Månedsoppsummering februar

Jeg har fullført fem bøker i februar og faktisk skrevet om fire av dem. Det hører til sjeldenhetene her på denne bloggen, så kryss i taket for det. Nå hjalp det selvsagt å skrive om tre av dem i samme innlegg, men akkurat det velger jeg å ignorere i denne sammenhengen.

Her er bøkene som ble fullført denne månden:

• Jakob Arvola - Jeg vet hva du driver med
• Eirin  Gundersen - Alt som ikke har blitt tjoret fast 
• Han Kang - Human Acts 
• Ursula LeGuin - The Left Hand of Darkness 
• Erik Eikehaug - James Franco spytter når han snakker

Tre på norsk, to på engelsk.
Tre kvinner, to menn.
To som e-bok, tre som fysisk bok.
To romaner, en science fiction, ei novellesamling og ei diktsamling.

Den eneste boka jeg ikke allerede har skrevet noe om denne måneden er Human Acts av Han Kang, ei bok som også nylig er utgitt på norsk under tittelen Levende døde. Boka handler om et studentopprør som ble brutalt slått ned i Sør Korea på slutten av åttitallet. Det er en brutal historie fortalt fra flere ulike synsvinkler som gradvis fjerner seg fra selve hendelsene i tid. Den er god, men vond å lese. Og jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si om den, derav ingen innlegg.

I tillegg har jeg også fullført tre lydbøker, og er nesten ferdig med en fjerde. Som i januar har jeg planer om å skrive et eget innlegg om disse.

• Carrie Fisher - The Princess Diarist 
• J.K. Rowling - Harry Potter and the Philosopher's Stone
• Susan Cain - Quiet: The power of introverts in a world that can't stop talking 

Til slutt kommer som vanlig en oppsummering av hvordan jeg nå ligger an med lesemålene mine:

Eikehaug, Gundersen og Arvola var alle norske bøker utgitt i 2017 og gir kryss for det.
Gundersen gir i tillegg kryss for å være diktsamling.

De to andre leste bøkene gir kryss for å ha stått i hylla på starten av året, men her henger jeg allerede langt etter hva jeg burde ha lest. Det hjelper ikke å la være å kjøpe bøker når jeg i stedet for å velge fra egne hyller får bøkene fra biblioteket eller Storytel. Skal jeg komme i mål med 40, er det på tide å begynne gjøre en solid innsats. Og mars starter så fint med boktur med Silje, så når dette innlegget går live, kan jeg garantere at det har blitt sving på bokkjøpinga også.

Jeg har heller ikke lest en eneste 1001-bok så langt i år, og ingen har vært over 500 sider. Men disse to skal være mulig å ta igjen i løpet av året uansett.

• 19/80 bøker
• 4/40 bøker som sto i hylla per 1/1-17
• 3/20 norske bøker utgitt i 2017
• 0/12 bøker på 1001-lista
• 2/10 diktsamlinger
• 0/5 bøker over 500 sider
• 1/6 biografier til Ingalills biosirkel

Hvor mange bøker går det i en koffert?

I morgen er det tid for en av mine absolutte favorittradisjoner - årets boktur med Silje!
(For det er lov å kalle det en tradisjon når det er tredje året på rad det skjer, og nummer fire allerede er planlagt, ikke sant?)

Det begynte i vinterferien i 2015 da Silje (selvsagt) skulle til Paris, og jeg beskjedent nok inviterte meg selv med på tur. Det ble en fantastisk ferie. Det viste seg nemlig at vi var veldig kompatbile som reisefølge. Endelig på ferie med noen som gjerne kan være inne i samme bokhandel i over en time uten å kjede seg. Og som er klar til å gå videre til neste bokhandel derfra.

Silje med stø kurs i Paris. Kjekt med en guide som vet akkurat hvor alle bokbutikkene som selger engelskspråklige bøker er.

