Månedsoppsummering desember - og lesemålene 2015

Det er den siste dagen i desember, tid for å oppsummere måneden som har gått.
Siden dette også er årets siste dag, betyr det også en oppsummering av lesemålene for 2015.

I desember har jeg lest åtte bøker og ett tegneseriealbum. Eller, jeg vil ha gjort det innen dagen er omme for jeg har fremdeles noen få sider igjen av Personar du kanskje kjenner som jeg skal lese ferdig så snart jeg har lagt ut dette innlegget. Månedens liste ser slik ut:

• Synnøve Macody Lund - Personar du kanskje kjenner
• R. Goscinny og A. Uderzo - Asterix: La Rose et le Glaive
• Mari Moen Holsve - Halvgudene
• Toni Morrison - Elskede 
• HG Wells - The Invisible Man 
• Ørjan N. Karlsson - Tidsrosen (Lansetrilogien #1)
• Eirin Gundersen - Du er et menneske nå
• Patti Smith - Just Kids
• Kim Gordon - Girl in a band (lydbok)

To lydbøker, syv på papir. 

To memoarer, en diktsamling, en tegneserie og fem romaner.

Tre på engelsk, fem på norsk og én på fransk (!). 

Seks kvinner, tre menn.

Jeg skal ikke si så mye om hver bok her. To har jeg allerede skrevet om, to skal jeg skrive om i den siste norsk på norsk runden før nominering til Bokbloggerprisen 2015, og Elskede var en del av bokhyllelesingen hos Hedda og skal få eget innlegg snart. 

Girl in a band likte jeg, men ville sannsynligvis likt den bedre om jeg hadde lest selv, siden Kim Gordon var en relativt monoton innleser. The Invisible Man var mye morsommere enn jeg hadde trodd, til tider på grensen til slapstick med en usynlig mann som driver med fantestreker. I starten irriterte den meg fordi boka la det fram som et stort mysterium hva som var galt med denne rare mannen som sjekket inn på et hotell på den engelske landsbygda. Tips: Om du bygge ei bok rundt et mysterium, ikke ha løsningen på mysteriet som tittel på boka… Men når hemmeligheten var avslørt, synes jeg som sagt boka var ganske fornøyelig, likevel uten å være et stort høydepunkt i leseåret. Ei annen bok som overrasket meg var Halvgudene som er norsk fantasy skrevet for barn, men som likevel greide å engasjere meg som voksen. Ja, boka er enklere enn den typen fantasy jeg liker best, og ja, den inneholder ganske mange formelbaserte elementer, men den ga meg likevel lyst til å lese fortsettelsen - flaks, siden den allerede står i hylla. Det siste jeg har lest denne måneden var et Asterix album på fransk, lest nå ene og alene for å kunne krysse av 'bok på fransk' på lista over lesemål. Jeg har likt Asterix siden jeg var barn, det har ikke gitt seg enda, men jeg er aller mest fornøyd med å ha lest hele albumet uten ordbok uten å ha gått glipp av veldig mye.

Så, hvordan gikk det så med lesemålene mine for 2015?

*trommevirvel*

Jeg greide alle sammen! For aller første gang siden jeg startet med lesemål, og med litt målbevisst innsats på slutten. Jeg trengte 2 kryss for 1001-bøker denne måneden, noe The Invisible Man og Elskede ga meg. Jeg trengte to kryss for norskskrevet fantasy eller science fiction, noe jeg fikk for Tidsrosen og Halvgudene og jeg trengte ei bok på fransk, voilà: Asterix. Det føles litt som juks å telle et tegneseriealbum som fransk bok, men ikke nok til at jeg ikke gjør det likevel. I tillegg fikk jeg to nye kryss for norske 2015 bøker, to for bokhyllebøker og to for biografier, slik at den endelige liste for 2015 ser slik ut: 

• 25/20 norske bøker utgitt i 2015
• 18/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 8/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 11/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 8/6 andre faglitterære bøker
• 5/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 6/5 novellesamlinger
• 1/1 bok på fransk

Da gjenstår bare å ønske alle godt nytt leseår, og satse på at 2016 gir dere alle mange gode leseopplevelser!

