Månedsoppsummering mars

Jeg fullførte fire bøker i januar og fem i februar, og var med det tilbake på det som har vært normalen siden jeg begynte å blogge om bøker. Helt okei, tenkte jeg, jeg har tross alt sagt jeg skal lese færre bøker i år enn i fjor, ha mer fokus på kvalitet enn telling, satse på fordypning, ikke stresse.

Så kom mars og plutselig har jeg fullført 12 bøker på en måned igjen. Jeg begynner med lista over hvilke:

• Margaret Atwood - The Edible Woman
• Yuval Noah Harari - Sapiens: A Brief History of Humankind
• Mary Shelley - Frankenstein
• Kristin Bjørn - Sant nok 
• Eivind Hofstad Evjemo - Kvelningsminner  
• Helga Flatland - Vingebelastning 
• Alice Hoffman - The Ice Queen 
• Dan Aleksander Andersen - Flaggtale 
• Joan Didion - Slouching towards Bethlehem 
• Helene Guåker - Kanskje det er hjertet  
• Margaret Atwood - Surfacing 
• Morten A. Strøksnes - Automobil

Jeg begynte med Strøksnes' backlist fordi det er jeg som er ansvarlig for samlesinga av Havboka når vi kommer så langt. Automobil følger egentlig samme oppskriften: Strøksnes og et bekjentskap på tur i en farkost, denne gang bil, og turen danner rammen for en rekke anekdoter og refleksjoner. Boka var interessant, men nådde for meg ikke opp til Havboka.

Margaret Atwood var neste ut, ei bok jeg allerede har skrevet om. Surfacing var så god at jeg ble inspirert til også å avslutte måneden med Atwood, denne gang The Edible Woman som jeg ikke likte like godt. Det er tydelig at Atwood tidlig i karrieren var veldig opptatt av psykologi, og sikkert en bestemt retning innen psykologien også, uten at jeg har kompetanse nok til å si hvilken. Men i begge disse bøkene møter vi kvinneskikkelser som går gjennom alvorlige identitetskriser i spriket mellom samfunnets kjønnsrolleforventning og deres egen personlighet.

Så oppdaget jeg for alvor ebokbib som app på telefonen. Jeg lastet den ned for lenge siden, men har egentlig ikke brukt den før jeg denne måneden plutselig innså hvor genialt det er å kunne laste ned de nyeste norske bøkene allerede lenge før de kommer i hyllene på biblioteket. Dermed har jeg plutselig lest fire norske 2016 bøker på null komma svisj, tre diktsamlinger og en novellesamling. Jeg skal prøve å skrive noe om dem i et eget innlegg.

Slouching towards Bethlehem er ei bok jeg hadde overbevist meg selv om at jeg kom til å elske, men jeg tok dessverre feil. Ikke fordi det er noe i veien med selve essaysamlingen, boka ga akkurat det den lovet: det ultimate øyeblikksbildet av California på 60-tallet. Det viste seg bare at jeg egentlig ikke var spesielt interessert i California på 60-tallet. The Ice Queen var jeg skeptisk til på forhånd, men leste den fordi den var en del av Project Annotate som jeg er med på. Skepsisen viste seg å være berettiget, dette var ikke ei bok for meg. Litt for mye eventyr blandet inn i realismen for min smak, jeg foretrekker min realisme og min fantasy hver for seg.

Vingebelastning og Frankenstein har jeg allerede skrevet om, da gjenstår bare Sapiens: A Brief History of Humankind. Jeg begynte på boka på ferie i september i fjor, men la den fra meg da jeg kom hjem selv om jeg egentlig likte den. Nå har jeg fullført, og konkluderer med at jeg likte starten best med den eldste delen av menneskehetens historie, men boka var underholdende og fikk meg til å se noen ting fra en ny vinkel.

Puh... da var det bare kryssene igjen, og dette har vært en god kryssmåned.
Fire kryss for norske 2016 bøker, to 1001-bøker i Surfacing og Frankenstein.
I tillegg én essaysamling og to bøker som sto i hylla da året begynte gir til sammen ni kryss på tolv bøker. Ganske bra for en som liksom ikke skal telle...

• 0/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
• 1/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 1/5 essaysamlinger
• 6/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 3/12 bøker på 1001-lista
• 1/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 4/20 norske bøker utgitt i 2016

Mary Shelley - Frankenstein

Tittel: Frankenstein
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1818, min utgave 2004
Sidetall: 247 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Bokmål, oversatt fra engelsk av Arne Moen Nesheim

I mars er temaet for Lines 1001-lesesirkel påskerelatert:  
en bok som virker skummel eller spennende.
Siden krim ikke er helt min kopp te, verken i påsken eller resten av året, valgte jeg meg i stedet Frankenstein. Så skulle i det minste det skumle være på plass.

Det skulle man i hvert fall tro.
Jeg må innrømme at jeg synes Frankenstein var mer irriterende enn skummel. Delvis tror jeg dette skyldes at jeg leste boka i norsk oversettelse. Ikke nødvendigvis fordi oversettelsen var dårlig, det er nemlig ikke inntrykket jeg sitter igjen med. Men språket er på samme tid overdrevent formelt, ekstremt blomstrende og gjennomgående melodramatisk. En kombinasjon jeg hadde store problemer med å svelge i norsk språkdrakt, men som jeg muligens hadde funnet sjarmerende om jeg leste boka på engelsk. Som det er nå, hørte jeg hele veien teksten lest for mitt indre øre av en karikert filmavis-stemme, noe som gjorde det vanskelig å ta den seriøst.
En liten smakebit:

Intet menneske kan ha levd en lykkeligere barndom enn jeg gjorde. Mine foreldre var fylt av selve godhetens og omtankens innerste vesen. Vi følte at de ikke var tyranner som regjerte over våre skjebner ut fra deres egne tilfeldige innfall, men at de var formidlere og skapere av de mange herligheter vi fikk oppleve. Når jeg kom i kontakt med andre familier, fornemmet jeg helt tydelig hvor lykkelig min egen lodd måtte være, og takknemligheten over dette gjorde min sønnekjærlighet enda sterkere. (s. 40)

Ikke bare gode og omsorgsfulle foreldre her i gården, nei. Her er de fyllt av godhetens og omtankens innerste vesen, intet mindre.

Historien i denne boka bør være kjent for de fleste: Den unge vitenskapsmannen Victor Frankenstein syr sammen kroppsdeler til et kunstig menneske og gir det liv. Skapningen blir et monster som Frankenstein selv ikke vil ha noe med å gjøre, og monsteret gjør det derfor til sin livsoppgave å forårsake mest mulig ulykke for sin skaper.

Det er sagt og skrevet mye om Frankenstein, om referanser til Prometheus-myten (originalen hadde undertittelen 'The Modern Prometheus') og om tematikken, men det har jeg ikke tenkt å gjøre her.
I stedet vil jeg tilbake til irritasjonen jeg nevnte innledningsvis, og herfra og ut garanterer jeg ikke en spoilerfri omtale.

For selv i engelsk språkdrakt ville jeg ikke kommet utenom irritasjonen- det mest irriterende av alt er nemlig Frankenstein selv. På tross av å være et naturvitenskaplig geni, er han stokk dum og handler helt uten å tenke over konsekvensene av det han gjør. Han stopper for eksempel aldri opp og spør seg selv om det å sy sammen kroppsdeler fra ulike kilder og gi dem liv er en god ide, det handler bare om utfordringen med å få det til. I det øyeblikket eksperimentet er vellyket blir han livredd vesenet han har skapt og løper på dør fordi det er stygt. Alle stygge vesener må som kjent være et monster, han tar seg aldri tid til å sjekke om det faktisk stemmer. Han må dessuten tydeligvis ha jobbet med sitt groteske håndarbeid i blinde siden han ikke oppdager at skapningen er stygg før den reiser seg fra bordet i labratoriet. Surprise surprise: lik-puslespillet ville gjort det dårlig som undertøysmodell for Björn Borg, hvem kunne gjettet det?

Dagen etter returnerer Frankenstein og oppdager at monsteret er borte, og trekker et lettelsens sukk - før han legger seg ned og blir febersyk i noen måneder. For øvrig hans reaksjon hver gang noe går ham i mot, en skikkelig tøffing med andre ord. Så går det to år uten at Frankenstein hverken forsøker å finne ut hvor skaperverket sitt ble av eller forteller noen om dets eksistens. "Hjelp jeg slapp et monster ut i verden, men så lenge jeg ikke ser det eller forteller det til noen går det sikkert bra."
Nei, det gjør faktisk ikke det - selv om det egentlig går langt bedre enn det Frankenstein selv burde ha vett til å frykte.

Etter å ha blitt kastet ut i livet og måttet finne ut av alt på egenhånd er nemlig Frankensteins monster blitt hevngjerrig og går etter Frankensteins familie. Nå må vel Frankenstein fortelle noen om det han har skapt, så han kan få hjelp til å fange og ufarliggjøre monsteret, eller i det aller minste forberede familien på den faren de befinner seg i? Men nei, Frankenstein holder på hemmeligheten og familien forsvinner én etter én. Det kunne ha vært en tragedie - det er ment å være en tragedie - men siden jeg synes Frankenstein er en idiot, synes jeg bare han får som fortjent. Familiemedlemmene som forsvinner er uansett bare pappfigurer og ikke noen jeg kan sørge over.

Mary Shelley skriver følgende om hva hun ønsket å oppnå i forordet til en nyutgivelse av boka i 1831:

En historie som kunne tale til vår naturs iboende angst for det mystiske, og vekke sitrende skrekk og gru - som ville få leseren til å kvie seg for å se seg tilbake, som ville få hjertet til å banke fortere og blodet til å fryse i årene. 

For meg var det ingen skrekk involvert i å lese Frankenstein, blodet forble ved sin vanlige temperatur og det eneste som fikk hjerte til å banke fortere var sinnet rettet mot bokas tafatte hovedperson. I stedet fant jeg ganske tidlig ut at min sympati lå hos "monsteret" - og når du heier på den som egentlig skal skremme deg, blir opplevelsen en helt annet enn det som opprinnelig var meningen.

Helga Flatland - Vingebelastning

Tittel: Vingebelastning
Sjanger: Roman
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2015
Sidetall: 268 s..
Kilde: Biblioteket
Språk: Bokmål

Av de sju bøkene på kortlista til Bokbloggerprisen 2015 var det bare to jeg ikke hadde lest før nominasjonsfristen gikk ut. Begge hører til romanklassen og av dem er Vingebelastning først ut som samlesingsbok.

I boka møter vi Andreas, en mann på 30 år som tilsynelatende har alt på stell. Han har en mastergrad, en relevant jobb, en fin leilighet og en samboer han deler den med. Men en dag blir Andreas påkjørt. Fysisk er han heldig og slipper unna med lettere skader, men på sykehuset antydes det at han bør snakke med fastlegen om å utredes for psykiske problemer som han aldri har tatt tak i. I møtet med psykiatrien får Andreas en diagnose, noe han omfavner og lever seg helt inn i, og på denne måten tar diagnosen over livet hans.

Det jeg likte best med denne boka er at den er tvetydig i hvor sympatien min bør ligge, og derfor kan leses på to måter. Enten er Andreas reelt syk og fortjener sympatien selv, eller så er sykdommen noe han i stor grad innbiller seg, i hvilket fall sympatien bør ligge hos menneskene rundt ham som må leve med Andreas' selvopptatthett. Flatland gir hint om begge deler, noe som er godt gjort siden alt fortelles av Andreas selv. For eksempel hører vi om tvangstanker og engstelse han har hatt helt siden han var barn, noe som underbygger at han har reelle problemer. Samtidig greier han seg helt fint helt til noen utenfra antyder at han har psykiske problemer, noe som tyder på at sykdommen er innbilt, eller i det minste sterkt forverret av hans kontakt med psykiatrien.

Jeg likte boka uten å kjenne på den helt store begeistringen underveis. Språket var presist og gjorde boka lett og lese, men fikk meg aldri til å stoppe opp ved en formulering eller tankerekke jeg bet meg spesielt merke i. Andreas' fortelling vever sammen nåtid og fortid og var boka gjennom engasjerende nok til at jeg ville lese videre, men ikke så engasjerende at jeg gikk og tenkte på den når jeg hadde lagt boka fra meg. Mest av alt er følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest Vingebelastning en mild irritasjon over Andreas som bygget seg opp gjennom teksten - fra sympati i begynnelsen til å synes han var en sutrete, selvopptatt dust i slutten. Så kan andre få gjøre seg opp en mening om det sier mest om meg og min innlevelse i andres sykdom, eller om bokas forteller og hovedperson.

Boka er som nevnt en del av samlesingen til Bokbloggerprisen 2015, og du kan finne ut hva andre bokbloggere har skrevet om den i dette innlegget.