I vinterferien 2016 var det derfor min tur til å vise fram min favorittby, London. Og om vi tilbragte mye tid i bokhandler i Paris, ble det om mulig enda mer i London. Det var Siljes første møte med denne byen, og da jeg spurte om hva hun ville se, var alt på lista hennes bokhandler. Nevnte jeg at hun er det perfekte reisefølge?

Et bittelite utvalg av bokbutikkene vi besøkte i London. Vi var der 5 dager, og hadde 4-5 butikker om dagen.

Jeg har et halvskrevet utkast til blogginnlegg fra den turen liggende, men det ble aldri ferdig. Innlegget ble nemlig altfor langt - selv om det egentlig bare var en oppramsing av bokhandlene vi hadde besøkt. Selv de dagene vi ikke hadde planlagt bokshopping, dumpet vi over nye butikker. Og Siljes sightseeing i London besto stort sett av å se Trafalgar Square og Big Ben i mørket når butikkene var stengt.

Sånn ser det ut når to bokelskere drar på shoppingtur sammen. Og jeg må innrømme: Vi kjøpte begge mer etter dette bildet.

I år går turen til Edinburgh, en by ingen av oss har vært i tidligere, men som blant annet er kjent for sine mange bokbutikker. Gjett om jeg gleder meg?!

Så jeg kan love at de som følger oss på sosiale medier vil den neste uken høyst sannsynlig få se flere bilder i serien #helanoghalvan på tur, og at det skal bli litt tid til forfriskninger mellom bokbutikkene også! Og denne gangen skal jeg til og med skrive innlegg når vi kommer hjem.

Ursula Le Guin - The Left Hand of Darkness

Tittel: The Left Hand of Darkness
Sjanger: Science fiction
Forlag: Orbit
Utgitt: 1969
Sidetall: 245 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Februars tema i Heddas bokhyllelesing er å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på engelsk. Årets enkleste kategori, denne vil gå helt av seg selv, tenkte jeg, og gjorde ingen bevisste bokvalg for å tilpasse meg kategorien. Og ble noe overrasket da jeg plutselig oppdaget at av de åtte bøkene jeg har fullført så langt i februar, var dette faktisk den eneste som kvalifiserte.

The Left Hand of Darkness ble først utgitt i 1969 og regnes som en klassiker innen både science fiction og feministisk litteratur. Jeg har lest fem av Le Guins bøker tidligere og likt alle sammen, med The Disposessed som en foreløpig favoritt. Men overalt hvor Le Guin nevnes, trekkes denne boka frem, og jeg har følt noe har manglet siden jeg ikke har lest den. 

I boka møter vi Genly Ai, en utsendt representant for en interplanetær union som har oppdraget å rekruttere en ny planet til unionen. Han er sendt ut helt alene til planeten Winter i ytterkanten av det kjente solsystemet, en vanlig prosedyre for at han ikke skal virke som en trussel. Helt på egenhånd skal han overbevise beboerne på denne arktiske planeten, og da særlig en av regjeringene, om at det er i deres interesse å opprette kontakt med mennesker fra andre planeter. En solid utfordring da menneskene på Winter ikke selv har entret romalderen, og aldri en gang har tenkt seg at det er liv på andre planeter. 

Jeg trodde jeg hadde hørt mye om denne boka, men alt jeg har skrevet i det forrige avsnittet var nytt for meg. Jeg oppdaget nemlig fort at det er helt feil at jeg har hørt mye om den, jeg har i stedet hørt akkurat det samme fortalt veldig mange ganger. Det boka er kjent for er nemlig at alle menneskene på denne planeten har samme kjønn. Mesteparten av måneden er de aseksuelle uten kjønn, men i noen dager hver måned er de i brunst og transformeres til enten mann eller kvinne. Det er tilfeldig hvilket kjønn de blir, og den samme person kan godt være mor til ett barn og far til et annet.

Dette var nok en revulosjonerende tanke da boka kom ut, og det er fremdeles vanskelig den dag i dag å se for seg et samfunn helt uten kjønnsroller. Men for meg som leser i dag kunne det knapt kalles en overraskelse. Det var jo faktisk det eneste jeg allerede visste da jeg begynte å lese. Og strengt tatt er det heller ikke en viktig del av plottet, det er en del av bokas setting som er med på å understreke hvor fremmed denne planeten er for Genly Ai.

Men så er heller ikke plottet det viktigste i denne booka. Le Guin skriver det jeg vil kalle idebasert science fiction. Boka har en handling som driver teksten fremover, men det går ganske sakte og uten de store, dramatiske actionscenene. I stedet er det ideene som spiller hovedrollen.

Le Guin utforsker mer enn bare kjønnsidentitet i denne boka, det vil være riktigere å si at hun utforsker identitet på et mer generelt grunnlagg. Hva vil det si å være fremmed for hverandre? Er det mulig å komme til en felles forståelse på tvers av enorme kulturforskjeller? Hvordan påvirker omgivelsene deg som individ og samfunnet som helhet? Hvilket politisk system er det beste for menneskene som skal leve i det? Hva er mennesker villig til å gjøre mot andre mennesker? Hva vil det i det hele tatt si å være menneske?

Det er med andre ord ikke de små spørsmålene du gir deg i kast med om du leser The Left Hand of Darkness, men det er interessant. Og jeg personlig synes nok det mest interessante var utforskningen av fremmedhet generelt heller enn bare kjønnstematikken.

Jeg er glad jeg nå har lest denne boka, men en Le Guin-favoritt ble den likevel ikke. Jeg holder fremdeles en knapp på både The Disposessed og Lathe of Heaven fremfor denne. Men vel verdt å få med seg likevel.

Norsk på norsk #1 2017

Jeg hadde egentlig ambisjoner om å skrive egne innlegg om alle de norske bøkene jeg leser i 2017, men jeg ser allerede nå at det ikke vil fungere. Egentlig var det bare selvbedrag å tro noe annet. Det er flere grunner til at jeg ikke har gjort det tidligere år, og de grunnene har ikke endret seg i år.

For det første vil jeg ikke skrive om alle bøkene jeg leser, jeg vil skrive om de bøkene jeg har lyst til å skrive om. Det kan være bøker jeg liker så godt at jeg vil at alle skal lese dem eller bøker jeg liker så lite at jeg må skrive av meg frustrasjonen. Felles for begge er at det er bøker som gir meg energi av den ene eller andre typen.

For det andre leser jeg fortere enn jeg skriver. Jeg er fornøyd med meg selv i år fordi jeg foreløpig har et snitt på mer enn ett blogginnlegg i uka når vi nå er inne i uke 8. I samme periode har jeg fullført 18 bøker. Det går ikke opp å skulle skrive om alt.

Derfor starter jeg tredje runde av serien Norsk på norsk, så jeg i hvert fall skriver noe om de norske bøkene jeg leser som kan nomineres til Bokbloggerprisen 2017 når året er omme. Dette er årets tre første bøker, og foreløpig er det fin spredning med tre ulike sjangre representert. Her presentert i rekkefølgen jeg leste dem.

 

Erik Eikehaug - James Franco spytter når han snakker

Sjanger: Roman
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 432 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Årets roman

Dette er en debutroman som har fått ganske stor oppmerksomhet og gode anmeldelser, og jeg er enig i at Eikehaug slår godt fra seg i debuten.

I boka møter vi Kenneth på fire tidspunkt i livet hans: 1995 som ungdomsskoleelev i Skien, 2001 når han gjør seg klar til å forlate Skien for å bli student, i 2008 som elev på forfatterskole i New York og i 2014 tilbake i Skien for å feire farens 60-årsdag. Det er et ambisiøst prosjekt, og en type bok jeg på et eller annet vis føler er unorsk. Jeg mener, familieforhold og oppvekst er gjennomgangstema i en mengde norske romaner også, men måten det er gjort på i denne føles amerikansk. Det er noe med formelen: Oppvekst hjemme hos familien i provinsen (som her er Norge i stedet for landsbygda i USA), college i New York og så hjemreisen og gjensynet med familien i provinsen jeg kjenner igjen fra så mange amerikanske bøker.

