Hurra for meg

Igår våknet jeg av den første bursdagsgratulasjonen som pep seg inn på telefonen min i syv-tida. Telefonen fortsatte å pipe, jeg hadde hele dagen fri og på kvelden samlet familien seg pent og pyntelig over kaffe og kaker. En rolig og fin dag.

Men før dagen er spørsmålet alltid Hva ønsker du deg?
I og for seg et hyggelig spørsmål, helt til det etterfølges av setningen Du får ikke lov til å si bøker. For hva skal man da si?

Er ikke hele konseptet med ønskeliste at man skal gi bort det den som får gaven vil ha? Men det er så kjedelig når du bare ønsker deg bøker. Nei, det er ikke det. Ikke for meg. Det er ikke sånn at om man har lest ei bok, har man lest alle. Jeg er ikke glad i masse pynteting og pø. Det er ikke plass til sånt, hyllene mine er fulle av bøker. Og det er sånn jeg vil ha det.

Og hvis jeg da greier å finne noe annet jeg vil ha, noe nyttig som jeg kan ha bruk for, da er det også kjedelig. Regntøy? Nei, ønsk deg noe mer spennende. Men jeg gjorde jo det! Jeg ønsket meg bøker, har du glemt det allerede? Igår fikk jeg pakke av Tante, som inneholdt en kjærlighet på pinne, et bokmerke og et gavekort på Norli (hurra!). Den ble overlevert med følgende setning i misfornøyd tonefall: Men jeg skulle ønske du kunne ønske deg noe mer spennende. Ei fin skje for eksempel.
Ei skje??
Nå blir det isteden Tomas Espedals Imot kunsten, eller kanskje Gå. Rekk opp hånda alle som synes det er en bedre bursdagspresang enn ei skje...?

Broren min derimot, gikk ut og kjøpte akkurat det jeg sa jeg ønsket meg. Burnt Shadows av Kamila Shamsie, som jeg gleder meg til å lese. Han sto også bak gaven fra mine foreldre som ikke hadde noe med bøker og gjøre, men var ønsket likevel.

Også sørget jeg for å kjøpe bursdagssgave til meg selv. Seks bøker for en hundrelapp på posesalg hos Fretex.