Lesemål 2016

Vi er bare dager unna 2016, og liste-geek som jeg er kan jeg ikke gå inn i et nytt år uten nye lesemål.

Siden jeg begynte med lesemål på denne bloggen, har desember vært tiden for å sette opp idealistiske lister over hva jeg tror jeg skal rekke over i året som kommer. Erfaringen tilsier at disse målene i stor grad listes opp for at jeg skal kunne komme med selvironiske kommentarer om hvor langt unna jeg er gjennom resten av året, før jeg neste desember konstaterer at jeg kanskje var litt for ambisiøs... 

2015 er tydeligvis unntaket som bekrefter regelen. Med seks dager igjen av året, har jeg bare tre bøker igjen før jeg faktisk har fullført alle målene jeg satt i desember i fjor, og er over halvveis i to av dem. Det er motivasjonen jeg trenger for en skikkelig sluttspurt, så her skal jeg  utrolig nok komme i mål. Så får vi se neste desember om dette er en ny trend.

Lesemålene for 2016 vil ha med noen gjengangere fra tidligere, men vil også preges av noen tanker jeg har gjort meg de siste månedene. Denne høsten har jeg lest langt flere bøker enn jeg pleier, men har vært usikker på om det har vært en udelt positiv opplevelse. Er målet virkelig å lese mange bøker, eller burde jeg ta meg bedre tid med dem jeg faktisk velger?

Jeg har bestemt meg for å ha med to lesemål som fokuserer på fordypning neste år. For det første vil jeg fokusere på forfatterskapet til èn spesifikk forfatter og lese flere bøker av denne gjennom året. Jeg hadde noen alternativer, men har valgt meg Doris Lessing. Jeg har til nå lest fem av bøkene hennes, men det er fremdeles veldig mange å ta av. Mange av dem står også allerede i hyllene mine, og det gjør de jo fordi jeg har lyst til å lese dem, så dette er noe jeg gleder meg veldig til. Jeg tenker at en bok annenhver måned bør være overkommelig, og sier derfor at jeg skal lese seks av Lessings bøker gjennom året. Kanskje en gjenlesning av en av mine absolutte favorittbøker, nemlig The Golden Notebook, også er på sin plass?

Det andre fordypnigsmålet er at jeg har lyst til å lese samme bok flere ganger gjennom året for å se hvordan lesingen min endrer seg fra gang til gang. Jeg har tenkt en del på hvilken bok dette skal være og på hvilke kriterium jeg skulle velge ut fra. Det må være ei bok jeg har lyst til å lese og ei bok jeg tror det vil være mulig å oppdage nye ting i ved andre- og tredjegangs lesing. På det grunnlaget bestemte jeg meg for at det måtte bli en klassiker. Valget falt til slutt på Jane Eyre, som jeg fikk til jul i Vintage Clasics nydelige utgave fra denne høsten. Det er ei bok jeg har lest en gang allerede, men det var på ungdomsskolen og jeg kan ikke si jeg husker noe særlig. Målet er å komme gjennom denne tre ganger i løpet av 2016.

Utover det har jeg planer om ett nytt lesemål på lista for 2016, og det er at jeg vil lese flere essaysamlinger. Essays er en sjanger jeg har begynt å lese litt av de siste årene, og som jeg ser jeg setter stor pris på. Minst fem essaysamlinger i løpet av et år burde være overkommelig.

Resten av lista blir reprise på mål fra 2015, men med litt andre antall. Etter å ha flyttet i desember, og som en følge av det reorganisert bokhyllene mine, er jeg nok en gang fast bestemt på å lese flere av de bøkene som allerede er i hus. Det er massevis av bøker der jeg har veldig lyst til å lese, og jeg er nødt til å finne tid til å prioritere dette. Jeg øker derfor lesemålet fra årets 15 OTS (off the shelf) bøker til 25. Dette er et lesemål som kan kombineres med flere av de andre, og også med bohyllelesingen hos Boktanker, så med litt innsats burde dette kunne gå. Jeg øker også antallet 1001-bøker jeg skal lese fra 8 til 12, særlig siden Line nå har relansert lesesirkelen sin med litt løsere rammer. En i måneden i snitt, såpass må jeg satse mot.

I tillegg beholder jeg to av årets mål uendret: Jeg skal fremdeles være med i alle seks runder av Moshonistas biografilesesirkel og jeg skal fremdeles lese minst 20 av årets norske bøker.
Ut ryker målene om novellesamlinger, annen sakprosa, norsk fantasy og science fiction og bok på fransk. Ikke fordi jeg ikke skal lese dette, men neste år vil dette altså regnes som lystlesing.

Det vil si at lista over det jeg skal lese i 2016 ser slik ut:

• Jane Eyre av Charlotte Brontë tre ganger 
• 6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 5 essaysamlinger
• 25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 12 bøker på 1001-lista
• 6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 20 norske bøker utgitt i 2016

Patty Smith - Just Kids

Tittel: Just Kids
Sjanger: Memoar
Forlag: Bloomsbury
Utgitt: 2010
Sidetall: 279 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

La meg begynne med forventningen.
Noen ganger bare veit jeg at jeg kommer til å like ei bok. Dette var ikke som i fjor da Ingvild Rishøi kom med ny novellsamling og jeg var nervøs da jeg begynte fordi jeg var redd den ikke skulle være like bra som de forrige. Med Just Kids var det en visshet: Jeg kommer til å falle for denne boka.
Så jeg har spart den. Sett på den i bokhylla og smilt, gledet meg til desember siden jeg allerede da jeg kjøpte den i februar hadde bestemt at den skulle være mitt bidrag til dame med hatt-kategorien i Moshonistas biografisirkel.

Hvor kommer denne forventningen fra?
Utelukkende fra ting jeg har hørt om boka. Jeg må innrømme at jeg visste nesten ingenting om Smith før jeg begynte å lese. Noen helt overflatiske faktaopplysninger, utover det ingenting. Jeg er veldig lite opptatt av musikk. Jeg vet lite om kunst. Jeg har aldri vært i New York. Men det betyr ikke at jeg ikke kan like å lese om de samme tingene og ha glede av det. Kanskje heller det motsatte.

Noen lys brenner sterkere enn andre.
Det samme kan man si om mennesker, og det er nettopp disse menneskene det er spennende å lese om. Just Kids handler om Patti Smith og Robert Mapplethorpe, to mennesker med en ekstrem drivkraft som møtes tilfeldig og nesten umiddelbart begynner å dra i samme retning. For dem er det bare én ting som teller: kunsten. Alt annet er i beste fall nødvendigheter på veien dit, men det er aldri et spørsmål om det finnes et dit det er om å gjøre å finne veien til. Det begynner som et kjærlighetsforhold og slutter som et inderlig vennskap, to mennesker som finner deler av seg selv i hverandre. Boka gjennomsyres av en intens tosomhet, dette er deres historie. Alle andre mennesker, hvor viktige de enn har vært i de respektives liv må i Just Kids finne seg i å være bipersoner.

Likevel er boka også et portrett av en tid og et sted: New York på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. De to bodde en stund på legendariske Chelsea Hotel og krysset veier med mange av tidens berømtheter, men her er berømmelsen strippet vekk og det er menneskene de møtte som står igjen. Selv om jeg sier at dette er Patti og Roberts historie, er det aldri tvil om at deres historie bare er en av mange, en bitteliten del av helheten, men det er den delen Smith kjenner og kan fortelle.

Just Kids var for meg ei bok å drømme seg bort i, akkurat slik jeg visste den kom til å være. Det er ingenting her som roper idyll, det er ikke en romantisk kunstnerfantasi jeg ønsker meg. Det som appellerer til meg er kompromissløsheten, viljestyrken, drivkraften som ligger bak. Vissheten om at det du driver med er viktig, er det viktigste, at du er en del av et miljø som aksepterer det du driver med. Jeg elsker historier om mennesker som har disse egenskapene, som jobber hardt og lykkes innenfor sitt kreative felt. Som satser alt og reiser til storbyen med tomme hender, som har det motet de aller fleste mangler.

Om noen skulle være i tvil: jeg likte Just Kids akkurat så godt som jeg visste jeg kom til å gjøre.
Og akkurat derfor er dette alt jeg greier å si om den.

Norsk på norsk #7

Siden forrige runde av 'Norsk på norsk' har jeg fullført fem nye norske bøker fra 2015. Her er hva jeg synes, kort oppsummert:

Tittel: En kamp til - En selvbiografi
Forfatter: Claus Lundekvam
Sjanger: Biografi
Kilde: Lånt av Line

Det sier seg selv: Når plutselig flere bokbloggere som ikke bryr seg filla om fotball begynner å hause opp selvbiografien til en fotballspiller, var jeg som faktisk er fotballinteressert nødt til å lese den.

Og ja, også jeg er begeistret. En kamp til er en sterk historie, ikke først og fremst på grunn av fotballen, men på grunn av Lundekvams beskrivelser av eget rusmisbruk. Jeg opplevde teksten som ærlig, av og til brutalt ærlig, og mye av den gjorde vondt å lese. Samtidig koste jeg meg med de delene av boka som handlet om fotballkarrieren, en nostalgitripp i navn og kamper jeg hadde glemt helt til jeg ble minnet på dem. Lundekvam hadde en imponerende karriere med 10 år for samme klub i England, og hans beskrivelser av Southamptons stadige kamper med ryggen mot veggen, av forholdet til managere og medspillere og av livet i garderoben var god underholdning.

Det jeg likte aller best med boka, var likevel måten den er bygget opp på. Den har to begynnelser: Starten på fotballkarrieren og starten på rusmisbruket. De to historiene følger hverandre i annethvert kapittel gjennom boka, den ene en opptur der ting går bedre og bedre, den andre en nedtur der det meste går mer og mer på trynet. På den måten ble slutten på boka ekstra sterk: Den avsluttes med slutten av fotballkarieren og en optimisme for hva fremtiden kan bringe, mens jeg som leser vet er det er der den mørkere delen av historien begynner.

Tittel: Flammen og mørket
Forfatter: Roskva Koritzinsky
Sjanger: Roman
Kilde: Kjøpt selv

Jeg har slitt med mange av de norske romanene av året jeg har lest, men denne er kanskje den som har vært nærmest å gi meg den følelsen jeg er ute etter når jeg leser.

Flammen og mørket er en stillferdig roman, uten mye ytre handling. For fire år siden tok den kjente filmmakeren Hedda Veier livet av seg på et feriested ute på en øy. Nå befinner bokas jeg-person, en filmkritiker som har skrevet Veiers biografi, seg på den samme øya og boka følger henne og hennes tanker mens hun vandrer gjennom dette landskapet som var det siste Hedda Veier opplevde. Hun er også selv i en situasjon der hun må ta et valg, og tanker omkring dette valget knyttes opp mot Hedda Veiers historie.

Det er en melankolsk og sår tone gjennom hele boka, hovedpersonen har en kritisk distanse til alt rundt seg, hun observerer mer enn hun deltar. Hovedvekten ligger i tankene, i obersvasjonene, i formuleringen av disse og Koritzinsky skriver tidvis helt fantastiske setninger. Det denne boka greide, som ingen av de andre norske romanene jeg har lest i år har fått til, er å formulere tanker som setter i gang min egen tankevirksomhet, sender meg ut av boka og i vei på egenhånd. Det er den  typen leseopplevelser jeg elsker, og denne boka ga meg i hvert fall noen sånne øyeblikk.

