Norsk på norsk #1 2017

Jeg hadde egentlig ambisjoner om å skrive egne innlegg om alle de norske bøkene jeg leser i 2017, men jeg ser allerede nå at det ikke vil fungere. Egentlig var det bare selvbedrag å tro noe annet. Det er flere grunner til at jeg ikke har gjort det tidligere år, og de grunnene har ikke endret seg i år.

For det første vil jeg ikke skrive om alle bøkene jeg leser, jeg vil skrive om de bøkene jeg har lyst til å skrive om. Det kan være bøker jeg liker så godt at jeg vil at alle skal lese dem eller bøker jeg liker så lite at jeg må skrive av meg frustrasjonen. Felles for begge er at det er bøker som gir meg energi av den ene eller andre typen.

For det andre leser jeg fortere enn jeg skriver. Jeg er fornøyd med meg selv i år fordi jeg foreløpig har et snitt på mer enn ett blogginnlegg i uka når vi nå er inne i uke 8. I samme periode har jeg fullført 18 bøker. Det går ikke opp å skulle skrive om alt.

Derfor starter jeg tredje runde av serien Norsk på norsk, så jeg i hvert fall skriver noe om de norske bøkene jeg leser som kan nomineres til Bokbloggerprisen 2017 når året er omme. Dette er årets tre første bøker, og foreløpig er det fin spredning med tre ulike sjangre representert. Her presentert i rekkefølgen jeg leste dem.

 

Erik Eikehaug - James Franco spytter når han snakker

Sjanger: Roman
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 432 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Årets roman

Dette er en debutroman som har fått ganske stor oppmerksomhet og gode anmeldelser, og jeg er enig i at Eikehaug slår godt fra seg i debuten.

I boka møter vi Kenneth på fire tidspunkt i livet hans: 1995 som ungdomsskoleelev i Skien, 2001 når han gjør seg klar til å forlate Skien for å bli student, i 2008 som elev på forfatterskole i New York og i 2014 tilbake i Skien for å feire farens 60-årsdag. Det er et ambisiøst prosjekt, og en type bok jeg på et eller annet vis føler er unorsk. Jeg mener, familieforhold og oppvekst er gjennomgangstema i en mengde norske romaner også, men måten det er gjort på i denne føles amerikansk. Det er noe med formelen: Oppvekst hjemme hos familien i provinsen (som her er Norge i stedet for landsbygda i USA), college i New York og så hjemreisen og gjensynet med familien i provinsen jeg kjenner igjen fra så mange amerikanske bøker.

Jeg likte helt klart de to første delene best. Kenneth som tenåring var et sjarmerende bekjentskap. Ikke nødvendigvis fordi Kenneth selv er spesielt sjarmerende, men fordi han var gjenkjennelig som type og spesiell nok til bare å være seg selv samtidig. Han er en outsider på skolen, forelsket i gutter men ikke klar til å komme ut av skapet - på tross for at hele skolen allerede er overbevist om at han er homofil. På hjemmebane er ikke alt helt som det skal, men det er ikke åpenbart akkurat hvor langt unna normen vi befinner oss. Ting fortelles ikke helt ut, og Kenneth er helt fra starten av en glimrende løgner. Og det er tross alt han som forteller oss historien, så hvor mye skal jeg egentlig tro på?

Jeg var klar for å utrope denne som en favoritt til nominering etter å ha kommet så langt, men de to siste delene av boka ødela det for meg. Tiden i New York og hjemkomsten hadde begge sine øyeblikk, men jeg syntes dette var langt mindre interessant enn starten. Jeg synes Kenneth mister noe av egenarten fra starten og blir mer en type. Ung, lost, selvopptatt kunstnerspire i New York.

Men totalen ble likevel en solid debut av en forfatter jeg vil følge med på videre fremover.

Andre bloggere om boka: Beathe, Bokelskerinnen (intervju)

 

 

Eirin Gundersen - Alt som ikke har blitt tjoret fast

Sjanger: Dikt
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 80 s.
Kilde: eBokBib
Potensiell klasse: Åpen klasse

Gundersens første diktsamling Du er menneske nå var en av mine første prøvende skritt inn i lyrikkens verden, og jeg var overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg hadde derfor store forventninger til hennes andre bok Alt som ikke har blitt tjoret fast.

I boka møter vi en ung kvinne som sammen med en du-person har reist til en fraflyttet øy i nord der de bor i huset mormoren har bodd i. I diktene forsøker denne kvinnen å trekke trådene fra dette stedet til seg selv gjennom familiehistorien, landskapet - og da særlig havet - og gamle myter og overtro. Tekstene ser veldig annerledes ut enn i hennes forrige bok. Om det ikke var for tittelbladet som klassifiserer dette som dikt, ville jeg kalt det kortprosa. Sjangerdefinisjonen spiller uansett mindre rolle, men det gir et hint av hva slags tekster det er snakk om.

Dessverre likte jeg ikke denne på langt nær så godt som debuten. Gundersen skriver fint, men det var lite i tekstene som berørte meg da jeg leste. Det er for øvrig min erfaring med å lese dikt så langt, det er enten eller: Enten treffer teksten meg hardt, eller så møter jeg den med en form for uforstående likegyldighet. I dette tilfellet var det dessverre sistnevnte, og jeg har derfor lite annet å si om denne boka.

Andre bloggere om boka: Beathe, Bokvrimmel, Akima Montgomery

 

 

Jakob Arvola - Jeg vet hva du driver med

Sjanger: Noveller
Forlag: Vigmostad Bjørke
Antall sider: 189 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Potensiell klasse: Åpen klasse

I denne boka finner vi ni noveller som alle på et eller annet vis prøver å se mørket som ligger under fasaden i det norske samfunnet, en beskrivelse som tiltrakk meg.

Og jeg skal ikke late som noe annet, det er tidvis ubehagelig å lese Jeg vet hva du driver med. Særlig de to siste tekstene der reelle kommentarer fra norske kommentarfelt er klippet inn som en del av teksten gir meg vondt i magen. I resten av tekstene møter vi overgrep, svik, tankeløs vold mot dyr og altoppslukende ensomhet. Er du ute etter lystig lesing, er dette virkelig ikke boka for deg - på tross av det tilsynelatende optimistiske rosa omslaget.

Men lystig har aldri vært et kriterium for meg når jeg velger bøker, så dette kunne vært helt i min gate. Men det var det ikke, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Jeg vet bare at det er omtrent ei uke siden jeg leste ferdig boka, men når jeg satt meg ned for å skrive dette kunne jeg ikke huske noen av novellene. Det eneste som har festet seg er ubehaget av å lese sitatene på slutten, resten har glidd vekk.

Andre bloggere om boka: Anita, Elliken