Jeg likte helt klart de to første delene best. Kenneth som tenåring var et sjarmerende bekjentskap. Ikke nødvendigvis fordi Kenneth selv er spesielt sjarmerende, men fordi han var gjenkjennelig som type og spesiell nok til bare å være seg selv samtidig. Han er en outsider på skolen, forelsket i gutter men ikke klar til å komme ut av skapet - på tross for at hele skolen allerede er overbevist om at han er homofil. På hjemmebane er ikke alt helt som det skal, men det er ikke åpenbart akkurat hvor langt unna normen vi befinner oss. Ting fortelles ikke helt ut, og Kenneth er helt fra starten av en glimrende løgner. Og det er tross alt han som forteller oss historien, så hvor mye skal jeg egentlig tro på?

Jeg var klar for å utrope denne som en favoritt til nominering etter å ha kommet så langt, men de to siste delene av boka ødela det for meg. Tiden i New York og hjemkomsten hadde begge sine øyeblikk, men jeg syntes dette var langt mindre interessant enn starten. Jeg synes Kenneth mister noe av egenarten fra starten og blir mer en type. Ung, lost, selvopptatt kunstnerspire i New York.

Men totalen ble likevel en solid debut av en forfatter jeg vil følge med på videre fremover.

Andre bloggere om boka: Beathe, Bokelskerinnen (intervju)

 

 

Eirin Gundersen - Alt som ikke har blitt tjoret fast

Sjanger: Dikt
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 80 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Gundersens første diktsamling Du er menneske nå var en av mine første prøvende skritt inn i lyrikkens verden, og jeg var overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg hadde derfor store forventninger til hennes andre bok Alt som ikke har blitt tjoret fast.

I boka møter vi en ung kvinne som sammen med en du-person har reist til en fraflyttet øy i nord der de bor i huset mormoren har bodd i. I diktene forsøker denne kvinnen å trekke trådene fra dette stedet til seg selv gjennom familiehistorien, landskapet - og da særlig havet - og gamle myter og overtro. Tekstene ser veldig annerledes ut enn i hennes forrige bok. Om det ikke var for tittelbladet som klassifiserer dette som dikt, ville jeg kalt det kortprosa. Sjangerdefinisjonen spiller uansett mindre rolle, men det gir et hint av hva slags tekster det er snakk om.

Dessverre likte jeg ikke denne på langt nær så godt som debuten. Gundersen skriver fint, men det var lite i tekstene som berørte meg da jeg leste. Det er for øvrig min erfaring med å lese dikt så langt, det er enten eller: Enten treffer teksten meg hardt, eller så møter jeg den med en form for uforstående likegyldighet. I dette tilfellet var det dessverre sistnevnte, og jeg har derfor lite annet å si om denne boka.

Andre bloggere om boka: Beathe, Bokvrimmel, Akima Montgomery

 

 

Jakob Arvola - Jeg vet hva du driver med

Sjanger: Noveller
Forlag: Vigmostad Bjørke
Antall sider: 189 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse

I denne boka finner vi ni noveller som alle på et eller annet vis prøver å se mørket som ligger under fasaden i det norske samfunnet, en beskrivelse som tiltrakk meg.

Og jeg skal ikke late som noe annet, det er tidvis ubehagelig å lese Jeg vet hva du driver med. Særlig de to siste tekstene der reelle kommentarer fra norske kommentarfelt er klippet inn som en del av teksten gir meg vondt i magen. I resten av tekstene møter vi overgrep, svik, tankeløs vold mot dyr og altoppslukende ensomhet. Er du ute etter lystig lesing, er dette virkelig ikke boka for deg - på tross av det tilsynelatende optimistiske rosa omslaget.

Men lystig har aldri vært et kriterium for meg når jeg velger bøker, så dette kunne vært helt i min gate. Men det var det ikke, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Jeg vet bare at det er omtrent ei uke siden jeg leste ferdig boka, men når jeg satt meg ned for å skrive dette kunne jeg ikke huske noen av novellene. Det eneste som har festet seg er ubehaget av å lese sitatene på slutten, resten har glidd vekk.

Andre bloggere om boka: Anita, Elliken

Yeonmi Park/Maryanne Vollers - In order to live

Tittel: In order to live - A North Korean Girl's Journey to Freedom
Sjanger: Memoar
Forlag: Penguin
Utgitt: 2015
Sidetall: 273 s.
Kilde: Storytel
Språk: Engelsk

Årets første kategori i Moshonistas biografisirkel er "Rags to riches" - altså en historie om noen som kom fra ingenting men som siden har gjort suksess i livet. Og du kommer vel ikke stort nærmere en start med ingenting enn en oppvekst i Nord Korea.

Yeonmi Park ble født i Nord Korea i 1993 og vokste opp i Hyesan nær den kinesiske grensen. Så nær at de kunne se de elektriske lysene, se fyrverkeriet som feiret kinesisk nyttår, kjenne luktene fra kinesisk kokekunst mens de selv knapt hadde mat. 13 år gammel krysser hun grensen til Kina sammen med moren, bare for å havne i fanget på menneskehandlere som selger nordkoreanske kvinner som koner til kinesiske menn på landsbygda. De kjemper for å holde kontakten, de kjemper for retten til et verdig liv og greier til slutt komme seg til Mongolia gjennom å krysse Gobi-ørkenen til fots. Og fra Mongolia går veien videre til Sør Korea der Yeonmi kjemper seg frem, først som student, deretter som TV-kjendis og menneskerettighetsaktivist.

Jeg er ingen fan av at 21-åringer skriver memoarer, men når de har vært gjennom så mye som Yeonmi Park er jeg villig til å gjøre et unntak. Jeg ble ferdig med boka midt i januar, men den slipper ikke taket. Jeg tar meg selv i stadig vekk å trekke fram anekdoter fra teksten fordi jeg vil det skal gjøre inntrykk på andre på samme måte.

Jeg forteller om hvordan hun beskriver at familien på et tidspunkt i oppveksten hennes var rike: De hadde råd til å spise ris tre ganger om dagen, kjøtt to ganger i måneden og de hadde tannkrem. Jeg forteller om desperasjonen da faren blir arrestert og moren må reise til Pyongyang for å prøve få ham løslatt. Hun etterlater Yeonmi og søsteren alene hjemme i en måned. De er 8 og 10 år gamle og overlever ved å spise insekter de finner i gresset. Jeg forteller om hvordan kunstgjødselimporten fra Sovjetunionen forsvant da muren falt, og hvordan hver famile nå må levere månedlige kvoter med avføring som kan brukes som gjødsel. Det absurde i hvordan Yeonmi beordres til ikke å gå på do på skolen men holde seg til hun kommer hjem slik at hun bidrar til familiens kvote, og hvordan moren lager en business av svartebørshandel med bæsj.

Det er vanskelig å ta inn over seg beskrivelsene av det nordkoreanske samfunnet. Av den totale hjernevaskelsen, av hvordan det som for meg er banaliteter for andre kan være livsfarlige aktiviteter. Som fireåring lærer Yeonmi seg følgende mantra av moren: Du må ikke en gang hviske. Musene og fuglene kan høre deg. Hun er overvist om at lederen kan lese tankene hennes.

Det er enda vanskeligere å ta inn over seg desperasjonen som er drivkraften for alt Yeonmi gjør. Jeg vil ikke røpe alt som skjer på veien, men flere ganger i løpet av fortellingen kommer det frem at døden er et bedre alternativ enn retur til Nord Korea. For meg med min enormt priviligerte oppvekst i Norge, er dette faktisk umulig å forstå. Og nettopp derfor mener jeg det er viktig å utsette meg selv for disse historiene - for å prøve å forstå en ørliten flik av hvor heldig jeg egentlig er.

