Siri Pettersen - Odinsbarn

Jeg innrømmer det gjerne:
Jeg blir hakket mer velvillig innstilt når et forhåndseksemplar jeg har bedt om dukker opp sirlig innpakket i gråpapir og hyssing, med navnet mitt skrevet med forseggjorte bokstaver og en håndskrevet lapp fra forfatteren inni.

Legg til at jeg allerede i utgangspunktet er velvillig innstilt, fordi dette er en forfatter som debuterer med fantasy skrevet på norsk, og det drypper velvillighet av hele meg før jeg i det hele tatt begynner å lese. Nyttig idiot? Det får noen andre bedømme.

Men det all denne velvilligheten gjør med meg, er mest av alt at jeg blir nervøs i mitt møte med boka. Jeg vil så gjerne at det skal skrives bra fantasybøker på norsk, jeg vil at folk skal oppdage bøkene, at det skal være et marked for dem, at flere mennesker både skal skrive dem og skrive om dem.

Det har ikke alltid vært sånn. Fram til ganske nylig, var jeg selv en av dem som nektet lese fantasy på norsk. Basert på det lille jeg hadde lest i oversettelse, hadde jeg slått fast at det ikke fungerte, at fantasy på norsk var teit. Så leste jeg Kristine Tofte og ombestemte meg.
Fantasy på norsk kan være knallbra! Men erfaringen i etterkant er at det finnes mye som ikke er det.
Så all velvillighet til tross: Jeg er like skeptisk hver gang jeg åpner ei ny bok innen sjangeren, Odinsbarn intet unntak.

Ok, nok om meg, på tide å skrive om boka.

Odinsbarn er første bok i trilogien Ravneringene, og er altså Siri Pettersens debutroman. Som Kristine Tofte, er Pettersen inspirert av det norrøne, men på en helt annen måte. Der Tofte tar utgangspunkt i Voluspå og skildrer verdenen før vår, flytter Pettersen seg helt ut av menneskenes verden og inn til huldrefolket i Ymslanda.

Her møter vi 15-åringen Hirka som plutselig får vite at historien om hvordan en ulv bet halen av henne da hun var spedbarn, er en løgn. Hirka er født uten hale, hun er menneske, et odinsbarn som ikke hører hjemme i den verdenen der hun befinner seg. I Ymslanda er menneskene en myte, en trussel man skremmer barna sine med, bærere av råta, og nyheten Hirka plutselig får i fanget er derfor svært vanskelig å fordøye.

Dessuten preges verdenen av et politisk spill der trusselen om "de blinde" brukes som påskudd for å fremme krig mellom mektige Mannfalla og standhaftige Ravnhov. Sentral her er Urd Vanfarinn, som ønsker seg inn i Rådet, de tolv som styrer verden, og Rime - stolarvingen som har valgt en annen vei enn den som er forutbestemt for ham. Gjennom boka veves synsvinklene til disse tre karakterene sammen til en historie som blir dramatisk både på globalt og på helt personlige plan.

Så, tilbake til meg selv. Velvillig - men skeptisk - leser av ny, norsk fantasy.
Fant jeg det jeg lette etter her?

Ja!

Men det tok meg litt tid å komme dit.
Det er mye introduksjon og forhistorie som skal presenteres før det jeg oppfatter som den egentlige handlingen begynner. Litt for mye etter min smak, og jeg tenker at en del av karakterutbyggingen med fordel kunne skjedd underveis. Det er ikke det at jeg kjeder meg, det gjorde jeg aldri, det handler mer om at etter å ha lest hele boka, føler jeg at den er litt "fortung".

Jeg skal prøve forklare hva jeg mener:
Det er en naturlig plottutvikling at handlingen går raskere etterhvert, men når tempoet er tregere, får hver enkelt hendelse langt støre tyngde. Jeg ser for meg plottet som en planke som vipper på en spiss stein. Hendelsene som får mye plass blir tunge, mens de som får mindre plass blir lettere. For at planken skal være i balanse, må steinen under være plassert på rett sted, og når det som plasseres på den ene siden er tyngre enn det som plasseres på den andre, sier det seg selv at steinen ikke kan plasseres på  midten. I denne metaforen er steinen temposkiftet, det stedet i fortellingen der ting virkelig begynner å skje, og i Odinsbarn synes jeg altså at dette punktet kommer litt for langt ut i boka.
(Dette er derimot ikke noe som er unikt for Odinsbarn, men snarere noe jeg opplever som ganske vanlig i bøker som skal være bok 1 i en serie.)

