Besøket i Indonesia, som var en del av Lyrans Jorden rundt reise, viste seg for min del å bli mye lengre enn jeg hadde trodd. Grunnen er enkel: Når jeg leser den første boka i en serie på fire, og er overveldende positiv, ser jeg ingen grunn til å stoppe etter første bok. Nå er jeg akkurat ferdig med den siste.
Jeg skal innrømme at det har gått litt trått på slutten. De tre første bøkene slukte jeg i stort tempo, og velger ut den tredje, Fotspor, som min personlige favoritt. Dermed ble det å starte på den fjerde en stor skuffelse. Her bytter nemlig synsvinkelen. I stedet for å følge Minke, som vi har gjort i de tre første bøkene, er det her politimannen Pangemanann som forteller sin versjon. Det irriterte meg så mye at jeg la Glasshus i hylla og begynte og lese andre bøker.
Men selvsagt kom jeg snikende tilbake for mer. Og etter å ha lest ferdig boka, må jeg være så ærlig å innrømme at Pangemananns synsvinkel tilfører serien perspektiver som ikke kunne kommet fram om Minke skulle fortalt resten også. Det forsterker også følelsen jeg har hatt hele veien: Selv om Minke er hovedpersonen som alt dreier seg rundt, er det ikke han bøkene handler om. Han er verktøyet forfatteren Pramoedya Ananta Toer bruker for å fortelle historien om brytningstiden Indonesia opplevde rundt forrige århundreskifte. Og ved å bytte synsvinkel i siste bok, løfter forfatteren blikket til et høyere nivå hvor oversikten er større.
Toer selv ble ifølge wikipedia født i 1925, og har gjort omfattende research for å skrive denne romanserien. Men alle notatene hans ble ødelagt da biblioteket hans ble brent. Selv ble Toer sendt i fangeleir på øya Buru (som ga serien sitt navn) som politisk fange uten lov og dom. Han ble forbudt tilgang på skriveredskaper, men forfattet likevel hele Buru-kvartetten ved å fortelle historien til sine medfanger. Først flere år senere fikk han skrevet den ned. En historie som i seg selv er nesten like fascinerende som bøkene er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar