, har gode karakterer jeg bryr meg om hva som skjer med og en solid oppbygget verden. Den har tematikk som berører dagens samfunn like mye som det fiktive samfunnet den skildrer, og den etterlot meg med ønske om mer. Boka utgis og markedsføres som ungdomslitteratur, men det kjennes mer som norsk bokbransjes klassifisering av sjangeren som helhet, enn som en merkelapp satt spesifikt på denne romanen. Odinsbarn kan helt fint leses av ungdom, men her bør også voksne kjenne sin besøkelsestid. Anbefales!
Takk til Gyldendal for forhåndseksemplar
mandag 9. september 2013
Gro Dahle - Fem vinder over Tamalon
Forlaget skriver:
"Fem vinder over Tamalon" vil bli slukt av alle barn fra ca. 10 år som elsker fantastiske fortellinger og tjukke bøker.
Altså, jeg skal ikke påstå jeg leser mye barnebøker til vanlig, men Gro Dahle er helt klart dama som kan få meg til å gjøre det.
Denne boka ble nemlig også slukt av et barn på 32 som elsker fantastiske fortellinger og tjukke bøker.
Så det så!
Det er noe med språket, noe med måten det fortelles på.
Gro Dahle snakker ikke ned til sitt publikum, hun ufarliggjør ikke og gjør seg ikke dummere for å være på nivå med dem hun snakker til. Hun bare forteller en fortelling slik bare en som kjenner fortellingens kraft kan gjøre det, og hun har respekt for ståstedet til sitt publikum. Og da spiller det ingen rolle da, om den som leser er 10 år eller over tre ganger så gammel, fortellingen er sterk nok til å bære seg selv likevel. Og Dahles smått naivistiske språkdrakt gir fortellingen sjarm for en voksen leser som meg, samtidig som den ikke er for komplisert for en yngre leser.
I boka følger vi Signe, ei ung jente på dørstokken til tenårene, som opplever at mystiske ting begynner å skje hjemme. Merkelige gråkledte menn begynner å dukke opp overalt, og foreldrene blir plutselig helt oppslukt av TV-skjermen og glemmer være foreldre. Så dukker ungguten Shakan og engelen Emiel opp og tar Signe med til en parallell verden, Tamalon. Der finner hun ut at ting henger sammen. Det som har skjedd med foreldrene henger sammen med trusselen som henger over Tamalon - den onde kongssønnen Opa bruker ressursene fra Signes virkelighet for å tilkjempe seg makten i Tamalon. Men barneorakelet har spådd at det finnes en redning, Ashaba, som skal komme fra vår verden og befri Tamalon fra trusselen. Og Ashaba, det er selvsagt Signe.
Det er på ingen måte banebrytende fantasy det her. Gro Dahle går i et godt opptråkket spor der en ung og uerfaren hovedperson plutselig befinner seg i en posisjon der hun er forventet å redde verden. Med seg på veien får hun noen gode hjelpere og en magisk gjenstand eller to, hun legger ut på en lengre reise gjennom et fantastisk landskap og møter ganske forutsigbar motstand underveis. På ett vis er det ganske enkelt og rett fram: Signe ledes skritt for skritt gjennom bokas utfordringer av andre, mer erfarne karakterer. Hun trenger ikke ta mange egne valg, og de gangene hun faktisk gjør det, er det som regel uforutsette ting som gjør at hun ikke får viljen sin likevel. Overdrevent enkelt er det likevel ikke. Boka har et par plottvister du skal være våken for å få med deg hintene om før de skjer, og selv for en leser godt over alderen til målgruppa, var det tidvis skikkelig spennende.
Det som likevel gjør at jeg sjarmeres, på tross av godt opptråkket sti, er Dahles blikk for snurrige detaljer som stadig får meg til å humre. Skildringen av engler er for eksempel kostelig. (Jeg vedder for at du ikke visste at engler er inmari opptatt av å ha den nyeste mobiltelefonen for eksempel.) Kombinert med at Dahle er en svært dyktig forteller, ble dette en god leseopplevelse også for en voksen leser.
Jeg kjøper helt klart argumentet om at denne boka egner seg godt for høytlesning. Her tror jeg både voksen og barn kan finne mye å glede seg over.
"Fem vinder over Tamalon" vil bli slukt av alle barn fra ca. 10 år som elsker fantastiske fortellinger og tjukke bøker.
Altså, jeg skal ikke påstå jeg leser mye barnebøker til vanlig, men Gro Dahle er helt klart dama som kan få meg til å gjøre det.
Denne boka ble nemlig også slukt av et barn på 32 som elsker fantastiske fortellinger og tjukke bøker.
Så det så!
Det er noe med språket, noe med måten det fortelles på.
