Påfyll

Min litteraturfestival ble litt annerledes enn opplevelsen jeg har lest om i andre blogger. Først og fremst fordi jeg knapt så noe til den, der jeg satt på Nansenskolen og skreiv. Og skreiv. Og skreiv litt til.

For å svare på spørsmålet flere rundt meg har stilt: Nei, jeg tror ikke et skrivekurs kan lære meg å bli forfatter. Og nei, jeg har ikke lært noe på kurs i helga. Men føler jeg at jeg har sløst bort tre fridager og kastet penger ut av vinduet av den grunn? Overhodet ikke.

Jeg har hatt mange gode samtaler. Om det å skrive. Om det å lese. Om hvordan verden henger sammen. Jeg har møtt spennende mennesker med historier de ville fortelle og noen de ikke ville fortelle. Jeg har hørt en ny sang. Jeg har fått utfordringer som har resultert i ideer jeg aldri i verden ville fått om jeg satt hjemme alene og så på en blinkende strek i et tomt dokument. En eller to av dem vil jeg kanskje gjøre noe mer med. Jeg har fått bekreftelse og klapp på skulderen.

På lørdag fikk jeg også drukket vin og hørt foredrag om vampyrer.
Neste år får jeg kanskje sett og hørt mer av alt det andre som foregår på ulike scener i Lillehammer. I år føles det helt greit å ha tilbragt ei helg i mitt eget hode.

Telefonsamtale

Jeg: Hei, det er Elisabeth.
Stemme: Hei, jeg ringer fra Nansenskolen
Jeg: Hei.
Stemme: Du står på venteliste til skrivekurset her på fredag, ja, i morgen altså. Nå har noen trukket seg. Er du fremdeles interessert?
Jeg: Eh... ja... eh... vent litt

(Pause mens jeg desperat prøver å huske om jeg har noen andre planer i helgen og spør Samboeren om det er greit at jeg drar)

Jeg: Hei. Eh... ja, det er jeg.


Så, da ble det plutselig tur til Lillehammer og Litteraturfestivalen på meg også.

Manglende originalitet

Dagens oppdagelse:
Den svenske bloggen Bokstavelig talat

Så lite original er man altså ;)

Buru-kvartetten

Besøket i Indonesia, som var en del av Lyrans Jorden rundt reise, viste seg for min del å bli mye lengre enn jeg hadde trodd. Grunnen er enkel: Når jeg leser den første boka i en serie på fire, og er overveldende positiv, ser jeg ingen grunn til å stoppe etter første bok. Nå er jeg akkurat ferdig med den siste.

Jeg skal innrømme at det har gått litt trått på slutten. De tre første bøkene slukte jeg i stort tempo, og velger ut den tredje, Fotspor, som min personlige favoritt. Dermed ble det å starte på den fjerde en stor skuffelse. Her bytter nemlig synsvinkelen. I stedet for å følge Minke, som vi har gjort i de tre første bøkene, er det her politimannen Pangemanann som forteller sin versjon. Det irriterte meg så mye at jeg la Glasshus i hylla og begynte og lese andre bøker.

Men selvsagt kom jeg snikende tilbake for mer. Og etter å ha lest ferdig boka, må jeg være så ærlig å innrømme at Pangemananns synsvinkel tilfører serien perspektiver som ikke kunne kommet fram om Minke skulle fortalt resten også. Det forsterker også følelsen jeg har hatt hele veien: Selv om Minke er hovedpersonen som alt dreier seg rundt, er det ikke han bøkene handler om. Han er verktøyet forfatteren Pramoedya Ananta Toer bruker for å fortelle historien om brytningstiden Indonesia opplevde rundt forrige århundreskifte. Og ved å bytte synsvinkel i siste bok, løfter forfatteren blikket til et høyere nivå hvor oversikten er større.

Toer selv ble ifølge wikipedia født i 1925, og har gjort omfattende research for å skrive denne romanserien. Men alle notatene hans ble ødelagt da biblioteket hans ble brent. Selv ble Toer sendt i fangeleir på øya Buru (som ga serien sitt navn) som politisk fange uten lov og dom. Han ble forbudt tilgang på skriveredskaper, men forfattet likevel hele Buru-kvartetten ved å fortelle historien til sine medfanger. Først flere år senere fikk han skrevet den ned. En historie som i seg selv er nesten like fascinerende som bøkene er.

Samlingen vokser videre

En tur innafor dørene på Norli. Jeg hadde tross alt et gavekort på 200 kroner som brant i lommeboka. Planen var å kjøpe Tomas Espedals imot kunsten, og en sånn plan er jo rett og slett for god til ikke å følges. Så Espedal fikk være med hjem.

