Sjanger: Roman
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2015
Sidetall: 268 s..
Kilde: Biblioteket
Språk: Bokmål
Av de sju bøkene på kortlista til Bokbloggerprisen 2015 var det bare to jeg ikke hadde lest før nominasjonsfristen gikk ut. Begge hører til romanklassen og av dem er Vingebelastning først ut som samlesingsbok.
I boka møter vi Andreas, en mann på 30 år som tilsynelatende har alt på stell. Han har en mastergrad, en relevant jobb, en fin leilighet og en samboer han deler den med. Men en dag blir Andreas påkjørt. Fysisk er han heldig og slipper unna med lettere skader, men på sykehuset antydes det at han bør snakke med fastlegen om å utredes for psykiske problemer som han aldri har tatt tak i. I møtet med psykiatrien får Andreas en diagnose, noe han omfavner og lever seg helt inn i, og på denne måten tar diagnosen over livet hans.
Det jeg likte best med denne boka er at den er tvetydig i hvor sympatien min bør ligge, og derfor kan leses på to måter. Enten er Andreas reelt syk og fortjener sympatien selv, eller så er sykdommen noe han i stor grad innbiller seg, i hvilket fall sympatien bør ligge hos menneskene rundt ham som må leve med Andreas' selvopptatthett. Flatland gir hint om begge deler, noe som er godt gjort siden alt fortelles av Andreas selv. For eksempel hører vi om tvangstanker og engstelse han har hatt helt siden han var barn, noe som underbygger at han har reelle problemer. Samtidig greier han seg helt fint helt til noen utenfra antyder at han har psykiske problemer, noe som tyder på at sykdommen er innbilt, eller i det minste sterkt forverret av hans kontakt med psykiatrien.
Jeg likte boka uten å kjenne på den helt store begeistringen underveis. Språket var presist og gjorde boka lett og lese, men fikk meg aldri til å stoppe opp ved en formulering eller tankerekke jeg bet meg spesielt merke i. Andreas' fortelling vever sammen nåtid og fortid og var boka gjennom engasjerende nok til at jeg ville lese videre, men ikke så engasjerende at jeg gikk og tenkte på den når jeg hadde lagt boka fra meg. Mest av alt er følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest Vingebelastning en mild irritasjon over Andreas som bygget seg opp gjennom teksten - fra sympati i begynnelsen til å synes han var en sutrete, selvopptatt dust i slutten. Så kan andre få gjøre seg opp en mening om det sier mest om meg og min innlevelse i andres sykdom, eller om bokas forteller og hovedperson.
Boka er som nevnt en del av samlesingen til Bokbloggerprisen 2015, og du kan finne ut hva andre bokbloggere har skrevet om den i dette innlegget.
Flott omtale. Jeg likte denne boka veldig godt og har nå slukt nesten to av bøkene i trilogien. De er enda bedre og jeg er enig med deg i at det er noe med skrivestilen til Flatland som gjør at sidene flyr - selv om de i aller høyeste grad er karakterdrevne. Trilogien er forøvrig utrolig god.
SvarSlettJeg tror nok at den endringen av i sympati for Andreas er med hensikt,og er imponert over hvordan Flatland snur dette når det kun er Andreas som er fortelleren. Og så tror jeg at fremmedgjøringen han føler er reel, men at det i seg selv egentlig ikke er en diagnose, men noe som alle føler på en eller flere ganger i livet og håndterer på ulikt vis.
Jeg har hatt lyst til å lese trilogien tidligere, og kommer nok til å gjøre det en eller annen gang. Oppmuntrende å høre du synes de er enda bedre, særlig siden du likte denne også bedre enn meg.
SlettJeg tror også endringen i sympati er med vilje, og jeg liker at det ikke gjøres overtydelig. Det er fremdeles rom for å holde med Andreas. Men Flatland ønsker helt klart å si noe om dagens samfunn og hvor lett man kan både FÅ en diagnose og BLI diagnosen man får. Har man først fått en merkelapp blir det mye lettere "å kjenne etter". Jeg merker det selv i måten jeg legger merke til magesmerter på en annen måte etter at noen ga det et navn. Egentlig er det jo ingenting som har endret seg.
Helt enig!
SlettJeg har brukt en uke på å slite meg gjennom de første 70 sidene, og føler ingen trang til å lese videre. Jeg skylder på Andreas, og hans irriterende selvmedlidenhet. Den slo meg allerede i første kapittel, og siden selv de som liker ham i starten ender opp med å irritere seg over ham, er det vel bare å stålsette seg til han trapper opp sutringen mot slutten. Eventuelt avbryte boken, vi får se. På den positive siden har jeg fått bekreftet at jeg valgte rett da jeg i høst prioriterte andre bøker enn denne.
SvarSlettDet er alltid fint å få bekreftet at man hadde rett...
SlettJeg fikk bekreftet at jeg egner meg dårlig som sykepleier. Null medlidenhet med den som er syk - med mindre det er meg selv, da har jeg massevis. Og jeg vet egentlig ikke om jeg synes Andreas blir så mye verre gjennom boka, problemet er vel heller at han ikke blir bedre. Han har kjørt seg fast i et spor, og blir der. Og synes du det er irriterende på side 50 blir det ikke mindre irriterende på side 150.
Artig dette. Samlefelt for u-empatiske bokbloggere.
SvarSlettTil tross for at jeg likte boka, skriver jeg under på særs irriterende hovedperson. Her hjelper det ingenting at dette er forfatterintensjonen. Det er vanskelig å ikke havne i den meget politisk ukorrekte kategorien av de som hevder det bare er å ta seg sammen. Han kunne tatt seg sammen. Det eneste jeg ønsket var at han skulle ta seg sammen. Samtidig som jeg følte på min indre Andreas som ropte at de - (jeg) - skulle la han (meg) være i fred.
Engang det bodde en Andreas på min sofa, kastet jeg han ut, og brukte så 2 dager på å tråle Nidelva i anger. Det egentlig skurken er vel helsevesenet, også kan man diskutere da om offerrollen er frivillig, uungåelig eller om det bare er å ta seg sammen, eller noe sånt...