![](https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgBQ-bUiwvxFqbL3raUhFf012UIWHAv1WmQYKLrD-TkLQHP68Nu8BvGJjBX9nb48GBDxzdhmUpcfJ028bcavpTYP_HuZwPoWvEtQIf1-auvmT2-XCHhOXJC4_-Jps3aifSmJPgriVHY2wk/s200/buru1.jpg)
![](https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi4gsHaWmhh8fI_wuDWAQ4zSk7u6QnhoCnnX66rkOg6KHCZF1S8g07hU5IcszRTnVb4pPE9pb5C6KD1P3OICzRWquuqjLKwjlrnlTgk9ug70KHMxP8pAqYUPjfitsUS83VzrnRlUA9HxJ8/s200/buru2.jpg)
![](https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg_V2PU2awuvsZubb9J5ZjBgc34xrO-JboKyTZdC7-7l4HGwEroqHqgqlK79EAy9J0Vuu90iwmnllsu8hMjtWMN0gzZ-gdz_p6LKDQrD1x99jvHGlQ-H58uQ-eaSH8X6YFanLmLVDPwMmw/s200/fotspor.jpg)
![](https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgupMETTsjHt-osOAp1R8Y3cYZHpsyIai9ECeD_2x3bw68BffvqPOs3KCYxw2irGbFZ03RWKOcYnM0ljmziCuAEdJYK4ZDzVJhaoBYzLkwMXhCwl_eF2MD4Kz0s7uKriVFEiMBMBhJnDH0/s200/buru4.jpg)
Besøket i Indonesia, som var en del av Lyrans Jorden rundt reise, viste seg for min del å bli mye lengre enn jeg hadde trodd. Grunnen er enkel: Når jeg leser den første boka i en serie på fire, og er overveldende positiv, ser jeg ingen grunn til å stoppe etter første bok. Nå er jeg akkurat ferdig med den siste.
Jeg skal innrømme at det har gått litt trått på slutten. De tre første bøkene slukte jeg i stort tempo, og velger ut den tredje, Fotspor, som min personlige favoritt. Dermed ble det å starte på den fjerde en stor skuffelse. Her bytter nemlig synsvinkelen. I stedet for å følge Minke, som vi har gjort i de tre første bøkene, er det her politimannen Pangemanann som forteller sin versjon. Det irriterte meg så mye at jeg la Glasshus i hylla og begynte og lese andre bøker.
Men selvsagt kom jeg snikende tilbake for mer. Og etter å ha lest ferdig boka, må jeg være så ærlig å innrømme at Pangemananns synsvinkel tilfører serien perspektiver som ikke kunne kommet fram om Minke skulle fortalt resten også. Det forsterker også følelsen jeg har hatt hele veien: Selv om Minke er hovedpersonen som alt dreier seg rundt, er det ikke han bøkene handler om. Han er verktøyet forfatteren Pramoedya Ananta Toer bruker for å fortelle historien om brytningstiden Indonesia opplevde rundt forrige århundreskifte. Og ved å bytte synsvinkel i siste bok, løfter forfatteren blikket til et høyere nivå hvor oversikten er større.
Toer selv ble ifølge wikipedia født i 1925, og har gjort omfattende research for å skrive denne romanserien. Men alle notatene hans ble ødelagt da biblioteket hans ble brent. Selv ble Toer sendt i fangeleir på øya Buru (som ga serien sitt navn) som politisk fange uten lov og dom. Han ble forbudt tilgang på skriveredskaper, men forfattet likevel hele Buru-kvartetten ved å fortelle historien til sine medfanger. Først flere år senere fikk han skrevet den ned. En historie som i seg selv er nesten like fascinerende som bøkene er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar