søndag 26. oktober 2014

Ida Hegazi Høyer - Unnskyld

Sjanger: Roman
Forlag: Tiden
Utgitt: 2014
Sidetall: 246 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Jeg valgte meg denne boka fra høstens boklister fordi språket i baksideteksten hypnotiserte meg:
Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.
Jeg hadde ikke hørt navnet til forfatteren, så jeg skrev det opp sammen med tittelen på ei liste. Og jeg glemte lista, det er bøker overalt, og noen ganger er jeg flink og konsentrerer meg om bunkene jeg har i stedet for listene over bøker jeg enda ikke eier. Helt til navnet på både forfatteren og boka begynte å dukke opp igjen og igjen, på Facebook, på Instagram og i bloggomtaler jeg ikke har villet lese før jeg selv har lest og skrevet om boka. Og jeg bestilte, og jeg leste, og jeg lot meg forføre.

Jeg synes det meste av lykkelig kjærlighet i bokform blir klamt. Hjerte, smerte og lengsel kan funke i de rette hender, men den bobla av tosomhet der alt bare er rosenrødt og idyll blir fort kjedelig. I virkeligheten er det kanskje nettopp dette jeg ønsker meg, men i litteraturen er jeg vanskelig å engasjere uten motstand og konflikt.

I Unnskyld gir forfatteren meg det mørke og tunge allerede på side to, et frampek og et løfte om at dette ikke vil ende bra. Med dette murrende som en basstone i bunnen, blir ikke nyforelskelsens stillstand i starten av boka like påtrengende. Jeg har allerede begynt å lete etter feilene, etter de skarpe kantene som jeg vet vil komme. Sammen med språket er dette nok til å drive meg videre til det punktet der idyllen slår sprekker og jeg begynner å ane konturene av noe farligere, noe mer spennende enn du og jeg og solnedgangen og lykkelige i alle våre dager.

Boka er historien om et forhold mellom to unge mennesker, mellom jeg-fortelleren og Sebastian som møtes på en strand og umidelbart blir kjærester, samboere, forlovede. De lever i sin egen lille boble der alt de bryr seg om er hverandre, sine egne interne leker og rutiner, planlegging av bryllup og påfølgende seilas jorda rundt. Samtidig er det hele tiden tydelig at jeg-fortelleren har en agenda, teksten er en forklaring, en unnskyldning, en stadig gjentakelse av mantraet "men jeg var bare 21 år", og som leser drives jeg videre av ønsket om å få klarhet i akkurat hva det er hun hele tiden unnskylder seg for.

På én måte er denne boka vakker. Da tenker jeg først og fremst på språket, på rytmen i det, på temposkiftene og bildene forfatteren får meg til å se. Men dette fungerer bare fordi det har en kontrast å speile seg i. Alene kunne det fort blitt platt og konturløst, men stilt opp mot det harde og belærende i mange av Sebastians monologer, er de ulike stilnivåene med på å gi teksten dybde og variasjon. Den samme kontrasten finner vi også i scenene som skildres. De vare og varme kjærlighetsscenene stilles opp mot det groteske: et verkende, væskende sår, et alvorlig skadet dyr. Jeg vet ikke om jeg egentlig tror på sannhetsinnholdet i alle disse scenene, men jeg tror på dem som litterære bilder som understreker tematikken og utviklingen i teksten. De er med på å skape en stadig økende intensitet som leder opp til avsløringen, til avrundingen som tar oss tilbake til start. Jeg er for eksempel sikker på at jeg kunne skrevet langt og utfyllende om betydningen av jeg-personens spesielle forlovelsesring, men det får eventuelt bli en annen gang. Om jeg for eksempel skulle lese den en gang til, noe jeg faktisk kjenner jeg har lyst til.

I dag nøyer jeg meg med å si at denne boka står igjen som et av årets høydepunkter så langt. Så får vi se  om årets to siste månder byr på noe som kan utfordre den plassen.

10 kommentarer:

  1. For en flott anmeldelse! Jeg tror vi må ta en kafétur for å snakke om boka :-).

    SvarSlett
    Svar
    1. Det tenkte jeg også. Nå kan jeg snakke, ikke bare sitte me fingrene i øra og si tralala ;)

      Slett
  2. Jeg leste ferdig denne boka på torsdag. Likte den også veldig godt-- Vi er ganske mange etterhvert som er begeistra for boka.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, vi er litt flokkdyr innimellom, men med så gode bøker er det bare fint.

      Slett
  3. Du skriver så godt at jeg får helt gåsehud. - Akkurat som jeg fikk av boken.
    Kjenner på lysten til å lese boken på nytt jeg også, mest av alt på grunn av spørsmålet Ingalill stilte i forbindelse med Kaoshjerte-lanseringen. Hvorfor trigget egentlig moren frem avsløringen om sønnens personlighet/bakgrunn?

    SvarSlett
    Svar
    1. Aww, nå får du en stakkar til å rødme her.
      Det er ikke mange bøker jeg kjenner på lysten til å lese den på nytt rett etter at jeg er ferdig første gang. Men her føler jeg absolutt det er mer å hente, skjulte spor jeg kan finne om jeg bare leser en gang til, saktere og med et annet blikk. Jeg har per nå ikke et godt svar på det spørsmålet jeg heller. Annet enn at det var litterært nødvendig for teksten.

      Slett
  4. En av mine favoritter i høst :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tydelig at den har blitt det for mange. Gøy, synes jeg.

      Slett
  5. Føyer meg til koret her. Selv om jeg rent plottmessig syntes enkelte ting skurret, (dvs svært mild skurring), var språket så suggerende at resten bleknet. Følelsen av ubehag som skapes av de urealistiske bildene du nevner sitter i meg ennå og det er nå uker (måneder?) siden jeg leste.

    Parantes 1.
    (Leste i samme åndedrag debuten hennes også - og jeg likte den enda bedre. Tror jeg må lese andreboka også før jeg skriver noe selv. Det er jo strengt talt ikke mer å si, og siden jeg er overbevist om at denne blir samlesingsmatriale i 2015 - er det kanskje like greit å vente)

    Parantes 2
    (Jeg kjenner jeg liker at du nå er ferdig med dette studiemaset og kan vie deg mer til bokblogggjerningen. Du har en underliggende tørrvittighet som fryder.)

    SvarSlett
    Svar
    1. "underliggende tørrviighet som fryder" må være det beste komplimentet jeg har fått på lenge. Særlig når det kommer fra bokblogglandias ubestridte (?) humordronning!

      Jeg er for øvrig ikke ferdig med studentmaset ennå, bare nesten. Men dette semesteret har jeg "bare" tre fag i stedet for fire. I tillegg er pensum på språk jeg kan i stedet for fransk så har litt mer overskudd til lesing av andre bøker + blogging. Men 12. desember er siste eksamen, og bachelorgrad forhåpentligvis i boks.

      For øvrig er jeg enig i at det plottmessig kanskje skurrer litt, jeg har sett i andre kommentarfelt hva du tenker på og jeg forstår heller ikke moras motivasjon. Men det gjør meg ingen verdens ting når resten av teksten gir meg så mye.

      Slett