Ikke akkurat skrivesperre, snarere latskap

I januar oppsummerte jeg 2009 og var fornøyd med meg selv. Jeg tror jeg kan si at det har gått over.

I 2010 har jeg skrevet én novelle. Den fullførte jeg i januar, etter det har jeg ikke skrevet noe. Og da mener jeg ikke at jeg ikke har fullført noe, jeg har ikke prøvd i det hele tatt.

Jeg blir sint på meg selv. Jeg var kommet i gang, så lar jeg det stoppe opp.
På mandag tok jeg meg selv i nakken. Jeg dro fra jobb klokka fire, spiste middag på restaurant alene for første gang i hele mitt liv og dro på skrivekontoret mitt (som jeg nå i tre måneder har betalt for uten å være der én gang...)

Jeg satt meg ved PCen og skrev tull. Jeg skrev mer tull. Og dette er ikke meg som er overdrevent selvkritisk. Jeg skrev bare tull, masse ord etter hverandre som ikke hadde noen sammenheng. Bare skrive uten å tenke og uten å tillate meg selv å stoppe, bare for å skrive noe, for ikke å ha en blank skjerm.

Så begynte jeg å skrive ut en idé jeg hadde. Jeg synes det jeg skrev var møl, men skrev ferdig likevel. Så begynte jeg på nytt og skrev hele greia om igjen. Fremdeles møl. Så kom sangkoret som leier et annet kontorlokale i samme gang som meg. De øver hver mandag, det hadde jeg glemt. Jeg bestemte meg for å gå hjem, med en følelse av ikke å ha utrettet noe som helst.

Men før jeg gikk, satt jeg meg med beina på bordet og notebooken i fanget og begynte på nytt på samme historie for tredje gang. Denne gangen med masse luft og linjeskift så hele novella til slutt nesten så ut som et dikt. Og da skjedde det noe med språket, med teksten. Plutselig føltes den ikke død lenger. Mens sangkoret begynte å øve inn Ja vi elsker på en uvant melodi, fullførte jeg samme historie for tredje gang og gikk ihvertfall ut av kontoret mitt med en positiv følelse.

Det naturlige neste steg: å gå inn den døra minst en gang til før uka er omme.