Gro Dahle - Fem vinder over Tamalon

Forlaget skriver:
"Fem vinder over Tamalon" vil bli slukt av alle barn fra ca. 10 år som elsker fantastiske fortellinger og tjukke bøker. 

Altså, jeg skal ikke påstå jeg leser mye barnebøker til vanlig, men Gro Dahle er helt klart dama som kan få meg til å gjøre det.
Denne boka ble nemlig også slukt av et barn på 32 som elsker fantastiske fortellinger og tjukke bøker.
Så det så!

Det er noe med språket, noe med måten det fortelles på.
Gro Dahle snakker ikke ned til sitt publikum, hun ufarliggjør ikke og gjør seg ikke dummere for å være på nivå med dem hun snakker til. Hun bare forteller en fortelling slik bare en som kjenner fortellingens kraft kan gjøre det, og hun har respekt for ståstedet til sitt publikum. Og da spiller det ingen rolle da, om den som leser er 10 år eller over tre ganger så gammel, fortellingen er sterk nok til å bære seg selv likevel. Og Dahles smått naivistiske språkdrakt gir fortellingen sjarm for en voksen leser som meg, samtidig som den ikke er for komplisert for en yngre leser.

I boka følger vi Signe, ei ung jente på dørstokken til tenårene, som opplever at mystiske ting begynner å skje hjemme. Merkelige gråkledte menn begynner å dukke opp overalt, og foreldrene blir plutselig helt oppslukt av TV-skjermen og glemmer være foreldre. Så dukker ungguten Shakan og engelen Emiel opp og tar Signe med til en parallell verden, Tamalon. Der finner hun ut at ting henger sammen. Det som har skjedd med foreldrene henger sammen med trusselen som henger over Tamalon - den onde kongssønnen Opa bruker ressursene fra Signes virkelighet for å tilkjempe seg makten i Tamalon. Men barneorakelet har spådd at det finnes en redning, Ashaba, som skal komme fra vår verden og befri Tamalon fra trusselen. Og Ashaba, det er selvsagt Signe.

Det er på ingen måte banebrytende fantasy det her. Gro Dahle går i et godt opptråkket spor der en ung og uerfaren hovedperson plutselig befinner seg i en posisjon der hun er forventet å redde verden. Med seg på veien får hun noen gode hjelpere og en magisk gjenstand eller to, hun legger ut på en lengre reise gjennom et fantastisk landskap og møter ganske forutsigbar motstand underveis. På ett vis er det ganske enkelt og rett fram: Signe ledes skritt for skritt gjennom bokas utfordringer av andre, mer erfarne karakterer. Hun trenger ikke ta mange egne valg, og de gangene hun faktisk gjør det, er det som regel uforutsette ting som gjør at hun ikke får viljen sin likevel. Overdrevent enkelt er det likevel ikke. Boka har et par plottvister du skal være våken for å få med deg hintene om før de skjer, og selv for en leser godt over alderen til målgruppa, var det tidvis skikkelig spennende.

Det som likevel gjør at jeg sjarmeres, på tross av godt opptråkket sti, er Dahles blikk for snurrige detaljer som stadig får meg til å humre. Skildringen av engler er for eksempel kostelig. (Jeg vedder for at du ikke visste at engler er inmari opptatt av å ha den nyeste mobiltelefonen for eksempel.) Kombinert med at Dahle er en svært dyktig forteller, ble dette en god leseopplevelse også for en voksen leser.

Jeg kjøper helt klart argumentet om at denne boka egner seg godt for høytlesning. Her tror jeg både voksen og barn kan finne mye å glede seg over.