Margaret Atwood - Surfacing

Tittel: Surfacing
Sjanger: Roman
Forlag: Virago Modern Classics
Utgitt: 1972, min utgave 1980
Sidetall:192 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Jeg begynner etter hvert å ha lest ganske mye av Margaret Atwood, men jeg går ikke lei. Jo mer jeg leser, jo mer vil jeg lese. Og da er det jo fint hun har holdt på en stund så det fremdeles er mange bøker igjen å velge fra.

Surfacing var Atwoods andre roman da den kom ut i 1972, og for meg som stort sett har lest de nyeste romanene hennes, var dette Atwood i en litt annen utgave. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som er annerledes, men jeg tror det handler om hvordan bøker tar farge av tida de er skrevet i. Jeg tror jeg kunne plassert denne boka på 70-tallet uten å ha sett publiseringstidspunktet, og det gir boka en del kvaliteter som passer meg og min personlige smak godt. Jeg falt da også pladask for Surfacing fra første stund, og halveis gjennom boka annonserte jeg dette som årets klart beste bok så langt, og en god kanditat til å beholde den plassen helt frem til årets slutt. Det skulle jeg kanskje ikke gjort, for jeg likte ikke den andre halvdelen like godt som den første, men totalinntrykket jeg sitter igjen med er likevel overveldende positivt.

I boka møter vi en ikke navngitt kvinnelig forteller i en bil på vei hjem til stedet hun vokste opp. Hun har fått beskjed om at faren er forsvunnet og vil gjøre sine egne undersøkelser, det på tross av at hun ikke har vært hjemme på ni år. Sammen med henne i bilen er kjæresten Joe og ekteparet David og Anna, mennesker hun strengt tatt ikke vil ha med seg på denne turen, men som er nødvendige fordi hun ikke selv har bil. Hun er usikker på hvordan de urbane vennene vil takle den kanadiske villmarken i nordlige Quebec, og kanskje spesielt huset hun vokste opp i som ligger helt alene på en øy ute i en innsjø. Hun er også usikker på hvordan hun selv vil reagere på å være tilbake.

Forsvunnen far på øde øy høres kanskje ut som et godt forslag til årets påskekrim, men dette er en helt annen type bok. Surfacing er et intenst psykologisk portrett av en ung, nyskilt kvinne som i møtet med hjemstedet konfronteres av minner både fra oppveksten og fra ekteskapet, og som i tillegg må takle det å leve i tvungen intimitet med tre andre mennesker over en tidsavgrenset periode. Det er egentlig en ganske stillferdig roman, med lite ytre handling der fire mennesker suller rundt på ei øy. Men nei, stillferdig er likevel helt feil ord. Boka er spennende og bygger seg gradvis opp til et dramatisk klimaks en kriminalroman verdig. Men i stedet for å være knyttet til et plott, er denne spenningen knyttet til fortellerens indre utvikling - hennes gradvise psykiske sammenbrudd i møtet med stedet der hun vokste opp.

Og nettopp stedet spiller en viktig rolle i fortellerens mentale reise. I likhet med Atwood selv har hun vokst opp med foreldre som ville leve "i pakt med naturen". I boka har foreldrene selv bygd huset ute på øya, stokk for stokk. De har selv gjort jorda dyrkbar, bygd møblene, alt hun ser er intimt knyttet til familielivet og konkrete minner. Hun har en tilhørighet til jorda, stedet og naturen som de tre andre karakterene ikke har noen forutsetninger for å kunne forstå, men den samme tilhørigheten er også med på å skape distanse. Ikke bare mellom henne og de tre hun har med seg, det har også vært en distanse mellom hennes engelsktalende familie og den franskspråklige lokalbefolkningen i området rundt tidligere.

Naturen er levende i teksten, det er nesten som om den har sin egen agenda og handler deretter. Det er et landskap det er lett å kjenne seg igjen i som nordmann. Det er dype skoger, høye trær, blåbærlyng og store vann. Alt fortelleren ser minner henne på ting, river og sliter i henne og bringer frem til overflaten minner om hendelser hun har skjult også for seg selv. Det er en religiøs reise hun er gjennom, ikke kristen men snarere en form for naturmystikk, en naturreligion knyttet til de som bodde i dette landet før europeerne kom. Og det er nok i denne mest visjonære delen jeg faller litt ut, det blir rett og slett litt for kraftig kost for meg, jeg liker meg best når fortelleren har nogenlunde kontakt med virkeligheten.

