Mary Shelley - Frankenstein

Tittel: Frankenstein
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1818, min utgave 2004
Sidetall: 247 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Bokmål, oversatt fra engelsk av Arne Moen Nesheim

I mars er temaet for Lines 1001-lesesirkel påskerelatert:  
en bok som virker skummel eller spennende.
Siden krim ikke er helt min kopp te, verken i påsken eller resten av året, valgte jeg meg i stedet Frankenstein. Så skulle i det minste det skumle være på plass.

Det skulle man i hvert fall tro.
Jeg må innrømme at jeg synes Frankenstein var mer irriterende enn skummel. Delvis tror jeg dette skyldes at jeg leste boka i norsk oversettelse. Ikke nødvendigvis fordi oversettelsen var dårlig, det er nemlig ikke inntrykket jeg sitter igjen med. Men språket er på samme tid overdrevent formelt, ekstremt blomstrende og gjennomgående melodramatisk. En kombinasjon jeg hadde store problemer med å svelge i norsk språkdrakt, men som jeg muligens hadde funnet sjarmerende om jeg leste boka på engelsk. Som det er nå, hørte jeg hele veien teksten lest for mitt indre øre av en karikert filmavis-stemme, noe som gjorde det vanskelig å ta den seriøst.
En liten smakebit:

Intet menneske kan ha levd en lykkeligere barndom enn jeg gjorde. Mine foreldre var fylt av selve godhetens og omtankens innerste vesen. Vi følte at de ikke var tyranner som regjerte over våre skjebner ut fra deres egne tilfeldige innfall, men at de var formidlere og skapere av de mange herligheter vi fikk oppleve. Når jeg kom i kontakt med andre familier, fornemmet jeg helt tydelig hvor lykkelig min egen lodd måtte være, og takknemligheten over dette gjorde min sønnekjærlighet enda sterkere. (s. 40)

Ikke bare gode og omsorgsfulle foreldre her i gården, nei. Her er de fyllt av godhetens og omtankens innerste vesen, intet mindre.

Historien i denne boka bør være kjent for de fleste: Den unge vitenskapsmannen Victor Frankenstein syr sammen kroppsdeler til et kunstig menneske og gir det liv. Skapningen blir et monster som Frankenstein selv ikke vil ha noe med å gjøre, og monsteret gjør det derfor til sin livsoppgave å forårsake mest mulig ulykke for sin skaper.

Det er sagt og skrevet mye om Frankenstein, om referanser til Prometheus-myten (originalen hadde undertittelen 'The Modern Prometheus') og om tematikken, men det har jeg ikke tenkt å gjøre her.
I stedet vil jeg tilbake til irritasjonen jeg nevnte innledningsvis, og herfra og ut garanterer jeg ikke en spoilerfri omtale.

For selv i engelsk språkdrakt ville jeg ikke kommet utenom irritasjonen- det mest irriterende av alt er nemlig Frankenstein selv. På tross av å være et naturvitenskaplig geni, er han stokk dum og handler helt uten å tenke over konsekvensene av det han gjør. Han stopper for eksempel aldri opp og spør seg selv om det å sy sammen kroppsdeler fra ulike kilder og gi dem liv er en god ide, det handler bare om utfordringen med å få det til. I det øyeblikket eksperimentet er vellyket blir han livredd vesenet han har skapt og løper på dør fordi det er stygt. Alle stygge vesener må som kjent være et monster, han tar seg aldri tid til å sjekke om det faktisk stemmer. Han må dessuten tydeligvis ha jobbet med sitt groteske håndarbeid i blinde siden han ikke oppdager at skapningen er stygg før den reiser seg fra bordet i labratoriet. Surprise surprise: lik-puslespillet ville gjort det dårlig som undertøysmodell for Björn Borg, hvem kunne gjettet det?

Dagen etter returnerer Frankenstein og oppdager at monsteret er borte, og trekker et lettelsens sukk - før han legger seg ned og blir febersyk i noen måneder. For øvrig hans reaksjon hver gang noe går ham i mot, en skikkelig tøffing med andre ord. Så går det to år uten at Frankenstein hverken forsøker å finne ut hvor skaperverket sitt ble av eller forteller noen om dets eksistens. "Hjelp jeg slapp et monster ut i verden, men så lenge jeg ikke ser det eller forteller det til noen går det sikkert bra."
Nei, det gjør faktisk ikke det - selv om det egentlig går langt bedre enn det Frankenstein selv burde ha vett til å frykte.

Etter å ha blitt kastet ut i livet og måttet finne ut av alt på egenhånd er nemlig Frankensteins monster blitt hevngjerrig og går etter Frankensteins familie. Nå må vel Frankenstein fortelle noen om det han har skapt, så han kan få hjelp til å fange og ufarliggjøre monsteret, eller i det aller minste forberede familien på den faren de befinner seg i? Men nei, Frankenstein holder på hemmeligheten og familien forsvinner én etter én. Det kunne ha vært en tragedie - det er ment å være en tragedie - men siden jeg synes Frankenstein er en idiot, synes jeg bare han får som fortjent. Familiemedlemmene som forsvinner er uansett bare pappfigurer og ikke noen jeg kan sørge over.

Mary Shelley skriver følgende om hva hun ønsket å oppnå i forordet til en nyutgivelse av boka i 1831:

En historie som kunne tale til vår naturs iboende angst for det mystiske, og vekke sitrende skrekk og gru - som ville få leseren til å kvie seg for å se seg tilbake, som ville få hjertet til å banke fortere og blodet til å fryse i årene. 

For meg var det ingen skrekk involvert i å lese Frankenstein, blodet forble ved sin vanlige temperatur og det eneste som fikk hjerte til å banke fortere var sinnet rettet mot bokas tafatte hovedperson. I stedet fant jeg ganske tidlig ut at min sympati lå hos "monsteret" - og når du heier på den som egentlig skal skremme deg, blir opplevelsen en helt annet enn det som opprinnelig var meningen.