Men når fortellingen i Odinsbarn kommer til det punktet der det vipper, der forfatteren skifter gir og skrur opp tempoet, griper hun tak i meg og drar meg ubønnhørlig videre gjennom sidene. Da er det ikke lenger snakk om å kunne legge fra seg boka for å gjøre andre ting - her må det leses for å finne ut hvordan det går med Hirka, Rime og Urd! 

På et vis er dette den klassiske fantasyfortellingen der unge karakterer plutselig befinner seg i sentrum for hendelser som er i ferd med å forandre verden. Læringskurven er bratt, og leseren lærer og vokser sammen med karakterene.

Samtidig er det som gjør boka så god nettopp det at den ikke følger det klassiske fantasysporet. Pettersen unngår mange av sjangerens klisjeer. Her er ingen profesier som karakterene skal oppfylle. De finner sin plass i det som skjer gjennom å være dem de er: Rime og Urd er født inn i hver sin av Mannfallas regjerende familier, Hirka er odinsbarnet som truer alt Mannfalla står for. De tre tar valg basert på egne erfaringer og personlighet, og ingensted i løpet av boka følte jeg at noe måtte skje fordi det gagnet en eller annen usynlig skjebnekraft som gjør veien videre uungåelig.

De tre har heller ingen mentor som lærer dem opp og fører dem videre når de står fast, de er nødt til å spille på egne styrker og greie seg på egenhånd. Reisen de legger ut på er ulik for alle tre, og den går ikke i én retning mot et bestemt mål. Særlig Hirka vingler, tviler, ombestemmer seg og tilpasser seg. Dette er med på å gi boka både troverdighet i karakterskildringen og uforutsigbarhet. Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg også si at at alt ikke er som man tror i Ymslanda. Pettersen greide i hvert fall narre denne leseren til å tro at ting hang sammen på en annen måte enn det de gjorde, og når sannheten ble avslørt, ga det fortellingen en helt ny og farligere dimensjon. Stor stjerne i boka for den!

Karakterene fortjener et avsnitt for seg selv.
Jeg liker den ressurssterke Hirka som er troverdig når hun greier seg selv, men som likevel ikke er superkvinnen som kan greie alt på egenhånd. Hun får ikke magisk en hel masse nye egenskaper når hverdagen hennes forandrer seg, hun spiller på det hun allerede kan, og utover det lar hun andre hjelpe seg når det er nødvendig.

Jeg liker Rime, gutten som er født til å ha alt, men som ikke vil ha det. Som slites mellom måten andre ser ham på og hvordan han ønsker å se seg selv, mellom forventninger og ønske om selvrealisering. Jeg liker utviklingen hans underveis, særlig hvordan han takler det når hele verdensbildet han har bygget sin identitet på raser sammen.

Jeg liker også skildringen av forholdet mellom Rime og Hirka, et forhold som har absolutt alle odds mot seg, men som man likevel heier på. De minner meg om Buffy og Angel, en elektrisk tiltrekning mellom karakterende, og noe stort og farlig som holder dem fra hverandre. Det ligger mye god, litterær energi i et sånt forhold, og gir definitivt både sidevender-effekt og en gi-meg-neste-bok-nå-med-en-gang-før-jeg-spikrer-deg-opp-på-låvedøra-og-tvinger-deg-til-å-fortelle-meg-hva-som-skjer-videre effekt.

Jeg er litt mer skeptisk til Urd, han tror jeg ikke helt på. Han er litt for gjennomsyret usympatisk for min smak. Eller nei, usympatisk kan han få være, se bare på karakterene Joe Abercrombie får meg til å elske. Men det er noe som skurrer. Han er litt for overtydelig usympatisk, litt for ensidig arrogant. Han skal være bokas politiske mastermind, men jeg som får følge tankene hans, oppfatter ham som ufarlig og litt dum. Og det er helt feil i forhold til plassen han har i plottet. Dessuten blir den stadige insisteringen på at det er noe galt med halsen hans et irritasjonsmoment for meg. Jeg skjønner raskt at dette ikke er en vanlig forkjølelse, og den stadige hintingen får meg til å føle meg undervurdert som leser.

Men innvendingene til tross, Odinsbarn ga meg en skikkelig god leseopplevelse. Den er spennende, uforutsigbar, har gode karakterer jeg bryr meg om hva som skjer med og en solid oppbygget verden. Den har tematikk som berører dagens samfunn like mye som det fiktive samfunnet den skildrer, og den etterlot meg med ønske om mer. Boka utgis  og markedsføres som ungdomslitteratur, men det kjennes mer som norsk bokbransjes klassifisering av sjangeren som helhet, enn som en merkelapp satt spesifikt på denne romanen. Odinsbarn kan helt fint leses av ungdom, men her bør også voksne kjenne sin besøkelsestid. Anbefales!


Takk til Gyldendal for forhåndseksemplar