Patty Smith - Just Kids

Tittel: Just Kids
Sjanger: Memoar
Forlag: Bloomsbury
Utgitt: 2010
Sidetall: 279 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

La meg begynne med forventningen.
Noen ganger bare veit jeg at jeg kommer til å like ei bok. Dette var ikke som i fjor da Ingvild Rishøi kom med ny novellsamling og jeg var nervøs da jeg begynte fordi jeg var redd den ikke skulle være like bra som de forrige. Med Just Kids var det en visshet: Jeg kommer til å falle for denne boka.
Så jeg har spart den. Sett på den i bokhylla og smilt, gledet meg til desember siden jeg allerede da jeg kjøpte den i februar hadde bestemt at den skulle være mitt bidrag til dame med hatt-kategorien i Moshonistas biografisirkel.

Hvor kommer denne forventningen fra?
Utelukkende fra ting jeg har hørt om boka. Jeg må innrømme at jeg visste nesten ingenting om Smith før jeg begynte å lese. Noen helt overflatiske faktaopplysninger, utover det ingenting. Jeg er veldig lite opptatt av musikk. Jeg vet lite om kunst. Jeg har aldri vært i New York. Men det betyr ikke at jeg ikke kan like å lese om de samme tingene og ha glede av det. Kanskje heller det motsatte.

Noen lys brenner sterkere enn andre.
Det samme kan man si om mennesker, og det er nettopp disse menneskene det er spennende å lese om. Just Kids handler om Patti Smith og Robert Mapplethorpe, to mennesker med en ekstrem drivkraft som møtes tilfeldig og nesten umiddelbart begynner å dra i samme retning. For dem er det bare én ting som teller: kunsten. Alt annet er i beste fall nødvendigheter på veien dit, men det er aldri et spørsmål om det finnes et dit det er om å gjøre å finne veien til. Det begynner som et kjærlighetsforhold og slutter som et inderlig vennskap, to mennesker som finner deler av seg selv i hverandre. Boka gjennomsyres av en intens tosomhet, dette er deres historie. Alle andre mennesker, hvor viktige de enn har vært i de respektives liv må i Just Kids finne seg i å være bipersoner.

Likevel er boka også et portrett av en tid og et sted: New York på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. De to bodde en stund på legendariske Chelsea Hotel og krysset veier med mange av tidens berømtheter, men her er berømmelsen strippet vekk og det er menneskene de møtte som står igjen. Selv om jeg sier at dette er Patti og Roberts historie, er det aldri tvil om at deres historie bare er en av mange, en bitteliten del av helheten, men det er den delen Smith kjenner og kan fortelle.

Just Kids var for meg ei bok å drømme seg bort i, akkurat slik jeg visste den kom til å være. Det er ingenting her som roper idyll, det er ikke en romantisk kunstnerfantasi jeg ønsker meg. Det som appellerer til meg er kompromissløsheten, viljestyrken, drivkraften som ligger bak. Vissheten om at det du driver med er viktig, er det viktigste, at du er en del av et miljø som aksepterer det du driver med. Jeg elsker historier om mennesker som har disse egenskapene, som jobber hardt og lykkes innenfor sitt kreative felt. Som satser alt og reiser til storbyen med tomme hender, som har det motet de aller fleste mangler.

Om noen skulle være i tvil: jeg likte Just Kids akkurat så godt som jeg visste jeg kom til å gjøre.
Og akkurat derfor er dette alt jeg greier å si om den.