Det er ikke en perfekt bok. Noen ganger synes jeg Yeonmi fremstiller seg selv litt vel naiv, og noen ganger føles det som hun prøver å skape sensasjonsfølelse av alt hun sier om Nord Korea. "I Nord Korea er det sånn. I Nord Korea vet vi ikke dette." Jeg synes teksten er best når den er konkret og hun lar detaljene få fortelle historien i stedet for å skulle forklare alt helt ut. Innleseren av lydboka var litt monoton og hadde samme intonasjon på alle setninger. Det tok meg litt tid å venne meg til, men etter hvert likte jeg det. Det var så mye patos i selve fortellingen, at teksten kledde den litt nedstrippede tonen. Det kunne fort blitt for mye.

Jeg tror at når 2017 skal oppsummeres vil denne stå igjen som ei bok jeg husker. Og som en av de viktigste bøkene jeg leste i løpet av året. Jeg anbefaler den gjerne videre.

Prosjekt lydbok - måned 1

Som barn ble jeg lest for hver eneste kveld, og jeg elsket det. Derfor har jeg alltid tenkt at jeg burde like lydbøker. Det er tross alt det nærmeste jeg kommer at noen leser for meg nå i voksen alder, men jeg har likevel ikke greid å knekke lydbokkoden. Jeg greier ikke konsentrere meg, tankene begynner å vandre og plutselig oppdager jeg at jeg ikke har noen aning om hva personen jeg har på øret har snakket om de siste ti minuttene.

Men jeg bestemte meg for å gjøre et skikkelig forsøk. Det begynte så smått i fjor høst da jeg startet et abonnement på amerikanske Scribd. Fordelen der var at månedsavgiften var lavere enn både Audible og Storytel, og da jeg startet opp var utvalget ubegrenset. Et par måneder inn endret imidlertid betingelsene seg slik at jeg fikk credits til å kjøpe én lydbok i måneden, men for meg spilte det uansett liten rolle da jeg uansett ikke fullførte mer enn det. Samtidig fant jeg min nisje: Memoarer lest av forfatteren selv. Av en eller annen grunn var det de eneste bøkene hjernen min var villig til å følge med på.

Men Scribd-appen fungerte dårlig, og da den til slutt hang seg opp og nektet spille den siste timen av en lydbok jeg hadde betalt for, ble jeg sur og sa opp abonnementet. I stedet lastet jeg ned Storytel og bestemte meg for å gi det to måneder for å se om jeg kan høre nok lydbøker til at jeg synes det er verdt månedsavgiften. Jeg er nemlig ikke villig til å betale 199,- for én lydbok i måneden, men kommer jeg opp i et snitt på 3-4, tenker jeg summen er grei.

Bøkene jeg hørte på

Jeg har hørt mye bra om Stephen Fry som innleser, så jeg startet januar med hans egen Moab is my Washpot og regnet med det skulle gi meg en god start. Men jeg slet med motivasjonen og hadde nesten gitt opp hele prosjekt lydbok da det gikk opp for meg at det strengt tatt ikke var formatet jeg ikke likte, men boka. Jeg brydde meg rett og slett ikke om Frys minner fra kostskolen, så jeg ga opp den og gikk istedet over til Spectacles av Sue Perkins. Da gikk alt brått mye bedre. Nå var jeg ikke overdrevet interessert i Perkins' liv heller - tatt i betraktning at mitt eneste forhold til henne er som paneldeltaker i QI - men boka engasjerte meg nok til at den gikk unna i løpet av få dager.

Jeg bestemte meg derfor for at det var på tide å bevege meg ut av komfortsonen og satse på en roman. Men jeg var også overbevist om at det måtte være en rimelig lettlest roman for at jeg skulle greie henge med, så jeg bestemte meg for å tette et hull i min populærkulturelle dannelse og valgte Bridget Jones' Diary. Det gikk overraskende greit å høre denne som lydbok, men selve boka synes jeg var rimelig kjedelige saker.

