Margaret Atwood - Surfacing

Tittel: Surfacing
Sjanger: Roman
Forlag: Virago Modern Classics
Utgitt: 1972, min utgave 1980
Sidetall:192 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Jeg begynner etter hvert å ha lest ganske mye av Margaret Atwood, men jeg går ikke lei. Jo mer jeg leser, jo mer vil jeg lese. Og da er det jo fint hun har holdt på en stund så det fremdeles er mange bøker igjen å velge fra.

Surfacing var Atwoods andre roman da den kom ut i 1972, og for meg som stort sett har lest de nyeste romanene hennes, var dette Atwood i en litt annen utgave. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som er annerledes, men jeg tror det handler om hvordan bøker tar farge av tida de er skrevet i. Jeg tror jeg kunne plassert denne boka på 70-tallet uten å ha sett publiseringstidspunktet, og det gir boka en del kvaliteter som passer meg og min personlige smak godt. Jeg falt da også pladask for Surfacing fra første stund, og halveis gjennom boka annonserte jeg dette som årets klart beste bok så langt, og en god kanditat til å beholde den plassen helt frem til årets slutt. Det skulle jeg kanskje ikke gjort, for jeg likte ikke den andre halvdelen like godt som den første, men totalinntrykket jeg sitter igjen med er likevel overveldende positivt.

I boka møter vi en ikke navngitt kvinnelig forteller i en bil på vei hjem til stedet hun vokste opp. Hun har fått beskjed om at faren er forsvunnet og vil gjøre sine egne undersøkelser, det på tross av at hun ikke har vært hjemme på ni år. Sammen med henne i bilen er kjæresten Joe og ekteparet David og Anna, mennesker hun strengt tatt ikke vil ha med seg på denne turen, men som er nødvendige fordi hun ikke selv har bil. Hun er usikker på hvordan de urbane vennene vil takle den kanadiske villmarken i nordlige Quebec, og kanskje spesielt huset hun vokste opp i som ligger helt alene på en øy ute i en innsjø. Hun er også usikker på hvordan hun selv vil reagere på å være tilbake.

Forsvunnen far på øde øy høres kanskje ut som et godt forslag til årets påskekrim, men dette er en helt annen type bok. Surfacing er et intenst psykologisk portrett av en ung, nyskilt kvinne som i møtet med hjemstedet konfronteres av minner både fra oppveksten og fra ekteskapet, og som i tillegg må takle det å leve i tvungen intimitet med tre andre mennesker over en tidsavgrenset periode. Det er egentlig en ganske stillferdig roman, med lite ytre handling der fire mennesker suller rundt på ei øy. Men nei, stillferdig er likevel helt feil ord. Boka er spennende og bygger seg gradvis opp til et dramatisk klimaks en kriminalroman verdig. Men i stedet for å være knyttet til et plott, er denne spenningen knyttet til fortellerens indre utvikling - hennes gradvise psykiske sammenbrudd i møtet med stedet der hun vokste opp.

Og nettopp stedet spiller en viktig rolle i fortellerens mentale reise. I likhet med Atwood selv har hun vokst opp med foreldre som ville leve "i pakt med naturen". I boka har foreldrene selv bygd huset ute på øya, stokk for stokk. De har selv gjort jorda dyrkbar, bygd møblene, alt hun ser er intimt knyttet til familielivet og konkrete minner. Hun har en tilhørighet til jorda, stedet og naturen som de tre andre karakterene ikke har noen forutsetninger for å kunne forstå, men den samme tilhørigheten er også med på å skape distanse. Ikke bare mellom henne og de tre hun har med seg, det har også vært en distanse mellom hennes engelsktalende familie og den franskspråklige lokalbefolkningen i området rundt tidligere.

Naturen er levende i teksten, det er nesten som om den har sin egen agenda og handler deretter. Det er et landskap det er lett å kjenne seg igjen i som nordmann. Det er dype skoger, høye trær, blåbærlyng og store vann. Alt fortelleren ser minner henne på ting, river og sliter i henne og bringer frem til overflaten minner om hendelser hun har skjult også for seg selv. Det er en religiøs reise hun er gjennom, ikke kristen men snarere en form for naturmystikk, en naturreligion knyttet til de som bodde i dette landet før europeerne kom. Og det er nok i denne mest visjonære delen jeg faller litt ut, det blir rett og slett litt for kraftig kost for meg, jeg liker meg best når fortelleren har nogenlunde kontakt med virkeligheten.

Men boka er glitrende, og jeg anbefaler den varmt. Det kjennes som ei bok jeg kunne snakket om i timesvis, det er så mange ting å se nærmere på som jeg ikke en gang har vært inne på enda. Som kjønnsrollene i teksten, måten Atwood snur deler av dem på hodet og lar fortelleren stå på utsiden av boksen man vil plassere henne i. Det er også sterke politiske undertoner i boka knyttet til kanadisk nasjonalisme og Quebecs frigjøringskamp. Men jeg har tenkt å avslutte her - er nødt til å avslutte her om dette innlegget skal bli noe annet enn et evighetsprosjekt. Det føles som om jeg kunne skrevet en bok om boka - og det er i mine øyne det beste komplimentet jeg kan gi.