Prosjekt lydbok - måned 1

Som barn ble jeg lest for hver eneste kveld, og jeg elsket det. Derfor har jeg alltid tenkt at jeg burde like lydbøker. Det er tross alt det nærmeste jeg kommer at noen leser for meg nå i voksen alder, men jeg har likevel ikke greid å knekke lydbokkoden. Jeg greier ikke konsentrere meg, tankene begynner å vandre og plutselig oppdager jeg at jeg ikke har noen aning om hva personen jeg har på øret har snakket om de siste ti minuttene.

Men jeg bestemte meg for å gjøre et skikkelig forsøk. Det begynte så smått i fjor høst da jeg startet et abonnement på amerikanske Scribd. Fordelen der var at månedsavgiften var lavere enn både Audible og Storytel, og da jeg startet opp var utvalget ubegrenset. Et par måneder inn endret imidlertid betingelsene seg slik at jeg fikk credits til å kjøpe én lydbok i måneden, men for meg spilte det uansett liten rolle da jeg uansett ikke fullførte mer enn det. Samtidig fant jeg min nisje: Memoarer lest av forfatteren selv. Av en eller annen grunn var det de eneste bøkene hjernen min var villig til å følge med på.

Men Scribd-appen fungerte dårlig, og da den til slutt hang seg opp og nektet spille den siste timen av en lydbok jeg hadde betalt for, ble jeg sur og sa opp abonnementet. I stedet lastet jeg ned Storytel og bestemte meg for å gi det to måneder for å se om jeg kan høre nok lydbøker til at jeg synes det er verdt månedsavgiften. Jeg er nemlig ikke villig til å betale 199,- for én lydbok i måneden, men kommer jeg opp i et snitt på 3-4, tenker jeg summen er grei.

Bøkene jeg hørte på

Jeg har hørt mye bra om Stephen Fry som innleser, så jeg startet januar med hans egen Moab is my Washpot og regnet med det skulle gi meg en god start. Men jeg slet med motivasjonen og hadde nesten gitt opp hele prosjekt lydbok da det gikk opp for meg at det strengt tatt ikke var formatet jeg ikke likte, men boka. Jeg brydde meg rett og slett ikke om Frys minner fra kostskolen, så jeg ga opp den og gikk istedet over til Spectacles av Sue Perkins. Da gikk alt brått mye bedre. Nå var jeg ikke overdrevet interessert i Perkins' liv heller - tatt i betraktning at mitt eneste forhold til henne er som paneldeltaker i QI - men boka engasjerte meg nok til at den gikk unna i løpet av få dager.

Jeg bestemte meg derfor for at det var på tide å bevege meg ut av komfortsonen og satse på en roman. Men jeg var også overbevist om at det måtte være en rimelig lettlest roman for at jeg skulle greie henge med, så jeg bestemte meg for å tette et hull i min populærkulturelle dannelse og valgte Bridget Jones' Diary. Det gikk overraskende greit å høre denne som lydbok, men selve boka synes jeg var rimelig kjedelige saker.

Så ble jeg overmodig. Neste bokvalg var Seven Brief Lessons on Physics av Carlo Rovelli, ei bok jeg definitivt ville hatt større utbytte av å lese på papir. Også her leste forfatteren selv, på engelsk med tung italiensk aksent, og jeg slet tidvis med å forstå hvilket ord han forsøkte uttale. Innen jeg hadde skjønt hva han sa, var han allerede langt på vei inn i neste setning, og med et materiale som beveget seg helt på grensen av hva jeg egentlig forstod, var dette kremeksempelet på ei lydbok som fikk tankene til å spinne i alle mulige andre retninger. Det er godt mulig boka er bra. Jeg vet ikke for jeg hørte ikke etter.

Okei, tilbake til komfortsonen med en ny memoar, denne gangen In order to live av Yeonmi Park om hennes oppvekst i og flukt fra Nord Korea. Riktignok ikke lest av forfatteren selv, men av en annen ung koreansk jente med en litt stakkato og nedstrippet innlesing. Det kunne blitt kjedelig, men selve teksten var så sterk, at det tilsammen ble en god balanse. Mer om denne boka kommer i et eget innlegg i forbindelse med Moshonistas biografisirkel 15. februar.

Månedens siste bok ble mitt første forsøk på lydbok på norsk: Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen av og med Knut Nærum. Boka var morsom, og Nærum god til å lese sin egen tekst - selv om han er den eneste jeg har hørt så langt med tydelige pustepauser. Underholdende og lett, og tidvis irriterende på grunn av påståelighet og faktafeil som jeg skjønner er ment å være morsomme, men jeg ler ikke likevel.

Hvordan hørte jeg dem?

Totalen ble altså fem bøker den første måneden, noe som var over all forventning. Best av alt er at dette stort sett ikke gikk på bekostning av annen lesing, men kom i tillegg.

Da jeg testet lydbøker før jul, hørte jeg først og fremst på dem mens jeg gjorde husarbeid. Problemet er at jeg ikke er spesielt god til å prioritere husarbeid, dermed ble det lite lydboktid. 

Derfor en ny rutine når jeg nå skal gjøre et seriøst forsøk på å bli lydbokfantast:
Jeg tar på meg headsettet og setter igang lydboka når jeg går ut døra om morgenen, og hører på helt til jeg er fremme på jobb via buss og tog. Det tar meg ca. en time. På bussen kan jeg uansett ikke lese uten å bli kvalm, og på toget om morgenen er jeg som regel så trøtt at jeg ikke greier mer enn noen få sider før øynene ikke vil mer. Så gjør jeg det samme hjem igjen. Her har jeg prøvd å lese vanlige bøker, men siden jeg som regel ikke får sitteplass, er det både enklere og mer effektivt med lydbok. Det hender jeg møter noen jeg kjenner på toget og dermed bruker tiden på skravling i stedet, men pendleveien har gitt meg rundt 7-8 timer lyttetid i uka i snitt i januar.

I tillegg har jeg også byttet ut musikk med lydbok mens jeg trener, og fått tre timer til i uka på den måten. Det har dessuten den positive effekten at jeg blir mer distrahert av lydbøker enn av musikk og tenker mindre over at jeg er sliten. Win-win. Jeg hadde også to timeslange kjøreturer i januar der jeg var alene i bilen og kunne høre lydbok mens jeg kjørte, noe som fungerte glimrende.

Alt i alt konkluderer jeg med at Prosjekt Lydbok så langt er en suksess. Fortsetter jeg i dette tempoet, vil lydbøker stå for en solid porsjon av bøkene konsumert i 2017 når året skal oppsummeres, og det totale antallet lest vil fly i taket. Jeg må også konkludere med at Storytel så langt har fungert knirkefritt både i online og offlinemodus - så her må jeg bare gi alle misjonærene i bokbloggermiljøet rett. Det kan se ut som jeg er i ferd med å bli frelst og bli en av dem. Så får vi se om dette er en trend som fortsetter, eller om det er som med andre nyttårsforsetter at engasjementet dabber av ettersom dagene rives av kalenderen.