Forfatter: Claus Lundekvam
Sjanger: Biografi
Kilde: Lånt av Line
Det sier seg selv: Når plutselig flere bokbloggere som ikke bryr seg filla om fotball begynner å hause opp selvbiografien til en fotballspiller, var jeg som faktisk er fotballinteressert nødt til å lese den.
Og ja, også jeg er begeistret. En kamp til er en sterk historie, ikke først og fremst på grunn av fotballen, men på grunn av Lundekvams beskrivelser av eget rusmisbruk. Jeg opplevde teksten som ærlig, av og til brutalt ærlig, og mye av den gjorde vondt å lese. Samtidig koste jeg meg med de delene av boka som handlet om fotballkarrieren, en nostalgitripp i navn og kamper jeg hadde glemt helt til jeg ble minnet på dem. Lundekvam hadde en imponerende karriere med 10 år for samme klub i England, og hans beskrivelser av Southamptons stadige kamper med ryggen mot veggen, av forholdet til managere og medspillere og av livet i garderoben var god underholdning.
Det jeg likte aller best med boka, var likevel måten den er bygget opp på. Den har to begynnelser: Starten på fotballkarrieren og starten på rusmisbruket. De to historiene følger hverandre i annethvert kapittel gjennom boka, den ene en opptur der ting går bedre og bedre, den andre en nedtur der det meste går mer og mer på trynet. På den måten ble slutten på boka ekstra sterk: Den avsluttes med slutten av fotballkarieren og en optimisme for hva fremtiden kan bringe, mens jeg som leser vet er det er der den mørkere delen av historien begynner.
Forfatter: Roskva Koritzinsky
Sjanger: Roman
Kilde: Kjøpt selv
Jeg har slitt med mange av de norske romanene av året jeg har lest, men denne er kanskje den som har vært nærmest å gi meg den følelsen jeg er ute etter når jeg leser.
Flammen og mørket er en stillferdig roman, uten mye ytre handling. For fire år siden tok den kjente filmmakeren Hedda Veier livet av seg på et feriested ute på en øy. Nå befinner bokas jeg-person, en filmkritiker som har skrevet Veiers biografi, seg på den samme øya og boka følger henne og hennes tanker mens hun vandrer gjennom dette landskapet som var det siste Hedda Veier opplevde. Hun er også selv i en situasjon der hun må ta et valg, og tanker omkring dette valget knyttes opp mot Hedda Veiers historie.
Det er en melankolsk og sår tone gjennom hele boka, hovedpersonen har en kritisk distanse til alt rundt seg, hun observerer mer enn hun deltar. Hovedvekten ligger i tankene, i obersvasjonene, i formuleringen av disse og Koritzinsky skriver tidvis helt fantastiske setninger. Det denne boka greide, som ingen av de andre norske romanene jeg har lest i år har fått til, er å formulere tanker som setter i gang min egen tankevirksomhet, sender meg ut av boka og i vei på egenhånd. Det er den typen leseopplevelser jeg elsker, og denne boka ga meg i hvert fall noen sånne øyeblikk.
Forfatter: Lars Mæhle
Sjanger: Sci-fi, ungdomsroman
Kilde: Anmeldereksemplar
Denne boka var omtrent så fintfølende i behandlingen av tematikken som et slag midt i trynet med ei steikepanne, men jeg likte den tålelig godt likevel.
Vi befinner oss i en dystopisk variant av Norge i 2052 der Norge sammen med Danmark og Skottland har dannet et diktatur som kalles 'Oljetriangelet' og er verdens desiderte miljøversting. I denne utgaven av Norge er det kriminelt bare å foreslå alternative energikilder enn olje og gass, og både miljøaktivister og klimaflyktninger behandles som man kan vente seg av et dystopisk diktatur.
Fra dette Norge kommer miljøaktivisten Roland. Han blir en av fem ungdommer utvalgt til å delta i en gigantisk nett-reality der en miljøkonkurranse arrangeres på Bouvetøya. En reality-serie som i beste Hunger Games-stil til skal vise seg å være livsfarlig.
Som nevnt er det ekstremt tydelig hva forfatterens budskap i boka er, og jeg merker jeg smiler litt overbærende til tider, men for meg ble dette et klassisk tilfelle av rett bok til rett tid. Det gikk litt trått med lesingen, jeg hadde mye annet som krevde oppmerksomhet fordi vi var midt i flytteprosessen, og en rask og enkel spenningsbok var akkurat det som skulle til for å komme igang igjen. Bra underholdning, men ikke forvent deg subtil undertekst.
Forfatter: Morten A. Strøksnes
Sjanger: Dokumentar
Kilde: Kjøpt selv
Det er ting som tyder på at når Moshonista sier hopp, så hopper jeg. Det forklarer i hvert fall grunnen til at jeg følte dette var ei bok jeg måtte lese, selv om glitrende kritikker andre steder og Brage-pris på toppen av det hele ikke akkurat motarbeidet det valget.
Bokas ytre handling oppsummeres treffende i tittelen. Vi følger to menn i gummibåt på havet mens de prøver å få en hai på kroken. Men så handler boka egentlig om alt det andre. Strøksnes leser, tenker og forteller om havet. Om hva menneskeheten har tenkt og sagt om havet gjennom tidene, om hva som bor der, om kreftene som finnes der. Det er tydelig at Strøksnes deler mange av tankene om miljøvern som Mæhle i omtalen over, men ved å rope mye lavere, får han meg til å høre bedre etter.
Jeg fascineres, inspireres og underholdes. Mer enn det har jeg faktisk ikke å si per dags dato, annet enn at dette er ei bok jeg allerede har lyst til å lese igjen. Det kan jeg ikke si om noen av de andre norske 2015-bøkene jeg har lest.
Forfatter: Eirin Gundersen
Sjanger: Lyrikk
Kilde: Lånt av Line
Jeg leser så lite lyrikk at jeg føler meg komplett ute av stand til å si noe vettugt om denne boka, men komplettisten i meg insisterer på at jeg må nevne den likevel, så jeg prøver.
De gangene jeg har forsøkt å lese dikt, kjennes det ofte som om ordene ikke fester seg. Jeg leser og leser, men får ikke egentlig med meg det som står der. Det kjennes som det som står skrevet er skrevet i et språk jeg ikke har tilgang til, at mangelen på et narrativ gjør at jeg ikke har knagger å henge ordene på som får dem til å henge sammen. Men jeg innser at den eneste måten å trenge inn i dette språket på er å utfordre meg selv til å lese mer av det, så jeg har bestemt meg for å prøve.
Når jeg skriver dét som innledning til Gundersens dikt, er det fordi denne boka ikke hadde denne effekten på meg. Jeg leste ordene som sto der, så sammenhengen i dem og likte bildene de ga meg. Samlingen er delt i tre. Den første delen fokuserer på savnet etter en far som er borte allerede i det første diktet, mens de to neste delene åpner opp mot et større bilde og plasserer jeg-personen i en historisk kontekst som går helt tilbake til urtiden. Det er som om savnet er for stort til å bære, den eneste måten å gjøre det håndterbart er å se seg selv i et så stort perspektiv at alt annet blir forsvinnende lite.
Diktet jeg bet meg aller mest merke til, besto av bare to linjer og kan relateres til boka jeg nevnte over:
på gammelnorsk het havet mar. den opprinnelige betydningen er noe som
stiger, men jeg klarer ikke tenke på annet enn det som synker
Jeg har også nettopp postet et samleinnlegg som jeg har brukt store deler av denne søndagen på. Sånn blir det når tiden flyr og mye skal leses... Godt at du også likte Havboka. Ja, hva er ikke å like med den.. :) Bouvetøya har jeg ulest på vent i hylla.. Flammen og mørket er den boka jeg virkelig hadde lyst til å lese da jeg hørte om den på forlagsmøte i høst, men så ble den helt glemt, helt til den dukker opp hos noen andre, som her hos deg.. får prøve å låne den og lese den i jula, tenker jeg.. Lundekvam står jeg over i denne runden. Ser ikke bort fra at dere er mange nok som stemmer den frem til en åpenklasse langliste..Ha en fin kveld.:)
SvarSlettI fjor leste jeg over 20 norske bøker, men tror jeg skrev om to av dem. Jeg har blitt enig med meg selv om at samleinnlegg er den eneste måten jeg får skrevet litt om alle, og at jeg synes det er bedre enn å skrive mye om to. Så da får det bli som det blir.
SlettFniser til dette med hoppinga. Det foregår nok mye innbyrdes påvirkning oss bloggere i mellom. Spesielt nå på tampen av året og nomineringsfrist like om hjørnet, føler jeg at det ikke skal mye til for andre til å lure meg bort - eller mot - ei bok. Vil jo at de jeg leser nå skal telle. Derfor rykker nå Roskva litt nærmere lesing. Har allerede lest de første sidene, og likt, men så følte jeg sterkt behov for noe lettere, og la bort. Mange om beinet!
SvarSlettLundekvam ble fullført på lørdagens tvangslesekafe. Jeg likte den, dog ikke like mye som dere andre, men Ullmann, fullført på samme kafe, var verrrry good! Hadde hun ikledd seg hatt på coveret ville jeg droppet Vita - og kjørt på med Linn.
Ullmann står på lista over det jeg håper jeg rekker fordi jeg har store forhåpninger om at det er Romanen i år. Foreløpig kan alle skrives med liten r.
SlettHelt klart mange om beinet, men akkurat nå er jeg plutselig mer opptatt av å hanke inn mine fire-fem siste kryss enn de norske bøkene der jeg er utkrysset for lengst. Så nå først norsk fantasy, 1001-bøker og en på fransk. Så får vi se hvor mye tid det er igjen etter det.
Ang. Ingalill og hopping, de to norske jeg virkelig har likt i år er Tellemarck og Havboka, lurer på hvor det kom fra - dog veldig praktisk, slipper å blogge om dem selv. Er i lesekryssmode selv, og mangler bare et BBP15kryss, og det blir nok Tegnehanne (som jeg teller som non-fiction, dobbeltkryss!) minste motstandsvei etc. Ellers blir jeg ikke så veldig gira med tanken på noen av disse, selv om jeg vurderer Gundersen (dobbeltkryss, men krever mer tankevirksomhet enn Tegnehanne).
SvarSlettJeg sier ikke at hopping alltid er dumt. Man har da lært seg hvem man skal høre på etter hvert. Tegnehanne var morsom, og regnes vel nesten som personlige essays - ergo non-fiction.
SlettSå på Goodreads at vi likte litt av de samme bøkene så jeg måtte bare sjekke ut bloggen din.... Og fant selvfølgelig Havboka, den må jeg virkelig lese snart.
SvarSlettHehe, nei, skai ikke påstå det er særlig originalt å like den boka. Men det var ei bok som satt i gang tankene, ei bok av mange begynnelser. Litt springende i stilen, dvelte ikke ved noe for lenge. Og masse fascinerende trivia jeg ikke visste fra før.
Slett