Inghill Johansen - forsvinne

Dette var intet mindre enn en nydelig skrevet bok!

Forsvinne er en samling poetiske kortprosatekster som lister seg rundt det forgjengelige. Mange av dem handler om ting. Mer bestemt: om tingene som er igjen etter at noen dør. En sofa der man fremdeles kan se avtrykket av den som pleide sitte der. En uniformsjakke som skal leveres tilbake. Et veggur fortelleren ikke greier kaste.

Det er veldig vanskelig og sette fingeren på akkurat hva det er jeg liker med denne boka. Det er stemningen. Språket. Assosiasjonene den gir meg. Det er vart og vakkert, likevel ligger det hele tiden noe farlig og dirrer mellom linjene. Noe som skraper og lager riper i idyllen og gjør at det blir interessant, ikke bare vakkert.

Best av alt liker jeg historien Sykkelen. På bare fire sider får man en utrolig presis karakteristikk av fortellerens mor basert på minnebilder som kommer fram når hun kaster morens sykkel.

Eller Tapetet, som handler om en pårørendegruppe for eldre med demens.
Et lite utdrag der hun sammenligner med en barselgruppe:
"Men stort annet er det ikke som ligner. For vi kommer aldri til å møtes på kafé, breie oss med bleier og melk og vogner. Vi kommer ikke til å vise brystene våre. Vi kryper bare sammen. Vi høster ingen beundring. Det er ingen som strømmer mot oss for å se på den lille. Vi gir ikke liv, vi ser det ebbe ut."

Av erfaring vet jeg at denne type bøker leser jeg, liker jeg og glemmer jeg.
Men håper mye kommer til å sitte igjen fra denne.