Men boka er glitrende, og jeg anbefaler den varmt. Det kjennes som ei bok jeg kunne snakket om i timesvis, det er så mange ting å se nærmere på som jeg ikke en gang har vært inne på enda. Som kjønnsrollene i teksten, måten Atwood snur deler av dem på hodet og lar fortelleren stå på utsiden av boksen man vil plassere henne i. Det er også sterke politiske undertoner i boka knyttet til kanadisk nasjonalisme og Quebecs frigjøringskamp. Men jeg har tenkt å avslutte her - er nødt til å avslutte her om dette innlegget skal bli noe annet enn et evighetsprosjekt. Det føles som om jeg kunne skrevet en bok om boka - og det er i mine øyne det beste komplimentet jeg kan gi.

Månedsoppsummering februar

Februar har vært en ekstremt hektisk måned på jobb, men jeg fullførte likevel fem bøker. Det er én mer enn i januar. Ser man i stedet på sideantallet, er imidlertid historien en annen. To av februarbøkene var veldig korte og en tredje leste jeg mesteparten av i januar. så følelsen av å ha lest lite i februar stemmer nok mer enn antallet skulle tilsi.
Her er i hvert fall lista over bøker lest:

• Seth Dickinson - The Traitor Baru Cormorant 
• Gaute M. Sortland - Johan 
• Peter Bagge - Reset   
• Zlatan Ibrahimovic/David Lagercrantz - Jag är Zlatan Ibrahimovic 
• Michel Faber - The Crimson Petal and the White

To av bøkene har jeg allerede skrevet om, og hopper derfor over her. 
Reset var en grafisk roman jeg plukket med meg fra biblioteket som handler om en avdanket skuespiller som velges ut som forsøkskanin til et eksperiment. Gjennom en maskin kan han få gjenleve hele livet sitt gjennom virtual reality og dermed få muligheten til å gjøre andre valg og se hvor de leder ham. Jeg syntes ideen hørtes spennende ut, men gjennomføringen var litt rotete og jeg syntes historien tok noen merkelige vendinger jeg ikke var helt med på. Alt i alt er dette ei bok som ble fort lest og fort glemt. 

Johan av Gaute M. Sortland leste jeg fordi februar var samlesingsmåneden for Fotturar i Norge som jeg allerede hadde lest. Planen var å skrive om denne i stedet, men på grunn av jobben har ikke det skjedd. Boka handler om en ung gutt på Vestlandet som har mistet lillesøsteren i en drukningsulykke. Romanen er kort, under 100 sider, men dette er en tekst som kommer til å bli værende. Det var en sår fortelling som viser hvordan tragedien har påvirket Johan og hans familie, men det var også ei bok som ga håp for at det likevel vil finnes glede og lykke i fremtiden. Jeg likte nok denne bedre enn kortprosaen i Fotturar i Norge.

The Traitor Baru Cormorant er ei fantasybok jeg har gledet meg veldig til å lese fordi jeg har vært helt sikker på at jeg kommer til å elske den. Jeg har hørt den beskrevet som ei bok som får George RR Martin til å virke snill og grei, men kan vel ikke akkurat påstå jeg er enig etter å ha lest den. Jeg tror dette er et klassisk tilfelle på at for høye forventninger kan ødelegge leseopplevelsen. Jeg hadde et bestemt bilde av hva jeg skulle få, men fikk noe annet og endte derfor opp litt halvskuffa. Mitt største problem var at jeg aldri følte jeg kom skikkelig innpå hovedpersonen, og at jeg derfor ikke helt brydde meg om hvordan det gikk med henne. I tillegg hadde jeg forstått hvordan det skulle ende lenge før det kom så langt, aldri et pluss i plotdrevne bøker. Det var mange ting jeg likte med boka også, blant annet at hovedpersonen som skal ut og redde dagen er regnskapsfører som løser problemer med intellekt og logikk heller enn sverd og magi. Men boka greide altså ikke leve opp til mine forventninger.

Målmessig ble det heller ikke mye uttelling. The Crimson Petal and the White ga bokhyllekryss, og Zlatan ga bio-kryss. Resten går på lystlesekvota.

• 0/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
• 1/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 0/5 essaysamlinger
• 4/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 1/12 bøker på 1001-lista
• 1/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 0/20 norske bøker utgitt i 2016