Tittel: Bouvetøya 2052
Forfatter: Lars Mæhle
Sjanger: Sci-fi, ungdomsroman
Kilde: Anmeldereksemplar

Denne boka var omtrent så fintfølende i behandlingen av tematikken som et slag midt i trynet med ei steikepanne, men jeg likte den tålelig godt likevel.

Vi befinner oss i en dystopisk variant av Norge i 2052 der Norge sammen med Danmark og Skottland har dannet et diktatur som kalles 'Oljetriangelet' og er verdens desiderte miljøversting. I denne utgaven av Norge er det kriminelt bare å foreslå alternative energikilder enn olje og gass, og både miljøaktivister og klimaflyktninger behandles som man kan vente seg av et dystopisk diktatur.

Fra dette Norge kommer miljøaktivisten Roland. Han blir en av fem ungdommer utvalgt til å delta i en gigantisk nett-reality der en miljøkonkurranse arrangeres på Bouvetøya. En reality-serie som i beste Hunger Games-stil til skal vise seg å være livsfarlig.

Som nevnt er det ekstremt tydelig hva forfatterens budskap i boka er, og jeg merker jeg smiler litt overbærende til tider, men for meg ble dette et klassisk tilfelle av rett bok til rett tid. Det gikk litt trått med lesingen, jeg hadde mye annet som krevde oppmerksomhet fordi vi var midt i flytteprosessen, og en rask og enkel spenningsbok var akkurat det som skulle til for å komme igang igjen. Bra underholdning, men ikke forvent deg subtil undertekst.

Tittel: Havboka - eller Kunsten å fange en kjemepehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
Forfatter: Morten A. Strøksnes
Sjanger: Dokumentar
Kilde: Kjøpt selv

Det er ting som tyder på at når Moshonista sier hopp, så hopper jeg. Det forklarer i hvert fall grunnen til at jeg følte dette var ei bok jeg måtte lese, selv om glitrende kritikker andre steder og Brage-pris på toppen av det hele ikke akkurat motarbeidet det valget.

Bokas ytre handling oppsummeres treffende i tittelen. Vi følger to menn i gummibåt på havet mens de prøver å få en hai på kroken. Men så handler boka egentlig om alt det andre. Strøksnes leser, tenker og forteller om havet. Om hva menneskeheten har tenkt og sagt om havet gjennom tidene, om hva som bor der, om kreftene som finnes der. Det er tydelig at Strøksnes deler mange av tankene om miljøvern som Mæhle i omtalen over, men ved å rope mye lavere, får han meg til å høre bedre etter.

Jeg fascineres, inspireres og underholdes. Mer enn det har jeg faktisk ikke å si per dags dato, annet enn at dette er ei bok jeg allerede har lyst til å lese igjen. Det kan jeg ikke si om noen av de andre norske 2015-bøkene jeg har lest.

Tittel: Du er et menneske nå
Forfatter: Eirin Gundersen
Sjanger: Lyrikk
Kilde: Lånt av Line

Jeg leser så lite lyrikk at jeg føler meg komplett ute av stand til å si noe vettugt om denne boka, men komplettisten i meg insisterer på at jeg må nevne den likevel, så jeg prøver.

De gangene jeg har forsøkt å lese dikt, kjennes det ofte som om ordene ikke fester seg. Jeg leser og leser, men får ikke egentlig med meg det som står der. Det kjennes som det som står skrevet er skrevet i et språk jeg ikke har tilgang til, at mangelen på et narrativ gjør at jeg ikke har knagger å henge ordene på som får dem til å henge sammen. Men jeg innser at den eneste måten å trenge inn i dette språket på er å utfordre meg selv til å lese mer av det, så jeg har bestemt meg for å prøve.

Når jeg skriver dét som innledning til Gundersens dikt, er det fordi denne boka ikke hadde denne effekten på meg. Jeg leste ordene som sto der, så sammenhengen i dem og likte bildene de ga meg. Samlingen er delt i tre. Den første delen fokuserer på savnet etter en far som er borte allerede i det første diktet, mens de to neste delene åpner opp mot et større bilde og plasserer jeg-personen i en historisk kontekst som går helt tilbake til urtiden. Det er som om savnet er for stort til å bære, den eneste måten å gjøre det håndterbart er å se seg selv i et så stort perspektiv at alt annet blir forsvinnende lite.