Gro Dahle snakker ikke ned til sitt publikum, hun ufarliggjør ikke og gjør seg ikke dummere for å være på nivå med dem hun snakker til. Hun bare forteller en fortelling slik bare en som kjenner fortellingens kraft kan gjøre det, og hun har respekt for ståstedet til sitt publikum. Og da spiller det ingen rolle da, om den som leser er 10 år eller over tre ganger så gammel, fortellingen er sterk nok til å bære seg selv likevel. Og Dahles smått naivistiske språkdrakt gir fortellingen sjarm for en voksen leser som meg, samtidig som den ikke er for komplisert for en yngre leser.
I boka følger vi Signe, ei ung jente på dørstokken til tenårene, som opplever at mystiske ting begynner å skje hjemme. Merkelige gråkledte menn begynner å dukke opp overalt, og foreldrene blir plutselig helt oppslukt av TV-skjermen og glemmer være foreldre. Så dukker ungguten Shakan og engelen Emiel opp og tar Signe med til en parallell verden, Tamalon. Der finner hun ut at ting henger sammen. Det som har skjedd med foreldrene henger sammen med trusselen som henger over Tamalon - den onde kongssønnen Opa bruker ressursene fra Signes virkelighet for å tilkjempe seg makten i Tamalon. Men barneorakelet har spådd at det finnes en redning, Ashaba, som skal komme fra vår verden og befri Tamalon fra trusselen. Og Ashaba, det er selvsagt Signe.
Det er på ingen måte banebrytende fantasy det her. Gro Dahle går i et godt opptråkket spor der en ung og uerfaren hovedperson plutselig befinner seg i en posisjon der hun er forventet å redde verden. Med seg på veien får hun noen gode hjelpere og en magisk gjenstand eller to, hun legger ut på en lengre reise gjennom et fantastisk landskap og møter ganske forutsigbar motstand underveis. På ett vis er det ganske enkelt og rett fram: Signe ledes skritt for skritt gjennom bokas utfordringer av andre, mer erfarne karakterer. Hun trenger ikke ta mange egne valg, og de gangene hun faktisk gjør det, er det som regel uforutsette ting som gjør at hun ikke får viljen sin likevel. Overdrevent enkelt er det likevel ikke. Boka har et par plottvister du skal være våken for å få med deg hintene om før de skjer, og selv for en leser godt over alderen til målgruppa, var det tidvis skikkelig spennende.
Det som likevel gjør at jeg sjarmeres, på tross av godt opptråkket sti, er Dahles blikk for snurrige detaljer som stadig får meg til å humre. Skildringen av engler er for eksempel kostelig. (Jeg vedder for at du ikke visste at engler er inmari opptatt av å ha den nyeste mobiltelefonen for eksempel.) Kombinert med at Dahle er en svært dyktig forteller, ble dette en god leseopplevelse også for en voksen leser.
Jeg kjøper helt klart argumentet om at denne boka egner seg godt for høytlesning. Her tror jeg både voksen og barn kan finne mye å glede seg over.
søndag 8. september 2013
Femte samlesningsbok
I morgen er det tid for femte samlesningsbok, nemlig Fem vinder over Tamalon av Gro Dahle.
Forlaget skriver blant annet følgende om boka:
Som vanlig har jeg ingen oversikt om hvorvidt noen er med meg på reisen eller ikke, men om du er det, legg igjen en link i kommentarfeltet under slik at jeg finner deg.
Min omtale
PS:
Dette blir for øvrig ei uke viet norsk fantasy på denne bloggen. I morgen kommer altså bokomtale av Fem vinder over Tamalon, tirsdag kommer omtale av Siri Pettersens Odinsbarn, og forhåpentligvis skal omtalen av Hulder av Tonje Tornes være klar til torsdag. Følg med!
Forlaget skriver blant annet følgende om boka:
"Fem vinder over Tamalon" vil bli slukt av alle barn fra ca. 10 år som elsker fantastiske fortellinger og tjukke bøker. Også glimrende egnet for høytlesning. Som en norsk Tolkien skaper Gro Dahle med sin fabulerende diktning en verden som er helt hennes egen, men dens problemstillinger berører oss alle.I boka møter vi Signe og broren Andreas som blir dratt inn i en ny verden der de må kjempe for å befri både sin egen og denne nye verdenen fra jerngrepet til den onde Opa.
Som vanlig har jeg ingen oversikt om hvorvidt noen er med meg på reisen eller ikke, men om du er det, legg igjen en link i kommentarfeltet under slik at jeg finner deg.
Min omtale
PS:
Dette blir for øvrig ei uke viet norsk fantasy på denne bloggen. I morgen kommer altså bokomtale av Fem vinder over Tamalon, tirsdag kommer omtale av Siri Pettersens Odinsbarn, og forhåpentligvis skal omtalen av Hulder av Tonje Tornes være klar til torsdag. Følg med!
Abonner på:
Innlegg (Atom)