Så ble jeg overmodig. Neste bokvalg var Seven Brief Lessons on Physics av Carlo Rovelli, ei bok jeg definitivt ville hatt større utbytte av å lese på papir. Også her leste forfatteren selv, på engelsk med tung italiensk aksent, og jeg slet tidvis med å forstå hvilket ord han forsøkte uttale. Innen jeg hadde skjønt hva han sa, var han allerede langt på vei inn i neste setning, og med et materiale som beveget seg helt på grensen av hva jeg egentlig forstod, var dette kremeksempelet på ei lydbok som fikk tankene til å spinne i alle mulige andre retninger. Det er godt mulig boka er bra. Jeg vet ikke for jeg hørte ikke etter.

Okei, tilbake til komfortsonen med en ny memoar, denne gangen In order to live av Yeonmi Park om hennes oppvekst i og flukt fra Nord Korea. Riktignok ikke lest av forfatteren selv, men av en annen ung koreansk jente med en litt stakkato og nedstrippet innlesing. Det kunne blitt kjedelig, men selve teksten var så sterk, at det tilsammen ble en god balanse. Mer om denne boka kommer i et eget innlegg i forbindelse med Moshonistas biografisirkel 15. februar.

Månedens siste bok ble mitt første forsøk på lydbok på norsk: Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen av og med Knut Nærum. Boka var morsom, og Nærum god til å lese sin egen tekst - selv om han er den eneste jeg har hørt så langt med tydelige pustepauser. Underholdende og lett, og tidvis irriterende på grunn av påståelighet og faktafeil som jeg skjønner er ment å være morsomme, men jeg ler ikke likevel.

Hvordan hørte jeg dem?

Totalen ble altså fem bøker den første måneden, noe som var over all forventning. Best av alt er at dette stort sett ikke gikk på bekostning av annen lesing, men kom i tillegg.

Da jeg testet lydbøker før jul, hørte jeg først og fremst på dem mens jeg gjorde husarbeid. Problemet er at jeg ikke er spesielt god til å prioritere husarbeid, dermed ble det lite lydboktid. 

Derfor en ny rutine når jeg nå skal gjøre et seriøst forsøk på å bli lydbokfantast:
Jeg tar på meg headsettet og setter igang lydboka når jeg går ut døra om morgenen, og hører på helt til jeg er fremme på jobb via buss og tog. Det tar meg ca. en time. På bussen kan jeg uansett ikke lese uten å bli kvalm, og på toget om morgenen er jeg som regel så trøtt at jeg ikke greier mer enn noen få sider før øynene ikke vil mer. Så gjør jeg det samme hjem igjen. Her har jeg prøvd å lese vanlige bøker, men siden jeg som regel ikke får sitteplass, er det både enklere og mer effektivt med lydbok. Det hender jeg møter noen jeg kjenner på toget og dermed bruker tiden på skravling i stedet, men pendleveien har gitt meg rundt 7-8 timer lyttetid i uka i snitt i januar.

I tillegg har jeg også byttet ut musikk med lydbok mens jeg trener, og fått tre timer til i uka på den måten. Det har dessuten den positive effekten at jeg blir mer distrahert av lydbøker enn av musikk og tenker mindre over at jeg er sliten. Win-win. Jeg hadde også to timeslange kjøreturer i januar der jeg var alene i bilen og kunne høre lydbok mens jeg kjørte, noe som fungerte glimrende.

Alt i alt konkluderer jeg med at Prosjekt Lydbok så langt er en suksess. Fortsetter jeg i dette tempoet, vil lydbøker stå for en solid porsjon av bøkene konsumert i 2017 når året skal oppsummeres, og det totale antallet lest vil fly i taket. Jeg må også konkludere med at Storytel så langt har fungert knirkefritt både i online og offlinemodus - så her må jeg bare gi alle misjonærene i bokbloggermiljøet rett. Det kan se ut som jeg er i ferd med å bli frelst og bli en av dem. Så får vi se om dette er en trend som fortsetter, eller om det er som med andre nyttårsforsetter at engasjementet dabber av ettersom dagene rives av kalenderen.