Men han fikk godt følge på veien. I hylla ved siden av var det nemlig tilbud. Der kostet alle bøkene 49 kroner. Dermed havnet disse i posen sammen med Espedal:
Joseph Conrad: Mørkets hjerte
Alice Munro: Utsikten fra Castle Rock
Doris Lessing: Det femte barnet

Vi har dessuten hatt besøk fra Sverige i den utvidede helga vi akkurat er ferdige med. Som alle andre hadde de fått svaret bøker på spørsmålet om hva jeg ønsket meg i bursdagspresang, med tillegget noe klassisk svenskt, det har jeg lest lite av. Resultatet ble en samleboks med fem bøker av August Strindberg:
Giftas, En dåres försvarstal, Svarta fanor, Tjänstekvinnan son og Inferno

Jeg har snart ikke tid til å jobbe, med alle disse bøkene som roper på oppmerksomheten. Tror jeg må søke om utvidet sommerferie i år...

Jorden rundt - Australia

Jeg blir litt oppgitt over meg selv når jeg er skeptisk til ei bok på grunn av følgende setning på omslaget: The No.1 international bestseller
En tanke om at hvis dette er noe "alle" liker, da kommer ikke jeg til å like det. Er jeg virkelig blitt en skikkelig bok-snobb, og når skjedde det?

Jeg åpnet med andre ord The Book Thief med en solid dose skepsis, og ble positivt overrasket. For dette var forfriskende deilig å lese. Vi møter Liesel, ei ni år gammel jente som bor hos fosterforeldre i Molching utenfor Munchen. Det er andre verdenskrig, hennes biologiske foreldre er sendt i konsentrasjonsleir og Liesel har et helt eget forhold til bøker.

Dette kunne vært én i rekken av tragiske krigshistorier, men The Book Thief skiller seg ut med ett enkelt virkemiddel: synsvinkelen. Her er det nemlig Døden selv som forteller historien, og det lille grepet gjorde mye, ihvertfall for meg. Døden er en ironisk forteller, noe som gjør boka tidvis morsom selv om det som fortelles egentlig er tragisk.("Forget the scythe, God damn it, I needed a broom or a mop. And I needed a holiday.")

Døden er dessuten en upålitelig forteller, en som flere ganger hopper forover og forteller deg hva som kommer til å skje og ødelegger spenningen.

Of course, I'm being rude. I'm spoiling the ending, not only of the entire book, but of this particular piece of it. I have given you two events in advance, because I don't have much interest in building mystery. Mystery bores me. It chores me. I know what happens and so do you. It's the machinations that wheel us there that aggravate, perplex, interest and astound me.

Det kunne vært irriterende, men det er det ikke. Det krever ikke veldig mye tankevirksomhet uansett for å skjønne at noen kommer til å dø.

Jeg har lest boka på engelsk, noe som gjør meg mindre var for det språklige. Men her var uansett det språklige underlagt fortellingen. Det ble rett og slett vanskelig å legge fra seg The Book Thief etterhvert. Selv om Døden altså valgte å starte helle fortellingen med å fortelle hvordan det går til slutt.

Hurra for meg

Igår våknet jeg av den første bursdagsgratulasjonen som pep seg inn på telefonen min i syv-tida. Telefonen fortsatte å pipe, jeg hadde hele dagen fri og på kvelden samlet familien seg pent og pyntelig over kaffe og kaker. En rolig og fin dag.

Men før dagen er spørsmålet alltid Hva ønsker du deg?
I og for seg et hyggelig spørsmål, helt til det etterfølges av setningen Du får ikke lov til å si bøker. For hva skal man da si?

Er ikke hele konseptet med ønskeliste at man skal gi bort det den som får gaven vil ha? Men det er så kjedelig når du bare ønsker deg bøker. Nei, det er ikke det. Ikke for meg. Det er ikke sånn at om man har lest ei bok, har man lest alle. Jeg er ikke glad i masse pynteting og pø. Det er ikke plass til sånt, hyllene mine er fulle av bøker. Og det er sånn jeg vil ha det.

Og hvis jeg da greier å finne noe annet jeg vil ha, noe nyttig som jeg kan ha bruk for, da er det også kjedelig. Regntøy? Nei, ønsk deg noe mer spennende. Men jeg gjorde jo det! Jeg ønsket meg bøker, har du glemt det allerede? Igår fikk jeg pakke av Tante, som inneholdt en kjærlighet på pinne, et bokmerke og et gavekort på Norli (hurra!). Den ble overlevert med følgende setning i misfornøyd tonefall: Men jeg skulle ønske du kunne ønske deg noe mer spennende. Ei fin skje for eksempel.
Ei skje??
Nå blir det isteden Tomas Espedals Imot kunsten, eller kanskje Gå. Rekk opp hånda alle som synes det er en bedre bursdagspresang enn ei skje...?

Broren min derimot, gikk ut og kjøpte akkurat det jeg sa jeg ønsket meg. Burnt Shadows av Kamila Shamsie, som jeg gleder meg til å lese. Han sto også bak gaven fra mine foreldre som ikke hadde noe med bøker og gjøre, men var ønsket likevel.

Også sørget jeg for å kjøpe bursdagssgave til meg selv. Seks bøker for en hundrelapp på posesalg hos Fretex.

Dagens sitat

Et klaustrofobisk sitat hentet fra starten av The Diaries of Sofia Tolstoy:

I live completely through him and for him,and it's often painful for me to realize that I am not everything to him and that if I were suddenly to die he would be able to console himself somehow

Et spørsmål om synsvinkel

Hvis jeg er negativ: Jeg skriver ikke
Hvis jeg er positiv: Hjernen jobber med saken

De siste ukene har en "gammel" idé surret på repeat i hodet mitt. Når jeg sykler til og fra jobb, når jeg er på jobb uten noe å gjøre, når jeg legger meg og ikke får sove. Hele tiden er den der, spiller seg selv om igjen og om igjen.

Idéen er spiren til en fantasyfortelling og jeg kan ikke lenger huske når den oppstod. Jeg har den skrevet ned som et idédokument lagret på PCen. Den innebærer at jeg vet hvor fortellingen begynner og jeg vet hvordan den slutter. Jeg har blitt litt kjent med noen av menneskene som hører hjemme i den og jeg vet litt om verdenen den foregår i. Og akkurat der har det alltid stoppet.

Men de siste dagene har den tatt noen skritt videre. Surrende på repeat hører jeg at det er ting som skurrer, men hva? Og plutselig fikk jeg en aha-opplevelse av den typen der jeg ble stående midt på gulvet og slippe alt jeg hadde i hendene (som for øyeblikket heldigvis bare var en penn).

Skjematisk fortalt: Fortellingen begynner med at person A reiser til sted B og møter person C. Jeg har hele tiden tenkt at med mindre det skjer noe spennende med person A på veien til sted B, kommer dette til å gå på tomgang veldig lenge. Og siden jeg ikke har funnet ut hva som skjer på veien, har det stoppet der.

Og det er nå det plutselig går opp for meg hva som skjer, og den oppdagelsen får meg altså til å bli stående rett opp-og-ned på gulvet fordi det er så åpenbart at jeg burde skjønt det for lenge siden. Så jeg dytter denne biten inn i fortellingen som går på repeat i hodet mitt, og finner ut at det skurrer fremdeles. Hvis dette skjer med person A kommer han til å påvirkes på en måte som gjør at hele resten av fortellingen må endres. Så enten var ikke denne hendelsen riktig likevel, eller så må resten av idéen ta konsekvensen av denne nye biten og forandre seg deretter.

Deretter: aha-opplevelse nummer to. Hendelsen skjer ikke med person A, men med person C og plutselig stemmer alt! Fortellingen kan begynne med å introdusere person A, introdusere person C, la dem møtes på sted B. Dropp hele reisen, slett hele tomgangskjøringa.

Så derfor velger jeg idag å være positiv og tenke: Neivel, jeg skriver ikke. Men jeg jobber med plot-utvikling og karakterbygging og det er også viktig.




(Og til slutt den biten jeg ikke vil innrømme. Jeg er livredd for å begynne å skrive. Jeg liker fortellingen som bor i hodet mitt. Jeg er redd for å ødelegge den ved å sette den ned på papir. Redd for at jeg ikke har språket som gjør den levende. Så jeg utsetter det å begynne litt til, og legger puslespill isteden.)

Inghill Johansen - forsvinne

Dette var intet mindre enn en nydelig skrevet bok!

Forsvinne er en samling poetiske kortprosatekster som lister seg rundt det forgjengelige. Mange av dem handler om ting. Mer bestemt: om tingene som er igjen etter at noen dør. En sofa der man fremdeles kan se avtrykket av den som pleide sitte der. En uniformsjakke som skal leveres tilbake. Et veggur fortelleren ikke greier kaste.

Det er veldig vanskelig og sette fingeren på akkurat hva det er jeg liker med denne boka. Det er stemningen. Språket. Assosiasjonene den gir meg. Det er vart og vakkert, likevel ligger det hele tiden noe farlig og dirrer mellom linjene. Noe som skraper og lager riper i idyllen og gjør at det blir interessant, ikke bare vakkert.

Best av alt liker jeg historien Sykkelen. På bare fire sider får man en utrolig presis karakteristikk av fortellerens mor basert på minnebilder som kommer fram når hun kaster morens sykkel.

Eller Tapetet, som handler om en pårørendegruppe for eldre med demens.
Et lite utdrag der hun sammenligner med en barselgruppe:
"Men stort annet er det ikke som ligner. For vi kommer aldri til å møtes på kafé, breie oss med bleier og melk og vogner. Vi kommer ikke til å vise brystene våre. Vi kryper bare sammen. Vi høster ingen beundring. Det er ingen som strømmer mot oss for å se på den lille. Vi gir ikke liv, vi ser det ebbe ut."

Av erfaring vet jeg at denne type bøker leser jeg, liker jeg og glemmer jeg.
Men håper mye kommer til å sitte igjen fra denne.