Diktet jeg bet meg aller mest merke til, besto av bare to linjer og kan relateres til boka jeg nevnte over:

på gammelnorsk het havet mar. den opprinnelige betydningen er noe som
stiger, men jeg klarer ikke tenke på annet enn det som synker

Månedsoppsummering november

Under mottoet bedre sent enn aldri: Her kommer oppsummeringen av lesemåneden november.

November var en måned der andre ting enn bøker spilte hovedrollen. Jeg flyttet 5. desember, så mye av måneden gikk naturlig nok til pakking og forberedelser. Jeg greide likevel å lese åtte bøker, og bøker av normal størrelse denne gangen etter å vært gjennom alle de korteste i lesebunken i løpet av oktober.

Dette er bøkene jeg leste i november:

• Morten A. Strøksnæs - Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
• Lars Mæhle - Bouvetøya 2052 
• Anne Valente - By Light We Knew Our Names
• Roskva Koritzinsky - Flammen og mørket
• Tonje Tornes - Hulder (Kire2)
• Ann Leckie - Ancillary Mercy 
• Caitlin Moran - How to Be a Woman (lydbok)
• Ta-Nehisi Coates - Between the World and Me (lydbok)

Totalt 8 bøker.

Fire på engelsk, fire på norsk.

Tre sakprosa, en novellesamling, to sci-fi, en fantasy og en realistisk roman

Tre menn, fem kvinner

Det mest oppsiktsvekkende med denne lista er at jeg har fullført to lydbøker, noe som selvsagt henger sammen med pakking og maling av vegger. Jeg har aldri blitt helt fortrolig med lydbøker, men det begynner å komme seg. Det ser ut som jeg har funnet min nisje: Memoir-bøker fortalt av forfatteren selv. Jeg likte begge jeg hørte denne måneden. Between the world and me var den beste boka, men How to be a woman var den mest underholdene og ga meg nesten lyst til å ta oppvaska bare for å kunne høre på.

Ancillary Mercy er den avsluttende boka i Ann Leckies prisvinnende trilogi, og skuffet ikke. Tror hele denne trilogien fortjener en plass på lista over de beste bøkene jeg har lest i år. By light we knew our names er en novellesamling der noen av novellene er realistiske mens andre best kan klassifiseres som magisk realisme. Jeg likte den veldig godt, alle novellene satte i sving følelsene, og det er vanskelig å plukke ut en favoritt. Kanskje er det likevel tittelnovella jeg husker best - en tekst om en gruppe jenter som alle har problemer med voldelige eller kontrollerende menn som møtes hver uke under nordlyset for å lære seg å slåss.

De resterende bøkene er norske 2015-bøker som jeg skal oppsummere i et eget samleinnlegg.

Måloppnåelse

Og hvordan gikk det med kryssene i måneden som gikk?

Fire var norske 2015 bøker, noe som gjør at jeg har passert målstreken i den kategorien.

To går som biografier og en som sakprosa, begge kategorier jeg allerede hadde fullført.

To var norskskrevet fantasy/sci-fi. Da ser lista slik ut:

• 23/20 norske bøker utgitt i 2015
• 16/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 6/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 9/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 8/6 andre faglitterære bøker
• 3/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 6/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• ?/? faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

Med andre ord må jeg i desember lese 2 bøker på 1001-lista, 2 norske fantasy/sci-fi bøker og 1 bok på fransk for å greie lesemålene mine. Det burde være overkommelig, hadde det ikke vært for den nevnte flyttingen. Per 9. desember har jeg bare fullført ei bok og er litt over halvveis i neste, og ingen av dem gir kryssene jeg trenger. Men det er mange dager igjen enda, og jeg begynner å få kontroll på rotet, så jeg har på ingen måte gitt opp!