"En skikkelig bibliotekkunde er som en elsker. For ham finnes det bare én bok, nemlig den han vil lese nå; og mens han fremdeles er på leting, tenker han ikke på mengden, men på den ene boken som venter på ham et eller annet sted. I alle fall har han en tilbøyelighet til seriemonogami, og hver bok er en ledsager i denne leseprosessen."
Dette sitatet av Dietrich Schwanitz presenterte Sjeldnere enn sorte svaner på bloggen sin idag. Og istedenfor å svare i kommentarfeltet, fikk jeg lyst til å breie meg ut litt mer her.
Leseren i det sitatet pleide å være meg. Jeg leste bøkene én etter én, koste meg og levde meg inn i. Men i det siste har jeg blitt så rastløs som leser. Jeg har begynt på mange bøker om gangen og jeg sitter hele tiden og leser med et blikk på sidetallet (hvor mange sider har jeg igjen før jeg kan begynne på ei ny bok?)
Kanskje leser jeg "feil" bøker, at alt jeg trenger er den boka, den som virkelig fenger. Ei bok som er spennende og får meg til å måtte lese videre uten å ha et språk jeg blir flau av å lese.
Men bøkene jeg har lest så langt i år har vært gode bøker. Jeg har avbrutt bare to, én fordi jeg ikke likte den og én fordi jeg begynte på så mange andre at jeg glemte jeg hadde begynt på den også.
Kanskje er det så enkelt at jeg har fått et anfall av hjelp-det-er-så-mange-bøker-og-så-liten-tid-til-å-lese-dem-alle-syndromet?
Isåfall mottas gode tips for hvordan det kureres med takk. Jeg vil at lesing skal være noe jeg koser meg med. Akkurat nå er det nesten mer stress enn kos.
Og sånn vil jeg ikke ha det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar