Tonje Tornes - Hulder

Dette er ukas andre norske fantasydebutant jeg skriver om, og det er vanskelig ikke å trekke parallellene til Odinsbarn som jeg skrev om på tirsdag.

Jeg mener: Her er to bøker utgitt på samme dag, av samme forlag, begge er den første boka i en trilogi, begge er ungdomsbøker og begge har huldre i sentrale roller. Men alt dette er tross alt overfladiske likheter, og når du begynner å lese, har de egentlig ikke så mye til felles likevel.

Der Odinsbarn foregår i et parallellt univers, befinner vi oss i Hulder i vår egen verden. Det starter dramatisk i prologen da Erik og mora er på fjelltur, og møter en mystisk kvinneskikkelse som får total makt over Erik. Mora kommer til unnsetning og dreper skikkelsen, som hun sier er ei hulder, men som etter angrepet bare ser ut som en hvilken som helst kvinne. Dermed havner mora til Erik på lukket avdeling, og når boka begynner for alvor et år seinere, flytter Erik og faren til Sirdal for å være nærmere Alvheim, det psykiatriske sykehuset der mora er plassert.

Erik er en outsider som aldri har hatt lett for å få venner, og han har ikke store forhåpninger om at det skal endre seg på ny skole. Det hjelper heller ikke på populariteten at alle medelevene vet han har ei mor som er morddømt. Dessuten begynner Erik å oppleve merkelige ting selv. Først en stadig kulde han ikke kan forklare, deretter møter han huldra Flora på låven og får plutselig en helt ny verden å forholde seg til. Alt ligger an til at outsidertilværelsen skal vedvare. Men på skolen møter han tvillingparet Tore og Trine som viser seg å ha sin egen hemmelighet, og snart har trioen store planer om hvordan de skal få Eriks mor renvasket. Og disse planene er selvsagt ikke helt uten fare for liv og helse.

Hadde jeg lest Hulder da jeg var 13-14 hadde jeg vært über-helfrelst. Når jeg ikke er helt der i dag, er det fordi dette virkelig er ei ungdomsbok. Du har de unge hovedpersonene som allierer seg mot en felles fiende uten å involvere de voksne, og du har alle de klassiske tenåringsproblemene: popularitet, gryende seksualitet, usikkerhet på sin egen plass i det hele osv. For målgruppa tror jeg dette er midt i blinken, men for meg har det tydeligvis gått så mange år at det skaper avstand heller enn identifikasjon. Så, ikke helfrelst, men fremdeles solid overbevist om at jeg må få med meg fortsettelsen.

For boka er bra! Den er spennende, holder høyt tempo og overrasker ved flere anledninger. Jeg hadde mine mistanker om hvem jeg kunne stole på og ikke, men var aldri sikker på om jeg hadde rett, det ser jeg på som en styrke. Det som imponerte meg aller mest tror jeg faktisk er dialogene. Å skrive dialog som flyter naturlig er en kunst jeg ikke føler meg veldig bortskjemt med i norske romaner. Replikkene til huldra Flora med hennes gammelmodige språk er herlige, men det er i de helt enkle hverdagssamtalene forfatteren briljerer med treffsikkerheten. Også landskapsskildringene er flotte, og her er identifikasjonen total: jeg føler jeg er til stede sammen med karakterene.

Og selv om dette er ei ungdomsbok, håndterer den voksne spørsmål underveis. Hva om alle eventyrene vi har hørt som barn er sanne? Hvem bestemmer hva som er sannhet og hvordan man behandler dem som ikke er enig i definisjonen. Hvor langt kan man gå for å redde sitt egent skinn?

Boka anbefales varmt til ungdom som liker fantasy og spenning, men også til voksne som liker det samme.

Takk til Gyldendal for forhåndseksemplar